Svangerskapsdepresjon?

[Anonym bruker]

Er nå i svangerskapsuke 36.

Ig jeg begynner å bli litt bekymret for at jeg har utviklet svangerskapsdepresjon.

Jeg har veldig bekkenløsning, som til tider låser seg, og jeg får ikke til å gå.

Jeg er stortsett låst hjemme.

 

Forsøker heletiden å tenke at nå er det ikke lenge igjen, må bare holde ut. Forsøker å gjøre koselige ting, som å gjøre klart til babyen kommer, og små ting jeg ellers setter pris på.

 

Saken er slik; jeg finner ingen glede i noe, babyklærne blir vasket, men jeg får ikke den gleden det burde. Plagene er så sterke at den overdøver alt, jeg har ingen matlyst og spiser så og si aldri middag lenger. Jeg vil kun ligge i senga til det hele er over.

Alt jeg klarer å tenke er "jeg orker ikke mer, jeg KLARER ikke mer, bare få denne ungen ut! Så jeg får livet mitt tilbake!"

 

Jeg er også livredd for at jeg etter dette svangerskapet skal slite med bekkenløsningen..

Jeg føler bare alt er negativt, jeg takler ikke å være rundt andre mennesker, begynner familie/venner å snakke om fødsel eller noe med graviditet i det hele, eksploderer jeg som en tikkende bombe. Jeg orker det ikke.

 

Har siste kontroll på sykehuset neste torsdag for vekstestimering og samtale med lege..

 

Blir så frustrert.. Svangerskapskontrollen i uke 38 og 40 må jeg ta til vikarlege grunnet ferie også. Så er ingen mulighet til å bli strippet heller.

 

Føler rett og slett at jeg ikke klarer mer

 

Er dette tegn på svangerskapsdepresjon?

De gjør vel ingenting med det så sent? Og de setter vel heller ikke igang på dette grunnlaget?

 

Beklager, langt og rotete innlegg. Håper noen har noen råd.

 

Anonymous poster hash: 6d7fa...c6d

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg HI, jeg har bare 1 uke til termin, og kan finne meg i noen av det du beskriver. Råd fra meg er ikke av det beste men gjør det du synes hjelpe til å slappe av, finne ro i kropp, og sjel. Klem fra en meg.

Anonymous poster hash: 09b8b...ed2

[TPK]

Ja, det kan høres ut som en depresjon. De setter vel aldri i gang fødsel pga det? Plagene går jo ikke automatisk over ved fødsel uansett. Det beste du kan gjøre nå er å kontakte jordmor og be om en hastetime for å snakke om følelsene. Du kan også ta de siste kontrollene der, så slipper du vikarlege og har mulighet til å bli strippet.

 

Ang. bekkenløsning: Spør på barsel om de har fysioterapeut på avdelingen, så du kan få noen øvelser. Be deretter legen om henvisning til fysioterapeut når du er på 6-ukerskontroll.

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg, hadde det sånn hele 2. trimester. Er bedre nå, men orker fortsatt ikke at folk snakker om baby og fødsel. De kommende bestemødre er eksperter på det 😧 Har to uker til termin nå, og alt er klart med tanke på klær og utstyr, men det er mer fordi jeg er kontrollfrik og liker å ha ting planlagt og i orden enn at det har vært så fryktelig kos, rosa og romantisk.

 

Jeg hadde det samme i forrige svangerskap, og ble helt fin så fort jeg hadde født. Hadde da fått beskjed av lege om å være ekstra obs med tanke på barseldepresjon også. Jeg syns det er skikkelig dritt å ikke være meg selv i egen kropp, og jeg GLEDER meg til å føde så jeg endelig kan bli "normal" igjen, i den forstand at jeg da kan spise det jeg vil (omtrent) og etterhvert få på meg klærne mine. Sprette opp trappa som jeg alltid har gjort, og ikke grue meg til å ta på sko eller plukke opp noe fra gulvet.

 

Sender deg en klem ❤ selvom jeg er helt enig med deg i at folk og kontakt er pyton akkurat nå 😜

 

Anonymous poster hash: ba032...97c

[Anonym bruker]

Ja, det kan høres ut som en depresjon. De setter vel aldri i gang fødsel pga det? Plagene går jo ikke automatisk over ved fødsel uansett. Det beste du kan gjøre nå er å kontakte jordmor og be om en hastetime for å snakke om følelsene. Du kan også ta de siste kontrollene der, så slipper du vikarlege og har mulighet til å bli strippet.

