Jente (4) kaller stepappa for pappa, selv om far er "involvert"

[Anonym bruker]

Hei! Jeg stiller et spørsmål for en venninne som er litt usikker på hvordan hun skal håndtere en situasjon.

 

Hun har et barn på straks 4 år. Hun er ikke sammen med pappaen, og faren har vært ganske fraværende. Hun kan telle på to hender hvor mange ganger han har møtt barnet, og barnet har ikke noe spesielt forhold til mannen, selv om hun vet at han er pappaen hennes. Da barnet var 1,5 år fant venninnen min seg en ny kjæreste. Pappaen hadde møtt barnet kun to ganger før dette, så det er ikke det at han er skremt av den nye mannen heller. De flyttet sammen for et års tiden siden, og han og barnet kommer godt overens. Han ser på barnet som familien sin, og er den som fungerer som "pappa" i hverdagen, selv om de aldri har brukt det navnet om han selv. De har alltid referert til han ved navnet hans. Nå har barnet begynt å omtale han som "pappa" både i barnehagen, til mammaen og til han selv. Hun begynte med det for ca et år siden da de flyttet sammen, men da gjorde de ikke noe ut av det og tenkte det ville gå over. Det roet seg litt, men nå er hun straks 4 og har begynt å gjøre det igjen, men denne gangen er det veldig tydelig at hun skjønner at han ikke er pappa (for hun vet hvem pappa er), men hun velger å kalle stepappa for pappa likevel.

 

Hva tenker dere er det riktige å gjøre her? Verken mor eller stefar har egentlig noe i mot det, men mor syns det er litt feil i forhold til far og fars familie. Hva tenker dere? 

Anonymous poster hash: 161ae...7b3

[Anonym bruker]

La barnet velge selv. Jeg kalte selv min stefar for pappa fra jeg omtrent kunne snakke. Min far var ikke tilstedeværende. Stefar bodde med meg og var en farsfigur for meg, noe min far aldri har vært. Jeg sa også pappa til pappa. Og når folk spurte meg, sa jeg så fint at jeg har to pappaer, en hjemme hos mamma og en som ikke bodde med meg. Og det viktigste oppi dette er at hverken mamma eller stefar har prakket på meg at jeg skulle kalle stefar for pappa.

 

Anonymous poster hash: 60242...d09

[anonomous]

Barnet må få velge dette selv. Ikke gjør noe oppstuss av det. Far er fraværende, det er ikke stefar.

[Anonym bruker]

Kjenner noen som bruker pappa/mamma (navn) f.eks pappa Tom, mamma Marte, de kan evnt bruke et annet kallenavn som betyr pappa> far, og deretter retter de hvergang og sier at det betyr pappa men pappa er xxx og far er xxxx

Anonymous poster hash: a2f65...f6a

[Anonym bruker]

Da dattera mi var 5 år fikk jeg meg ny mann. Etter en stund spurte hun om hun kunne kalle ham pappa (faren hennes er veldig involvert).

 

Da tok han henne på fanget, la armene rundt henne og la kinnet sitt mot hennes mens han sa; jeg elsker deg like høyt som om jeg var pappaen din, men du har allerede en pappa. Så den rollen er ikke min. Men jeg skal love deg at du alltid skal skal være jenta mi, jeg skal alltid passe på deg og vise hvor glad jeg er i deg. Hver dag!"

Jeg husker det som om det var i går, selv om det er 10 år siden..

 

Noen syns sikkert det er slemt å "avvise" jenta, men av respekt for faren hennes ble det helt feil om han også skulle bli kalt pappa. Jenta var tydeligvis fornøyd med svaret, hun svarte bare "ja, jeg har jo pappaen min", så snudde hun seg bare mot ham og begynte å kile ham og herje slik de alltid gjorde.

 

Jeg tror det er viktig å snakket et språk barna forstår. For så lenge man velger sine ord med omhu så er barn ofte tilfreds med svaret de får. Hadde han bare svart "nei, du har allerede en pappa" hadde jeg kanskje følt han var litt brutal, men han forsikret henne om at han alltid ville være glad i henne, og det var svar godt nok for henne

 

 

Anonymous poster hash: a3add...31b

[Anonym bruker]

Da dattera mi var 5 år fikk jeg meg ny mann. Etter en stund spurte hun om hun kunne kalle ham pappa (faren hennes er veldig involvert).

