Så sint! Trenger jeg hjelp?

[Anonym bruker]

Har iløpet av sommeren gått igjennom:

 

En abort. Og en fyr som oppfordret til dette, har et felles barn fra før... Jeg leste til eksamen med kvalme og svimmelhet. Etter aborten følte jeg bare sinne.. Han spurte aldri hvorfan jeg hadde det, verken før, under eller etter aborten. Jeg burde egentlig være "glad til da"?

Han gjør som "han vil" uten å tenke på meg. Virker som han bryr seg lite. Innimellom har vi det bra, men så føler jeg meg så sint. Idag syklet han seg tur og var hjemme ca en time før jeg måtte på jobb. Så kom han hjem, skulle dusje og så "overta" barnet slik at jeg fikk dusjet og ordnet meg siden jeg da hadde vært alene med barnet i 4 timer ca. Et kvarter før jeg måtte dra kom jeg inn siden jeg ikke hadde klokke på, og da satt han der nydusjet og spiste foran pc. Enda jeg hadde sagt at også jeg skulle dusje, spise, lage mat før jobb. Han skjønte ikke hva problemet var, alle tingene rakk jeg jo fint mente han. Mens han kan dusje, spise sakte og spille data og har all verdens med tid. Fy fader, det var dråpen - ble så rasende, jeg ristet av sinne.. Jeg gråt i bilen på vei til jobb.. Hva feiler det meg? :'(

 

Anonymous poster hash: 92f71...7eb

[Anonym bruker]

Du er i et dårlig forhold med en fyr som ikke ser deg og dine behov, men som er rimelig navlebeskuende og ser egne ønsker fremfor mye annet. Du går på akkord med deg selv, hva du mener er riktig og hva du greier.

 

Jeg hadde ikke orket et slikt forhold. Men siden dere har barn sammen så bestill en time til familievernkontoret. Dere trenger å snakke sammen og lære å kommunisere. Han trenger tydeligvis å forstå at han ikke kan gå gjennom livet uten å ta hensyn og at valg får konsekvenser.

 

Jeg ville krevd parterapi. Vil han ikke så hadde jeg gått. Jeg tror ikke jeg kunne fortsatt et forhold med en mann som var så ufølsom rundt en abort, ikke hadde forståelse for at det kunne være tøft.

 

Bare bestem deg, mandag ringer du familievernkontoret og bestiller en time!

 

Det er ikke noe galt med deg, men du lever i et forhold som tydeligvis er veldig usunt for deg, det er det du reagerer på, at du lever i et forhold med en mann som ikke ser ut til å ta særlig hensyn til deg og dine behov. Det er bra du nå reagerer, for da kan det hende du tar tak i situasjonen også.

 

Mandag - ring - informer mannen om at dere har time. Vil han ikke, si at da risikerer han at det blir mekling istedenfor parterapi, hans valg.

Anonymous poster hash: 4c9ab...293

[Anonym bruker]

 

Du er i et dårlig forhold med en fyr som ikke ser deg og dine behov, men som er rimelig navlebeskuende og ser egne ønsker fremfor mye annet. Du går på akkord med deg selv, hva du mener er riktig og hva du greier.

 

Jeg hadde ikke orket et slikt forhold. Men siden dere har barn sammen så bestill en time til familievernkontoret. Dere trenger å snakke sammen og lære å kommunisere. Han trenger tydeligvis å forstå at han ikke kan gå gjennom livet uten å ta hensyn og at valg får konsekvenser.

 

Jeg ville krevd parterapi. Vil han ikke så hadde jeg gått. Jeg tror ikke jeg kunne fortsatt et forhold med en mann som var så ufølsom rundt en abort, ikke hadde forståelse for at det kunne være tøft.

 

Bare bestem deg, mandag ringer du familievernkontoret og bestiller en time!

 

Det er ikke noe galt med deg, men du lever i et forhold som tydeligvis er veldig usunt for deg, det er det du reagerer på, at du lever i et forhold med en mann som ikke ser ut til å ta særlig hensyn til deg og dine behov. Det er bra du nå reagerer, for da kan det hende du tar tak i situasjonen også.

 

Mandag - ring - informer mannen om at dere har time. Vil han ikke, si at da risikerer han at det blir mekling istedenfor parterapi, hans valg.

