Dere som "bor sammen for barna"

[Anonym bruker]

Hvordan finne balansen? Vi passer åpenbart ikke sammen, men jeg vil forsøke på et platonisk forhold fordi det er praktisk. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart meg mutters alene, jeg synes det er strevende med to små, har dem alene i ferien nå og merker at jeg blir forferdelig sliten av hele ansvaret alene. Dessuten har jeg ikke bil, så det er jo upraktisk hvis "vi" (familien) mister bilen fordi vi ikke gidder å bo sammen mer, jeg og samboeren min. 

 

Følelsene forsvinner litt etter litt, merker jeg, og han har den siste uken sagt noen forferdelig stygge ting, så stygge ting at jeg ikke tror jeg noensinne kan glemme det/komme over det, så jeg føler ikke han er kjæresteemne, men så lenge barna er små så ønsker jeg (egoistisk nok!?) at vi klarer å samarbeide om barna og hjemmets oppgaver. Jeg er nok litt avhengig, vet det er usunt, men det er slik livet er pr idag. 

 

Vi er uenig i mye grunnleggende, og jeg er dårlig på å svelge kameler så vet jeg må bli flinkere til det. Men dere som har erfaring med slikt: hvordan finne balansen så det platoniske forholdet fungerer? (Ikke nærhet og sex, kun bo under samme tak som venner/voksne folk som greier å komme overens)

Anonymous poster hash: 4231d...fd4

[Superdolly]

Jeg har ikke prøvd det selv, men jeg tenker at første bud må være gjensidig respekt. Du må respektere ham, og han må respektere deg. Det høres ikke ut som han gjør det, hvis han sier så stygge ting til deg at du tenker at det vil sitte i deg resten av livet.

 

Ellers tenker jeg at man må være enige om at det er slik det skal være, og avklare alt rundt følelser og eventuell sjalusi. Også sex, selvfølgelig Avtale hva som er greit og ikke. Skal dere ha sex? Er det greit å ha sex med andre?

 

Det ideelle (i den grad man kan kalle en slik situasjon ideell) må være at begge er på samme sted følelsesmessig, og at begge viser hverandre respekt og omtanke. Det gjør jo ikke samboeren din...

 

Så da går jeg litt videre: Vil du virkelig lære dine barn at det er dette som er greit i et forhold? Vil du virkelig lære din datter at hun må tåle å bli kalt de styggeste ting, og bare bite det i seg? Vil du lære sønnen din at det er greit å behandle kvinner slik?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke prøvd det selv, men jeg tenker at første bud må være gjensidig respekt. Du må respektere ham, og han må respektere deg. Det høres ikke ut som han gjør det, hvis han sier så stygge ting til deg at du tenker at det vil sitte i deg resten av livet.

 

Ellers tenker jeg at man må være enige om at det er slik det skal være, og avklare alt rundt følelser og eventuell sjalusi. Også sex, selvfølgelig Avtale hva som er greit og ikke. Skal dere ha sex? Er det greit å ha sex med andre?

 

Det ideelle (i den grad man kan kalle en slik situasjon ideell) må være at begge er på samme sted følelsesmessig, og at begge viser hverandre respekt og omtanke. Det gjør jo ikke samboeren din...

 

Så da går jeg litt videre: Vil du virkelig lære dine barn at det er dette som er greit i et forhold? Vil du virkelig lære din datter at hun må tåle å bli kalt de styggeste ting, og bare bite det i seg? Vil du lære sønnen din at det er greit å behandle kvinner slik?

Nei, det er nok mangel på respekt. Jeg skal innrømme at det går begge veier, så det er noe vi må jobbe med, eventuelt så må jeg jobbe med å stålsette meg og ignorere kommentarer fullstendig. 

 

Angående sex med andre så tenker jeg at vi begge er enige om at det ikke er OK, vi avstår bare. I hvert fall frem til vi ikke er samboere mer, og barna er store. Vi er "heldige" sånn sett, ingen av oss har et veldig stort behov for sex, og jeg blir lett gravid og ønsker ikke flere barn så å være avholds er ikke dumt uansett

 

Skjønner hva du mener, og jeg vil si nei til det siste du spør om. Men jeg håper jo at vi kan lære oss å behandle hverandre med gjensidig respekt, bare uten andre følelser enn det. Så vi slipper den problemstillingen. Jeg er ressurssvak, så det ligger nok litt der og, at terskelen for å skille lag er (for?) høy.

 

Anonymous poster hash: 303ff...9c0

[Anonym bruker]

Jeg tenker at en må tenke tilbake når dere møttes. Hva som gjorde at dere ble sammen. Lete tilbake til hva som fikk følelsene i sving.

 

Hva med parterapi?

