Anonym bruker Skrevet 15. juli 2016 #1 Skrevet 15. juli 2016 Jeg har alltid trodd at når man har angstlidelser så er man redd uten at man er redd for noe spesielt. Men nå de siste mnd har jeg blitt så redd for å miste barna mine. Og det er jo alle mødre. Men jeg ser for meg alle mulige scenario og blir på gråten når pappaen har de med på biltur, for tenk om de krasjer. Jeg har ikke lyst på ferie (norgesferie) fordi det er fare for trafikkulykker. Terror osb. Jeg er egentlig ikke noe engstelig person og skjønner ikke hvor disse tankene kommer fra. Ofte får jeg ikke sove fordi jeg tenker på hvor grusomt det hadde vært om det skjedde noe med noen av barna mine. Hvor går grensen mellom normal bekymring og sykelige "tvangstanker" eller hva man skal kalle det? Jeg kan jo ikke nekte barna å oppleve nye ting, kjøre bil, osb... Anonymous poster hash: 07636...1bb
Anonym bruker Skrevet 15. juli 2016 #2 Skrevet 15. juli 2016 Syns du skal søke hjelp før det overtar helt. Anonymous poster hash: 64f6e...1cf
Anonym bruker Skrevet 15. juli 2016 #3 Skrevet 15. juli 2016 Grensen går når livskvaliteten svekkes og jeg tror du har krysset den. På tide å oppsøke hjelp? Anonymous poster hash: 079d2...855
Anonym bruker Skrevet 16. juli 2016 #4 Skrevet 16. juli 2016 Angst er sterkt overdreven frykt, eller frykt for noe som egentlig ikke er noe å være redd for, kombinert med innsikt om nettopp dette (du vet innerst inne at det ikke er noe å være redd for, det hjelper bare lite). Med behandling går dette veldig bra HI. Det er heller ikke uvanlig med slik angst i småbarnstiden, har jeg lest. Anonymous poster hash: a0ee1...01c
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå