Selvskading

[CrazyEyes]

Har dere noen kjente/har DU bedrevet selvskading? Hva gjør/gjorde dem/du?

Var det for å skjule en psykisk smerte?

 

Prøver å forstå meg på en venn ....

[Anonym bruker]

Jeg gjorde det.

Skar meg i armene som ung.

Vet ikke helt hvorfor.

Følte meg feit, ensom, utilstrekkelig jeg var i er sort hull jeg ikke kom ut av.

Tenkte mye på selvmord men hadde ikke lyst til å dø heller.

Det som er helt absurd er at når jeg ser bilde av den jenta nå så ser jeg en smilende, pen, slank jente som er omringet av gode venner.

Jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg gjorde det nå men husker jeg satt på badegulvet med kniv og gråt.

 

Anonymous poster hash: 189b2...fc6

[Anonym bruker]

Jeg kuttet meg, brant meg, sultet meg og nappet ut hår.

 

Grunnen til at jeg gjorde det var nok fordi jeg hadde det vondt, ville straffe meg selv fordi jeg ikke er bra nok og fordi jeg er stygg, og det føltes som en veldig grei løsning og bare skade meg for så å kunne synes litt synd på meg selv etterpå.

 

 

 

Anonymous poster hash: 01176...221

[Anonym bruker]

Jeg gjorde det fordi jeg manglet verktøy for å håndtere følelsene mine. Når alt ble kaos inni hodet, var det å påføre meg selv smerte den eneste som greide å flytte fokuset fra kaos inni hodet - til noe annet. 

Ble på en måte et slags dop, en avhengighet og rømningsvei for å slippe unna følelsene i hodet. Vanskelig å forklare, men håper du skjønner. 

Gjorde de aldri for å få oppmerksomhet, men det var jo på en måte et rop om hjelp siden jeg ikke greide å takle det som skjedde innvendig. 

Anonymous poster hash: e8c1d...733

[CrazyEyes]

Vennen har et sykt behov for oppmerksomhet.... Redd for hva han kan finne på :-/

[Anonym bruker]

Jeg er selvskader. Skulle gjerne sagt at jeg var, men jeg klarer enda ikke mer enn noen få måneder uten. 

Jeg "liker" best å skjære. Har også brent meg, nappet hår, revet neglebånd, rippet opp i sår, helt gudenevethva i sårene, nappet ut sting, dunket hodet i vegger og hele den regla der. Jeg har gjort det av mange grunner. Mye på grunn av frustrasjonen som bare bobler over når man er innlagt på psyk, eller når noe bare gjør så vondt psykisk at det er mye lettere å forholde seg til fysisk smerte, man da må oppsøke. Kan godt innrømme at jeg har gjort det for oppmerksomheten også, men vil heller til at jeg har gjort det litt på faen. Vært som en unge i trassalderen og skadet meg om f.eks legen har gjort eller sagt noe jeg har vært uenig i, eller om jeg har fått en kontaktsykepleier jeg ikke liker osv. 

Etter hvert som jeg ble en "erfaren" selvskader handlet det nok mest om rushet man får. Det er vel endorfiner som utløses? Det blir som en rus, og en avhengighet. 

Det var ikke for å skjule psykisk smerte, men heller for å holde ut med den psykiske smerten og finne måter å avlede tankene på. Selvskading kan nok være vanskelig å forstå for dem som ikke er kjent med det, og det er ikke sikkert den som selvskader forstår så mye heller. Jeg vil råde deg til å snakke med vennen din. Ta dette på alvor, men ikke vi det for mye oppmerksomhet. Forhold deg til det som at det er noe dere begge vet skjer, men ikke lag noe drama. Ikke tru med ting, som "hvis ikke du slutter å skade deg selv så..." osv. 

Anonymous poster hash: 90f69...2f9

[Anonym bruker]

For min del er det en måte å "samle" meg når jeg føler at jeg er i tusen biter og jeg holder på å å miste fotfestet på grunn av alt som skjer på innsiden. Så fort blodet kommer, så kjenner jeg hvordan fokuset kommer tilbake og smerten får alt kaoset til å stilne. Det startet tidlig i tenårene og skjer fortsatt, er i slutten av trettiårene. Eneste som vet om det er psykologen og helsepersonell som har måttet sy ved et par anledninger, har holdt det skjult for familie, arbeidsgiver og venner. Det satt langt inne å innrømme det til psykologen også, jeg føler en forferdelig skam fordi jeg ikke klarer å takle kaoset mitt på en bedre måte. Jeg klarer bare ikke å slutte, det føles av og til som om det står mellom å kutte eller å miste forstanden for godt.

Anonymous poster hash: dde47...512

[Anonym bruker]

 

For min del er det en måte å "samle" meg når jeg føler at jeg er i tusen biter og jeg holder på å å miste fotfestet på grunn av alt som skjer på innsiden. Så fort blodet kommer, så kjenner jeg hvordan fokuset kommer tilbake og smerten får alt kaoset til å stilne. Det startet tidlig i tenårene og skjer fortsatt, er i slutten av trettiårene. Eneste som vet om det er psykologen og helsepersonell som har måttet sy ved et par anledninger, har holdt det skjult for familie, arbeidsgiver og venner. Det satt langt inne å innrømme det til psykologen også, jeg føler en forferdelig skam fordi jeg ikke klarer å takle kaoset mitt på en bedre måte. Jeg klarer bare ikke å slutte, det føles av og til som om det står mellom å kutte eller å miste forstanden for godt.

 

Anonymous poster hash: dde47...512

Har det veldig likt som anonym her. Jeg kutter meg på lårene stort sett. Det føles som det hjelper og jeg klarer å puste normalt igjen når blodet begynner å sile. Jeg kan også klore meg til blod dersom jeg ikke har noe annet redskap.

Jeg har kun gått til psykolog ved et par anledninger i ungdommen. Han mente det at selvskadingen ikke nødvendigvis var då skadelig såfremt jeg ikke kuttets så dypt at jeg må sy og lignende, men at det derimot er en ok måte å takle vanskelige følelser på. Det var ikke noe poeng å prøve å få meg til å slutte da jeg har god kontroll på det jeg driver med.

 

Møt venninnen din med forståelse fremfor å dømme. Det er mitt aller beste råd.

 

 

 

Anonymous poster hash: eda59...927