Stadig deprimert?

[Anonym bruker]

Har slitt med flere behandlingstrengende depresjoner opp gjennom, nå går det sånn passe greit, tror ikke jeg er deprimert nå men jeg føler meg ofte sliten og i dårlig humør. Synes jeg er jevnt nede, vet det ikke stemmer helt da jeg har gode dager også, men denne gangen tenker jeg at hva er vitsen? Det kommer jo tilbake gang på gang, jeg prøver å holde det i sjakk med trening og bra kosthold da det fungerer godt på meg, men klarer det bare i korte perioder og så trøstespiser jeg. Jeg er ikke tykk men misfornøyd med meg selv og eget utseende og vekt, trøstespisingen gjør det bare verre. Jeg føler meg hele tiden mindreverdig i forhold til andre, tror ikke andre egentlig liker meg, dette sliter jeg med i jobb og med venner. Skyr egentlig å være med andre, men har en "sosial" jobb så møter folk konstant. Det er utrolig energitappende da jeg hele tiden vurderer hvordan jeg selv opptrer og analyserer hva andre tenker om meg, herregud føler meg sykt selvopptatt. Er så lei av å ha det slik, hva slags liv er det? Likevel har jeg fasaden min, disse tankene og følelsene er skjult for andre og jeg opptrer som utadvendt og glad. Samboeren min vet jo selvfølgelig hvordan jeg egentlig har det, men selv han vet ikke absolutt alt om de mørkeste tankene, og noen venner vet pm at jeg har hatt depresjoner. Vet ikke hva jeg vil med dette.

 

Anonymous poster hash: d6af8...6ed

[Anonym bruker]

Jeg var deg.

 

For min del var det fem år (!) i intensiv terapi som skulle til. Men det var verdt det.

 

Ellers så er ikke antidepressiva nødvendigvis en dårlig ting heller, selv om jeg var helt ekstremt skeptisk før jeg forsøkte det, og måtte prøve tre ulike sorter før jeg fant den som gav flere plusser enn minuser.

Anonymous poster hash: 1ef58...527

[Anonym bruker]

Kan du fortelle mer om hva terapien gikk ut på hvis det ikke blir for personlig? Jeg har jo gått til psykolog flere ganger (fire el fem forskjellige) med mer el mindre godt resultat..Det har kanskje funket der og da, men så er det etterpå, kanskje jeg som er for dårlig til å "klare jobben" med å holde meg oppe, men det er jo nettopp det jeg sliter med, alt går i perioder hos meg, negative tanker trenger seg lett på, ikke alltid jeg har overskudd til å være "flink" og få det unna...medisiner har vært nevnt flere ganger til meg også men jeg har vært og er skeptisk, og har jo klart meg uten, men nå merker jeg at jeg bryr meg mindre og mindre, kan vel like godt prøve det også. Å gå i terapi er jo skikkelig tappende og slitsomt/utfordrende det også, vet ikke hva som er best/verst lenger..kan jo bare leve videre slik med et halvgreit følelsesliv, er vel ikke slik at de fleste mennesker går rundt lykkelige hele tiden heller.

 

Anonymous poster hash: d6af8...6ed

[Anonym bruker]

Min redning, og da mener jeg redning, var gestaltterapi. Dette har ikke bare endret livet mitt der og da, under de voldsomme depresjonsperiodene, det har gitt meg verktøy til varig endring. Disse verktøyene benytter jeg hver dag, i så mange situasjoner. Særlig sosiale. Det koster litt, men vet du hva, - det er rett og slett ikke ord som kan beskrive hvor mye det har gjort for meg. 

Anonymous poster hash: 2f059...4cc

[Anonym bruker]

Jeg gikk til psykiater 2-3 ganger ukentlig. Først psykodynamisk langtidsterapi, deretter ordentlig psykoanalyse. Det var intenst som bare rakkeren, men verdt det sånn på sikt. Brukte antidepressiva ved siden av de første tre årene.

Anonymous poster hash: 1ef58...527

[Anonym bruker]

Fikk du denne behandlingen "bare" for depresjon? Og var det du eller dem som bestemte hvor lenge det skulle vare? Føler mine psykologtimer har vært veldig mye på fortid og mindre på her og nå, men det er kanskje min skyld også, mye å bearbeide..føler jeg har blitt "sluppet" for tidlig hvert gang, har følt meg bedre og ikke kjent behov for mer. Føles likevel så dumt å skulle henvises igjen nå når jeg ikke er like syk som da, flaut på en måte at jeg fortsatt ikke klarer meg selv, selv om legen min hatt sagt at jeg bare skal si fra hvis behovet for samtaler er der..Har litt angst for å gå i behandling også, angst for alt som blir dokumentert om meg og blir liggende et sted for alltid.

 

Måtte google gestaltterapi du som nevnte dette, virker interessant med at det er et helhetsfokus og på her og nå, men jeg har for mye angst til sånn type terapi, bare ordet rollespill gjør at jeg gjemmer meg bort. Bare det å gå i terapi i seg selv er så ubehagelig for meg, hater å stå i fokus og gråter alltid så mye noe som er skikkelig ubehagelig foran andre.

 

Anonymous poster hash: d6af8...6ed

[Anonym bruker]

Ja, det var gjentagende depresjoner som var problematikken. Det handlet nok om utviklingstraumer også, men de var jeg ikke spesielt oppmerksom på.

 

Varigheten ble avgjort i en dialog med behandlerne. Den ene terapien ble avrundet fordi psykiateren avsluttet praksisen. Jeg opplevde meg ikke helt ferdig, så fant en terapeut til med lignende tilnærming og gikk to år til der. Da var vi enige om at det var tilstrekkelig, men jeg har anledning til å ta kontakt igjen ved behov.

 

Begge var privatpraktiserende avtalespesialister, altså ikke gjennom DPS. Hos DPS har jeg inntrykk av at det er mer "fort inn, fort ut."

Anonymous poster hash: 1ef58...527