 

Da tok han henne på fanget, la armene rundt henne og la kinnet sitt mot hennes mens han sa; jeg elsker deg like høyt som om jeg var pappaen din, men du har allerede en pappa. Så den rollen er ikke min. Men jeg skal love deg at du alltid skal skal være jenta mi, jeg skal alltid passe på deg og vise hvor glad jeg er i deg. Hver dag!"

Jeg husker det som om det var i går, selv om det er 10 år siden..

 

Noen syns sikkert det er slemt å "avvise" jenta, men av respekt for faren hennes ble det helt feil om han også skulle bli kalt pappa. Jenta var tydeligvis fornøyd med svaret, hun svarte bare "ja, jeg har jo pappaen min", så snudde hun seg bare mot ham og begynte å kile ham og herje slik de alltid gjorde.

 

Jeg tror det er viktig å snakket et språk barna forstår. For så lenge man velger sine ord med omhu så er barn ofte tilfreds med svaret de får. Hadde han bare svart "nei, du har allerede en pappa" hadde jeg kanskje følt han var litt brutal, men han forsikret henne om at han alltid ville være glad i henne, og det var svar godt nok for henne

 

 

Anonymous poster hash: a3add...31b

 

Virker som om du har en fantastisk mann - ble helt rørt av det han sa til jenta di!

 

Jeg vet ikke hva som er riktigst å gjøre, men heller nok mot det at jenta Hi skriver om bør få kalle stefar for det hun vil.

For meg er det forskjell på å være far i navnet, og det å være pappa i hverdagen. Jentas far har sett henne et par ganger i året, han gjør ikke noe for å ha kontakt, virker det som. Jenta vet at han er pappaen hennes, men utover det har hun ikke noe forhold til ham. Om jentas mor og stefar er i et godt og stabilt forhold og stefar tar papparollen til jenta i hverdagen så synes jeg det er greit å la henne kalle ham pappa.

Men jeg tror jeg ville informert jentas far om at hun også kaller stefar for pappa, og understreket at det er fordi han selv er nesten helt fraværende. At jenta har begynt å kalle stefar for pappa på eget initiativ, og at de aldri har oppmuntret henne til det.

 

Som nr. to skriver så er det fint mulig å kalle begge to for pappa og bare understreke at jenta har to pappaer.

 

Om faren til jenta finner det sårt, da bør kan det kanskje være noe som kan få ham til å ha mer kontakt med datteren sin. Jeg ville passet på å understreke for faren at han mer enn gjerne får være en større del av jentas liv om han selv vil, men at han da også må være noenlunde stabil i sin kontakt med henne. Jeg ville sagt at det beste for jenta er at hun har et godt forhold til ham som far, at hun kjenner ham og er trygg på ham, og så spurt ham om han vil være en større del av jentas liv. Vil han ikke så er det jo ingen grunn til at jenta ikke kan kalle stefar for pappa siden det er han som i praksis er det for henne.

 

Anonymous poster hash: e4671...6de

[Anonym bruker]

Jeg kalte min stepappa for pappa og i dag er han morfar til mine barn. Min biologiske far var mye frem og tilbake. Han valgte meg ofte bort til fordel for venner, fest, fotball mm. Til slutt fikk ikke han velge lengre for jeg valgte ham bort. Beste jeg noensinne har gjort Min pappa er min stefar.

Anonymous poster hash: 11350...1ab

[Anonym bruker]

Nevøen min har to pappaer, han kaller mammas nye mann for pappa og sin biologiske far (min svoger) for pappa. Han har vanlig samvær med pappaen så han er i aller høyeste grad tilstede i livet hans, men han er jo aldri sammen med begge pappaene samtidig så det fungerer greit å kalle begge for pappa

 

Omtaler han en av dem så den han snakker med skal forstå hvem han snakker om sier har pappa-Knut eller pappa-Rune

 

 

 

Anonymous poster hash: f8282...bde

[Fru vims]

Så lenge hun har en fraværende pappa, og stefar er den mannen i livet hennes som fungerer som pappa syntes jeg barnet burde bestemme selv. Hadde vært noe annet om barnet hadde en pappa som var der for henne.

[Anonym bruker]

Mine barn sier kun pappa til faren når han er her, ellers bruker de bare navnet på han. Far ble nemlig sint engang de bare sa navnet hans.

 

Minste sa lenge pappa til stefaren deres, det gjorde vi aldri noe utav siden vi regnet med at det gikk over. Faren deres har vært veldig varierende involvert i deres liv. Ungene sier selv at stefar er pappan deres, det er han de føler er pappan deres. Og jeg må si meg enig, for den som er pappa er den som oppfører seg som en pappa som tar del i deres gleder og sorger. Ikke bare viser ansiktt sitt innimellom når han vil og bare ser hva han vil se. En blir ikke en pappa bare det står på ett papir. En er en far om det står på ett papir, men en far må en gjøre seg fortjent til syns jeg.