 

Anonymous poster hash: 4c9ab...293

Takk for et langt og utfyllende svar. Vi fikk barn sammen altfor tidlig, uplanlagt såklart. Har dog aldri angret på henne. Har også et barn fra før. Begge ungene trives her hvor vi er, og som tidligere alenemor som flyttet en del har jeg nå et barn som endelig har slått rot, fått mange venner og "aldri vil flytte". Har hus, bil, og nært til skolen - ting jeg aldri kunne gitt henne som alenemor. Den minste er utrygg av seg og bruker lang tid på å bli trygg, blant annet i barnehagen. Flytting uten videre er ikke lett dessverre. Ingen rundt oss kunne trodd vi sliter såpass. Flink å spille lykkelig familie I Guess. Mye mulig resten av familien min har det bra da, men ikke meg. Mitt sinne og tristhet har bare blitt sterkere og sterkere.. Vil ha noen som respekterer meg. Nevnte jeg at han aldri sier unnskyld? Han blir nok ikle si unnskyld for idag heller, jeg raste ut døren. Har dårlig samvittighet for at jeg hevet stemmen til mitt stakkars lille uskyldige barn.

 

 

Anonymous poster hash: 92f71...7eb

[Anonym bruker]

Takk for et langt og utfyllende svar. Vi fikk barn sammen altfor tidlig, uplanlagt såklart. Har dog aldri angret på henne. Har også et barn fra før. Begge ungene trives her hvor vi er, og som tidligere alenemor som flyttet en del har jeg nå et barn som endelig har slått rot, fått mange venner og "aldri vil flytte". Har hus, bil, og nært til skolen - ting jeg aldri kunne gitt henne som alenemor. Den minste er utrygg av seg og bruker lang tid på å bli trygg, blant annet i barnehagen. Flytting uten videre er ikke lett dessverre. Ingen rundt oss kunne trodd vi sliter såpass. Flink å spille lykkelig familie I Guess. Mye mulig resten av familien min har det bra da, men ikke meg. Mitt sinne og tristhet har bare blitt sterkere og sterkere.. Vil ha noen som respekterer meg. Nevnte jeg at han aldri sier unnskyld? Han blir nok ikle si unnskyld for idag heller, jeg raste ut døren. Har dårlig samvittighet for at jeg hevet stemmen til mitt stakkars lille uskyldige barn.

 

 

Anonymous poster hash: 92f71...7eb

 

Kan det være at minste er utrygg fordi h*n merker at forholdet hjemme ikke er bra? Selv om dere spiller lykkelig familie utad så får barn gjerne med seg mer enn voksne liker å tro at de gjør.

 

Det viktigste er forholdene hjemme, ikke ev. materialistiske ting - selv om det også er viktigere enn mange vil innrømme i dag.

Det at du har flyttet mange ganger forstår jeg gjør at du kvier deg.

 

Snakk med mannen din, fortell ham at slik forholdet fungerer så er ingen av dere lykkelige, at dere trenger å kommunisere bedre sammen og at dere trenger parterapi for å finne tilbake til hverandre. Da skylder du ikke på ham, men gjør det tydelig at dere er to i forholdet med ansvar for at det skal fungere.

Så kan du heller ta opp alle de vanskelige tingene i parterapien med nøytral fagperson tilstede.

 

Og vil han ikke, da må du se på hvordan livet ditt/deres er og blir om ingenting endres. Du er forferdelig sliten av dette når du blir så lei deg at du gråter på vei til jobb. Barna får med seg stemningen mellom deg og mannen. Du går på akkort med dine egne følelser, og det kan gjøre at du møter veggen tilslutt. Da vil du ikke greier å være en god mamma, så du må gjøre noe for å enten få forholdet til å fungere igjen - og det kan du ikke gjøre alene - eller du må gå ut av forholdet som ikke fungerer.

 

Men om mannen vil være med i parterapi så tror jeg ting kan ordnes. Hvis begge er innstilt på at forholdet skal fungere igjen så tror jeg man kan få til mye. Vet om par som har vært gjennom større ting som har funnet tilbake til hverandre igjen etter parterapi, så mulig er det.

Kanskje det kan hjelpe å minne mannen på hvor forelsket dere var, hva dere falt for hos hverandre, og at du ønsker å komme tilbake til et slikt velfungerende og lykkelig forhold - og spør om ikke han ønsker det samme.

 

Du kan ikke gjøre mer om han ikke vil endre på noe. Han har det sikkert ganske greit, han styrer deg til å gjøre det han vil, han tar først og fremst hensyn til seg selv, så ikke sikkert han vil endre noe.

I så fall ville jeg bestilt time bare for deg selv på familievernkontoret for å få noen å dele tanker med og tenke over hva du kan gjøre fremover.

 

Anonymous poster hash: 4c9ab...293