 

Ang. bekkenløsning: Spør på barsel om de har fysioterapeut på avdelingen, så du kan få noen øvelser. Be deretter legen om henvisning til fysioterapeut når du er på 6-ukerskontroll.

 

Jeg ble satt i gang på grunn av alvorlig sv.depresjon. Fikk oppfølging hele svangerskapet, antidepressiva og psykolog+psykiater. Tre uker før termin var jeg så langt nede at fastlegen ville tvangsinnlegge meg, men hun ringte sykehuset isteden og sa at jeg ikke kunne gå gravid til over helgen. Ble satt i gang på dagen. Anbefaler det ikke til noen, man kan havne på mødre hjem/bli fratatt barnet etter fødsel. Jeg fikk ha barnet mitt men det var kun fordi jeg har en meget oppegående mann og veldig støttende familie rundt oss. Psykolog+psykiater måtte i meklingsmøtet med sykehus psykologen og forklare oppfølgingen og inntrykket de hadde av meg. Jeg måtte også i samtale med sykehus psykologen før jeg fikk dra hjem for vurdering av tiltak. Men jeg besto 😅

 

Jeg tror du bare er lei Hi

 

Jeg sov ikke, lå bare i sengen apatisk og gråt, spiste ikke og hadde illusjoner om hvordan jeg skulle ta livet mitt. Satt mye på mobilen, bare tanken på å gå på do eller dusje va uoverkommelig og jeg hadde en person som satt sammen med meg siste uke så jeg ikke var alene. Psykologen var i slik "kriseberedskap" så jeg kunne ringe døgnet rundt.

 

 

Anonymous poster hash: f15f0...285

[Anonym bruker]

Jeg ble satt i gang på grunn av alvorlig sv.depresjon. Fikk oppfølging hele svangerskapet, antidepressiva og psykolog+psykiater. Tre uker før termin var jeg så langt nede at fastlegen ville tvangsinnlegge meg, men hun ringte sykehuset isteden og sa at jeg ikke kunne gå gravid til over helgen. Ble satt i gang på dagen. Anbefaler det ikke til noen, man kan havne på mødre hjem/bli fratatt barnet etter fødsel. Jeg fikk ha barnet mitt men det var kun fordi jeg har en meget oppegående mann og veldig støttende familie rundt oss. Psykolog+psykiater måtte i meklingsmøtet med sykehus psykologen og forklare oppfølgingen og inntrykket de hadde av meg. Jeg måtte også i samtale med sykehus psykologen før jeg fikk dra hjem for vurdering av tiltak. Men jeg besto 😅

 

Jeg tror du bare er lei Hi

 

Jeg sov ikke, lå bare i sengen apatisk og gråt, spiste ikke og hadde illusjoner om hvordan jeg skulle ta livet mitt. Satt mye på mobilen, bare tanken på å gå på do eller dusje va uoverkommelig og jeg hadde en person som satt sammen med meg siste uke så jeg ikke var alene. Psykologen var i slik "kriseberedskap" så jeg kunne ringe døgnet rundt.

 

 

Anonymous poster hash: f15f0...285

Og jo sv.skaps depresjon slik jeg har det er hormonbetinget, jeg får depresjon nesten samtidig som positiv graviditetstest. Med en gang jeg føder så går det over. Aldri hatt fødselsdepresjon👍🏼 har 3 barn, blitt satt i gang på de to siste. Med første ble jeg sendt hjem med en pakke sobril (de tok ikke meg og førstegangs seriøst) hatt bra oppfølging de neste svangerskapene, har mistet 3 ganger før uke 12 og hatt to provoserte aborter. Alle de gangene har jeg vært deprimert -deprimert. De provoserte abortene tok jeg fordi jeg var så langt nede at det hadde blitt mitt liv som gikk bort (suicidale) så da valgte jeg bort fosteret. Fikk nr tre til slutt, ved hjelp av veldig hod oppfølging i forkant og under kristiske 12 ukersfasen veldig tett oppfølging

 

Anonymous poster hash: f15f0...285