 

Nå kaller ungene stefar med navn, minsta har kommet over perioden der hun kaller han pappa. Bare noen ganger hun sier pappa, og det er igrunn der han ikke reagerer på navnet sitt. Ovenfor vennene av ungene er stefar pappan dems, de gidder ikke forklare at de har en annen far. Jeg syns de får styre det helt selv, om faren deres syns det er teit så må han nesten tenke litt gjennom hvordan han har vårt i deres oppvekst.

 

Anonymous poster hash: f7de6...3c3

[Anonym bruker]

Her har barnefar vært ekstremt lite tilstede. Barnet kaller barnefar ved navn og det samme med ekstrapappaen som barnet fikk da h*n var 4 (snart 7 år siden). Barnet omtaler ekstrapappaen som sin pappa til klassekamerater og andre. Barnets ekstrafamilie anser barnet som en del av familien, og barnet sier tante etc. Familien til barnefar har liten eller ingen relasjon til barnet og var heller ingen titler i den forstand. Nå kommer det et felles barn her hjemme og da blir det nok til at begge barna sier pappa tenker jeg.

Synes ikke at fraværende fedre (eller mødre for den saks skyld) fortjener å bli kalt mamma eller pappa. Biologiske foreldre gjør dem ikke til en mamma eller pappa i mine øyne. Mannen min har vært heltidspappa til mitt første barn- noe barnefar ikke var vært.

 

Anonymous poster hash: 9f7d9...087

[Gjest Antarctica]

Dette bestemmer barnet selv. Det er hun som titulerer folk i sin familie med det hun mener de er. Ville ikke ha gjort noe mer ut av det.

[Anonym bruker]

dette stopper du, hun får kalle stefaren etter navn, blir veldig feil og slemt mot faren

Anonymous poster hash: bb3bf...1b9

[Anonym bruker]

Syns ikke at det er slemt mot faren siden han ikke bryr seg om henne. La henne velge selv

 

Anonymous poster hash: abffe...91c

[Anonym bruker]

 

Hei! Jeg stiller et spørsmål for en venninne som er litt usikker på hvordan hun skal håndtere en situasjon.

 

Hun har et barn på straks 4 år. Hun er ikke sammen med pappaen, og faren har vært ganske fraværende. Hun kan telle på to hender hvor mange ganger han har møtt barnet, og barnet har ikke noe spesielt forhold til mannen, selv om hun vet at han er pappaen hennes. Da barnet var 1,5 år fant venninnen min seg en ny kjæreste. Pappaen hadde møtt barnet kun to ganger før dette, så det er ikke det at han er skremt av den nye mannen heller. De flyttet sammen for et års tiden siden, og han og barnet kommer godt overens. Han ser på barnet som familien sin, og er den som fungerer som "pappa" i hverdagen, selv om de aldri har brukt det navnet om han selv. De har alltid referert til han ved navnet hans. Nå har barnet begynt å omtale han som "pappa" både i barnehagen, til mammaen og til han selv. Hun begynte med det for ca et år siden da de flyttet sammen, men da gjorde de ikke noe ut av det og tenkte det ville gå over. Det roet seg litt, men nå er hun straks 4 og har begynt å gjøre det igjen, men denne gangen er det veldig tydelig at hun skjønner at han ikke er pappa (for hun vet hvem pappa er), men hun velger å kalle stepappa for pappa likevel.

 

Hva tenker dere er det riktige å gjøre her? Verken mor eller stefar har egentlig noe i mot det, men mor syns det er litt feil i forhold til far og fars familie. Hva tenker dere?

 

Anonymous poster hash: 161ae...7b3

En pappa er mye mer enn han som kun bidro med en sædcelle og ikke stort mye mer. La barnet velge selv.

 

Anonymous poster hash: 0fd88...600

[Anonym bruker]

Takk for svar! Det dere skriver har både jeg og hun tenkt selv, men hun trengte bare litt bekreftelse på at det var innafor i forhold til faren. Hun har lest tråden og takker så meget! HI

Anonymous poster hash: 3fbb9...cc3

[Luksusdyret]

 

dette stopper du, hun får kalle stefaren etter navn, blir veldig feil og slemt mot faren

 

Anonymous poster hash: bb3bf...1b9

 

 

 

Slemt mot drittsekkfaren som ikke vil vite av ungen sin? Spesielt...

