Finnes det noen her som angrer på at de ble gravide???????

[Anonym bruker]

Jeg er så inn i h****** redd for å angre når jeg først blir gravid! Så forferdelig det må være. Hvordan taklet du disse følelsene? Stor klem til alle

Anonymous poster hash: 91d47...8ce

[Anonym bruker]

Ikke mens jeg var gravid. Da gledet jeg meg og alt skulle bli sååååå fint og vi skulle være en lykkelig familie!

 

Nå er jeg alene med 3 og angrer hver dag på at jeg var naiv

 

Anonymous poster hash: 7b9ad...bcf

[Anonym bruker]

Ja jeg som skal snart føde, er så red at jeg (ikke angre) men ser det som veldig tøff. Har snakket med jordmor om alt mellom himmel og jord med hjelpe ikke så mye på motivasjonen min. Er førstegang fødende og livred.

 

Følelser og mange tanker  som kommer i hodet mitt  slitter meg veldig.

Anonymous poster hash: 2a659...ff4

[Anonym bruker]

hvis du har ett ønske om å bli gravid, tror jeg ikek du kommer til å angre, men kalrt, blir det ett svangerskap med mye kvalme og slitent bekken, kan nok tankene komme, men tror ikke du angrer på samme måte som du skulle farget håret i feil farge om du skjønner. og når du har født vil du glemme alle plager osv.

 

men om du er redd for å angre, tenker jeg at du kanskje ikke er helt der hvor du skal være i forhold til å få ett barn. hva er grunnen til at du skulle angre? er de tnoe du virkelig vil? hvorfor vil du ha barn? går du glipp av noe om du får barn? still deg selv endel kritiske spørsmøl, og skriv ned svaret. så ser du hva som veier mest.

 

en barn vil endre hverdagen, på godt og vondt. man kan ikke takke JA til like mye som før, og noen ganger må man sitte på sidelinjen å se på.

men ett barn åpner jo også for så mye glede, man setter pris på helt andre ting enn hva man gjorde før og ser verdien av nye ting.

 

i ett svangerskap løper hormonen løpsk, og det gjør dem jo tildels etterpå også, og hormonen kan gjøre at man blir kvalm og sengeliggende, at bekkenet ikke spiller på lag osv osv, og da er det jo helt naturlig å "angre", man stiller seg spørsmplet om hva man driver med. men man kan jo også gå igjennom ett helt feilfritt svangerskap. og ikke ha noen plager. slik kan man ikke vite.

 

så mitt tips til deg: sett deg ned. skriv fordeler og ulemper med å få barn. ta frem listen underveis i svangerskapet, om du trenger en påminder  

 

 

Anonymous poster hash: 2a854...a81

[*Miss Marple*]

Jeg tror jeg angret sånn ca annenhver dag gjennom store deler av alle svangerskapene. Både fordi jeg var så dårlig og fordi jeg fryktet at det skulle bli forferdelig travelt når ungen var født.

 

Men så kom tanken om hva jeg bar på og hva hensikten med kvalme og vond rygg var, og heldigvis vant de tankene de fleste dager.

 

Jeg tror det er gansk naturlig å bli overveldet av både ansvar og angst for hva man må gjennom for å få dette barnet. Jordmor var uvurderlig for meg, henne kunne jeg både gråte til og fortelle om mer eller mindre rasjonelle følelser.

[Anonym bruker]

Ikke mens jeg var gravid. Da gledet jeg meg og alt skulle bli sååååå fint og vi skulle være en lykkelig familie!

 

Nå er jeg alene med 3 og angrer hver dag på at jeg var naiv

 

Anonymous poster hash: 7b9ad...bcf

Hæ? Man kan vel ikke angre nå 😕 og ihvertfall ikke tenke det hver dag

 

Anonymous poster hash: 5d625...357

[Jannicke43]

Jeg tok graviditetstest som var positiv for noen dager siden. 

Har blitt gravid med ett donoregg fra Danmark. 

For 2 uker siden døde hunden min, etter 12 år. Grusomt!!!

Vi har hatt en tøff tid i forholdet etter dette også, ettersom jeg går på hormoner og i tillegg sørget noe helt forferdelig. 

Jeg kom for sent til dyrlegen med henne.

Hadde jeg skjønt hvor alvorlig det var, ville hun kanskje overlevd. 

Hbordan kan jeg ta vare på et barn når jeg lar hunden min dø?

Hun døde av livmorbetennelse som fikk over til blodforgiftning. 

Sørger mer over henne enn jeg gleder meg over barnet.

[Twintipp]

Det er helt naturlig å føle seg overveldet når man er gravid, og en stund etter fødsel. Blanding av redsel og glede, sorg over det livet som er tapt og glede over det nye livet som skal skapes. Men, det går over. Følelsene man utvikler for sine barn er ikke mulig å beskrive.

Og til deg over her som mistet hunden din- så trist❤️ Jeg kom hjem fra sykehuset i går etter å ha oversett en betennelse som gikk over i blodet.. Og det var min egen kropp. At du ikke forstod med en hund er veldig forståelig. Klem til deg❤️

[Anonym bruker]

Jeg har angret mye. Men det er litt for sent når barna allerede er født

Anonymkode: 13c4d...52d