Tar dere ansvar for at andre skal ha det bra?

[Anonym bruker]

Hva gjør dere når dere kommer i situasjoner der: 

* dere ser at en sitter alene,

* en snakker engelsk (og ikke norsk som alle andre) på en fest,

* en har invitert flere på et arrangement og pga en misforståelse (oppdaget bare timer før) og der arrangørbarna hadde gleder seg lenge til dette, må folk stokke litt om på planene (ikke mye for å komme),

* når dere er på et arrangement og det ikke er nok mat til alle osv... 

 

Tar dere da ansvar? Jeg opplever at jeg til stadighet er den eneste som tar ansvar. Den eneste som setter meg ned med den som er alene (tiltross for at denne kom med en bekjent som er for opptatt med å feste til å ta seg av venninnen og presentere henne), snakker engelsk til den som ikke kan norsk og fører samtaler med denne (til tross for at de fleste andre kan bedre engelsk enn meg), deler mat når det ikke er nok til alle (vi kom tidligere og fikk utdelt). Og nå sist var min familie den eneste som endret planene (vi hadde de samme planene som alle de andre som ikke kom). Vi innså at dette kom til å skje så derfor dro vi på arrangementet for at det skulle komme noen gjester. 

 

Jeg har blitt mer og mer obs på at andre ikke tar ansvar. Det er ikke alltid det er kjekt å måtte samtale med folk man ikke kjenner på engelsk osv, men det er jo ingen andre som gjør det...

 

Hva gjør dere? Tar dere ansvar? Ser dere at andre tar ansvar eller har dere observert som meg at det (nesten) aldri er noen som gjør det? 

 

      

Anonymous poster hash: 8615b...d9e

[Anonym bruker]

Hva gjør dere når dere kommer i situasjoner der: * dere ser at en sitter alene,* en snakker engelsk (og ikke norsk som alle andre) på en fest,* en har invitert flere på et arrangement og pga en misforståelse (oppdaget bare timer før) og der arrangørbarna hadde gleder seg lenge til dette, må folk stokke litt om på planene (ikke mye for å komme),* når dere er på et arrangement og det ikke er nok mat til alle osv...  Tar dere da ansvar? Jeg opplever at jeg til stadighet er den eneste som tar ansvar. Den eneste som setter meg ned med den som er alene (tiltross for at denne kom med en bekjent som er for opptatt med å feste til å ta seg av venninnen og presentere henne), snakker engelsk til den som ikke kan norsk og fører samtaler med denne (til tross for at de fleste andre kan bedre engelsk enn meg), deler mat når det ikke er nok til alle (vi kom tidligere og fikk utdelt). Og nå sist var min familie den eneste som endret planene (vi hadde de samme planene som alle de andre som ikke kom). Vi innså at dette kom til å skje så derfor dro vi på arrangementet for at det skulle komme noen gjester.  Jeg har blitt mer og mer obs på at andre ikke tar ansvar. Det er ikke alltid det er kjekt å måtte samtale med folk man ikke kjenner på engelsk osv, men det er jo ingen andre som gjør det... Hva gjør dere? Tar dere ansvar? Ser dere at andre tar ansvar eller har dere observert som meg at det (nesten) aldri er noen som gjør det?         Anonymous poster hash: 8615b...d9e

De aller fleste av oss tar jo en del ansvar for slike situasjoner (nr.3 skjønte jeg ikke), men vi ser mye bedre når vi gjør det selv enn når andre gjør det. Hvis en annen har satt seg ned med den som var alene ville du jo ikke se at vedkommende var alene for eksempel.

 

Anonymous poster hash: ef4f2...ba3

[Anonym bruker]

Tar ansvar gjør jeg, men det var snevre eksempler og noe sjønnte jeg heller ikke.

 

Prøver stort sett å gjøre folk til lags. Hjelper til.

 

Anonymous poster hash: 212aa...8b0

[Gjest Antarctica]

Til en viss grad. Jeg ofrer meg ikke, men jeg snakker med henne som ble stående alene - før jeg leverer henne videre. Jeg snakker engelsk med den som ikke kan norsk, men jeg påtar meg ikke å oversette alt annet som blir sagt underveis. Så jeg kan nok si at jeg tar litt ansvar, men jeg ser det ikke slik at jeg skal ta alt ansvaret. Hun som ble stående alene har også ansvar for seg selv, den som ikke kan norsk må selv spørre litt.

 

Det ene eksempelet forsto jeg som at noen uteble og skuffet noen barn. Der er jeg nok ganske flink. Jeg holder avtaler som er gjort med et barn om jeg så må brette meg dobbelt for å klare det. Det skal være en seriøs fuck-up ute og går for at jeg ikke skal holde et løfte til noen av mine yngre venner.

[Anonym bruker]

Både og. Jeg er på en måte den som er litt utenfor i endel sammenhenger, men på andre ikke. Jeg var veldig sjenert i min barndom, har nesten blitt motsatt nå, men i noen sammenhenger må jeg varme meg litt opp. Jeg er nok den som heller hjelper til å rydde litt, hente ting osv enn den som blir sittende å prate. Min mann er den som setter sg ned med damer og skravler, jeg er den som sitter med mannfolka og snakker skit.

Jeg er flinkere til å hjelpe til praktisk enn å snakke med de som kanskje er litt utenfor, den jobben tar gubben før jeg rekker å tenke.

 

Anonymous poster hash: 989c5...5c8

[Anonym bruker]

Jeg tar altfor mye ansvar hele tiden.det er slitsomt egentlig for tenker ikke på megselv nok.

 

Anonymous poster hash: e070b...627

[Gjest Pusikatt]

Ja det gjør jeg. Men må si som en over her, jeg skjønte ingenting av punkt nr 3.

 

Men ja, jeg er flink å inkludere de som sitter alene på en sosial tilstelning.

[Anonym bruker]

Nei, i liten grad. I hvert fall i forhold ti de første punktene. Jeg er en som må snakke mye med mennesker jeg verken kjenner eller trives med i jobbsammenheng, og da orker jeg rett og slett ikke gjøre dette på fritiden også. Da er jeg sliten og vil prate med noen jeg får noe ut av å prate med. Det kan godt være jeg hadde forsøkt om vi tilfeldig satt ved siden av hverandre, men jeg hadde ikke brukt mye tid dersom jeg opplevde at vedkommende og jeg ikke var på bølgelengde.

Anonymous poster hash: 41275...0c6