[Anonym bruker]

Slemt mot drittsekkfaren som ikke vil vite av ungen sin? Spesielt...

 

 

hadde dere lkke .hvis det hadde vert motsatt da ? selvom far en en drittsekk,eller mor ?

 

Anonymous poster hash: bb3bf...1b9

[Luksusdyret]

 

hadde dere lkke .hvis det hadde vert motsatt da ? selvom far en en drittsekk,eller mor ?

 

Anonymous poster hash: bb3bf...1b9

 

 

 

Hvis jeg ditchet ungen min og ikke ønsket samvær så hadde jeg strengt tatt ikke brydd meg om ungen kalte noen andre for mamma. Man slutter å være mamma eller pappa når man gir faen. Noe denne biologiske faren har gjort. Hva hindrer ham i å ha samvær? Mest sannsynlig ville han ikke ha unger og ønsker ikke å forholde seg til denne delen av livet.

[Anonym bruker]

Utfordringen blir hvis forholdet en dag ryker. Har barnet da samvær med far, enten annenhver helg eller uke, så vil det bli begrenset med tid til samvær med stefar. Problemet for barnet vil da være å kunne skjønne hvorfor hun/han får tilbrakt tid hos ene pappaen men ikke den andre...

 

Anonymous poster hash: fa416...927

[Gjest Antarctica]

Hvis jeg ditchet ungen min og ikke ønsket samvær så hadde jeg strengt tatt ikke brydd meg om ungen kalte noen andre for mamma. Man slutter å være mamma eller pappa når man gir faen. Noe denne biologiske faren har gjort. Hva hindrer ham i å ha samvær? Mest sannsynlig ville han ikke ha unger og ønsker ikke å forholde seg til denne delen av livet.

Enig. Det er jo helt fjernt å si at det er "slemt" mot far. Den slemmeste er jo han selv.

[Frøken_fjong]

Helt ok at hun gjør det. Det er jo han som er pappa for henne .

Og så lenge hun selv har valgt å si pappa til han, så syntes jeg hun skal få lov til det .

[Anonym bruker]

Utfordringen blir hvis forholdet en dag ryker. Har barnet da samvær med far, enten annenhver helg eller uke, så vil det bli begrenset med tid til samvær med stefar. Problemet for barnet vil da være å kunne skjønne hvorfor hun/han får tilbrakt tid hos ene pappaen men ikke den andre...

 

Anonymous poster hash: fa416...927

 

Nettopp. Plutselig får barnet ikke se "pappa" lengre, men "Per" som er biologisk far har fremdeles rett til samvær. Jeg syns man ikke burde late som barnet og stefar er faktisk kjernefamilie, for det er de kun så lenge forholdet mellom moren og denne nye mannen varer.

 

Anonymous poster hash: 1a6c0...6eb

[Anonym bruker]

 

dette stopper du, hun får kalle stefaren etter navn, blir veldig feil og slemt mot faren

 

Anonymous poster hash: bb3bf...1b9

Hæ? Hva med jenta? Ho ser jo han stepappan som sin pappa. Hennes biologiske far kan man kalle feks. Pappa Tom. Stefar ser jo jo hver eneste dag.

 

Anonymous poster hash: 793a3...2cc

[Anonym bruker]

 

Nettopp. Plutselig får barnet ikke se "pappa" lengre, men "Per" som er biologisk far har fremdeles rett til samvær. Jeg syns man ikke burde late som barnet og stefar er faktisk kjernefamilie, for det er de kun så lenge forholdet mellom moren og denne nye mannen varer.

 

Anonymous poster hash: 1a6c0...6eb

Det er et valg som taes, intet annet.

 

Mitt barns (biologiske) far var like lite engasjert i barnets første år som pappaen i denne tråden. Han forlot meg da jeg var fire måneder på vei. Men stefar var i bilder fra barnet var baby.

 

Vi flyttet fra hverandre da barnet begynte på skolen. Barnet var hos stefar (som ble kalt pappa) en dag i uka pluss annen hver helg. Det holdt vi ved like til ca 13-14-årsalderen, da venner og fritidsaktiviteter tok mer tid, og en del pubertetsaktige konflikter oppsto.

 

Nå er barnet 18, pappa (stefar) er igjen viktig, mens biologisk far alltid har prioritert jobbing. Han tok sitt valg, vi tok vårt, og lønna for å være til stede er å få et godt forhold til barnet.

 

Anonymous poster hash: aa17b...159