 

Anonymous poster hash: 9207b...89d

[Anonym bruker]

Her bedriver mannen total sexnekt, følelsesnekt og utnytter meg. Problemet mitt er at jeg ikke har selvtillit nok til å få meg egne venner, har ingen slekt eller venner per dags dato, og eldste har ingen fra fars familie som vil ha kontakt. Blir jeg alene, vil jeg ikke etablere meg i et nytt forhold noen sinne, og tanken om å være alene livet ut sitter langt inne i en alder av 32. Så jeg har valgt å gi avkall på sex, som jeg liker veldig godt, og holde ut.  Vi har vært i parterapi, som ikke hjalp en dritt.

Anonymous poster hash: 3bc3d...863

[Anonym bruker]

Her må jeg bare få bryte inn og spørre dere om hva i alle dager som er galt i å være singel? Man bestemmer alt selv, har sex med den man vil, har ingen som bryter en ned på noen måte og gjør at man føler seg rævva. Jeg er singel på 7. året og kan ikke tenke meg å være i et forhold med noen mann, ihvertfall ikke bo sammen med noen igjen. Økonomien ble bra da jeg flytta fra den gjerrige eksen, har 40000,- inn hver måned, så klarer meg fint. Barnefri har jeg i perioder også.

Husk på at barna merker at noe er galt mellom dere og snapper opp hvordan far snakker til mor. Grow some balls og stå opp for dere selv og barna. PS: vi har bare ett liv😉

 

Anonymous poster hash: dd193...121

[Anonym bruker]

 

Hvordan finne balansen? Vi passer åpenbart ikke sammen, men jeg vil forsøke på et platonisk forhold fordi det er praktisk. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart meg mutters alene, jeg synes det er strevende med to små, har dem alene i ferien nå og merker at jeg blir forferdelig sliten av hele ansvaret alene. Dessuten har jeg ikke bil, så det er jo upraktisk hvis "vi" (familien) mister bilen fordi vi ikke gidder å bo sammen mer, jeg og samboeren min.

 

Følelsene forsvinner litt etter litt, merker jeg, og han har den siste uken sagt noen forferdelig stygge ting, så stygge ting at jeg ikke tror jeg noensinne kan glemme det/komme over det, så jeg føler ikke han er kjæresteemne, men så lenge barna er små så ønsker jeg (egoistisk nok!?) at vi klarer å samarbeide om barna og hjemmets oppgaver. Jeg er nok litt avhengig, vet det er usunt, men det er slik livet er pr idag.

 

Vi er uenig i mye grunnleggende, og jeg er dårlig på å svelge kameler så vet jeg må bli flinkere til det. Men dere som har erfaring med slikt: hvordan finne balansen så det platoniske forholdet fungerer? (Ikke nærhet og sex, kun bo under samme tak som venner/voksne folk som greier å komme overens)

 

Anonymous poster hash: 4231d...fd4

Men er du sikker på at han ønsker det samme som deg da? Du skal ikke se bort fra at hans behov for sex endrer seg hvis han blir 'singel'.

 

 

Anonymous poster hash: a2117...efb

[Anonym bruker]

Jeg tror det er lettere å få det til å funke som kjærester enn som romkamerater..

 

I praksis så gjelder det vel å være mest mulig usynlige for hverandre hvis dere kun skal dele bolig. Klar fordeling av arbeidsoppgaver og minst mulig som må sammarbeides om på daglig basis. Nok alenetid.

 

Anonymous poster hash: c5172...9b6

[Anonym bruker]

Her må jeg bare få bryte inn og spørre dere om hva i alle dager som er galt i å være singel? Man bestemmer alt selv, har sex med den man vil, har ingen som bryter en ned på noen måte og gjør at man føler seg rævva. Jeg er singel på 7. året og kan ikke tenke meg å være i et forhold med noen mann, ihvertfall ikke bo sammen med noen igjen. Økonomien ble bra da jeg flytta fra den gjerrige eksen, har 40000,- inn hver måned, så klarer meg fint. Barnefri har jeg i perioder også.

Husk på at barna merker at noe er galt mellom dere og snapper opp hvordan far snakker til mor. Grow some balls og stå opp for dere selv og barna. PS: vi har bare ett liv

 

Anonymous poster hash: dd193...121

 

 

Nei, hvis man har barn på fulltid så kan man ikke ha sex med hvem man vil, når man vil, date, gjøre noe for seg selv. Målet er heller ikke å pule uten følelser, men å ha forhold. Når man ikke har familie eller venner så er man mutters alene. Ja, man kan da velge hva man vil - om man vil se på TV alene, lese bok alene eller gjøre noe annet alene. Drittspennende. Har vært singel med barn før, det suger. Ja, vi har bare ett liv, men det er ikke noe særlig å tilbringe dette livet helt alene.

 

Anonymous poster hash: 3bc3d...863

[Anonym bruker]

Barn på fulltid? Er ikke alene du da.

Prøv en hobby meld deg på et kurs.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2bf7a...d34