Har utviklet dødsangst

[Anonym bruker]

Jeg ligger våken mange netter. Vil ikke dø. Vil ikke mine nærmeste skal dø. Vil ikke kroppen skal gjennom den prosessen etter døden. Vil ikke ha angst før døden, er det vondt? Hva gjør jeg her? Jeg trenger tydeligvis hjelp...

 

Anonymous poster hash: 3d0da...578

[Anonym bruker]

Snakk med legen din og få hjelp for de tankene du har. Ikke vent med det, for det er gjerne lettere om du tar tak i det så fort som mulig.

 

Jeg har vært svært nær ved å dø en gang. Før det var jeg veldig redd for å dø. Etterpå har jeg ikke vært redd. Jeg så livet mitt til da passere i revy, nesten litt sånn klisjeaktig som man hører om. Jeg var bevisst at jeg nå trolig kom til å dø, men all frykt forsvant, det var akkurat som om jeg visste at det ikke var noe vondt i det å ev. gå videre, ikke noe å være redd for.

 

Jeg har fått et ganske praktisk syn på døden. Jeg ønsker selvfølgelig heller ikke at noen jeg står nær skal dø, men jeg tenker at det å gå rundt og være redd for at det kan skje, da vil jeg fokusere på døden når de er i livet i steden på å sette nok pris på at de er i live. Om noen går bort så er det tidsnok å forholde seg til da, jeg vil ikke kaste bort livet på en frykt som jeg uansett ikke trenger å forholde meg til før det ev. skjer. Jeg vil tro at for deg som føler så sterk angst så virker dette lettvint. Men det er en veldig praktisk måte å se på det på. Når jeg kjenner at en slik frykt for en som står meg nær kommer, da tenker jeg bevisst at det ikke har noen hensikt å føle den frykten, for faktum er at personen er i live i dag. Vi kjenner bare dagen i dag, morgendagen kan vi ikke kjenne før i morgen.

 

Hva vi gjør her i dette livet? Det tror jeg at jeg vil lure på til den dagen jeg dør Jeg vet ikke, tror heller ikke det er en fasit, ting kan forandre seg hele livet. Og kanskje kan vi ikke forstå livet fullt ut før det er slutt. Må ikke ha noen overordnet mening. Kan godt være det kan være en slik mening, men det er ikke sikkert alle trenger vite hva den er heller. Jeg vet ikke, prøver bare å ha det best mulig med meg selv og mine så lenge jeg er her.

 

Ellers tror jeg at døden ikke er en endelig slutt, men bare en overgang. Når man dør så er man ikke lenger bevisst kroppen. Den blir som en gammel genser som har gjort nytten sin, som var god å ha, men som det ikke er bruk for lenger. Hva som skjer med genseren etter jeg er ferdig med den er ikke noe jeg trenger å forholde meg til heller. Samme med kroppen etter man er død.

Ikke les om hva som skjer med kroppen, ikke søk informasjon som gir deg fæle bilder i hodet. Ta et valg, velg å se på det på en måte som er greit å forholde seg til. Det er en treningssak å snu tankene sine.

 

Men oppsøk legen din og be om hjelp, ring legekontoret i morgen tidlig og bestill en time - du trenger ikke ha det slik du har det nå!

 

Klem

 

 

Anonymous poster hash: 0a4c9...7ee

[Anonym bruker]

 

Snakk med legen din og få hjelp for de tankene du har. Ikke vent med det, for det er gjerne lettere om du tar tak i det så fort som mulig.

 

Jeg har vært svært nær ved å dø en gang. Før det var jeg veldig redd for å dø. Etterpå har jeg ikke vært redd. Jeg så livet mitt til da passere i revy, nesten litt sånn klisjeaktig som man hører om. Jeg var bevisst at jeg nå trolig kom til å dø, men all frykt forsvant, det var akkurat som om jeg visste at det ikke var noe vondt i det å ev. gå videre, ikke noe å være redd for.

 

Jeg har fått et ganske praktisk syn på døden. Jeg ønsker selvfølgelig heller ikke at noen jeg står nær skal dø, men jeg tenker at det å gå rundt og være redd for at det kan skje, da vil jeg fokusere på døden når de er i livet i steden på å sette nok pris på at de er i live. Om noen går bort så er det tidsnok å forholde seg til da, jeg vil ikke kaste bort livet på en frykt som jeg uansett ikke trenger å forholde meg til før det ev. skjer. Jeg vil tro at for deg som føler så sterk angst så virker dette lettvint. Men det er en veldig praktisk måte å se på det på. Når jeg kjenner at en slik frykt for en som står meg nær kommer, da tenker jeg bevisst at det ikke har noen hensikt å føle den frykten, for faktum er at personen er i live i dag. Vi kjenner bare dagen i dag, morgendagen kan vi ikke kjenne før i morgen.

 

Hva vi gjør her i dette livet? Det tror jeg at jeg vil lure på til den dagen jeg dør Jeg vet ikke, tror heller ikke det er en fasit, ting kan forandre seg hele livet. Og kanskje kan vi ikke forstå livet fullt ut før det er slutt. Må ikke ha noen overordnet mening. Kan godt være det kan være en slik mening, men det er ikke sikkert alle trenger vite hva den er heller. Jeg vet ikke, prøver bare å ha det best mulig med meg selv og mine så lenge jeg er her.

 

Ellers tror jeg at døden ikke er en endelig slutt, men bare en overgang. Når man dør så er man ikke lenger bevisst kroppen. Den blir som en gammel genser som har gjort nytten sin, som var god å ha, men som det ikke er bruk for lenger. Hva som skjer med genseren etter jeg er ferdig med den er ikke noe jeg trenger å forholde meg til heller. Samme med kroppen etter man er død.

Ikke les om hva som skjer med kroppen, ikke søk informasjon som gir deg fæle bilder i hodet. Ta et valg, velg å se på det på en måte som er greit å forholde seg til. Det er en treningssak å snu tankene sine.

 

Men oppsøk legen din og be om hjelp, ring legekontoret i morgen tidlig og bestill en time - du trenger ikke ha det slik du har det nå!

 

Klem

 

 

 

Anonymous poster hash: 0a4c9...7ee

Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å skrive betryggende ord og råd til meg. Klem

 

Anonymous poster hash: 3d0da...578