Min datter har et kjedelig og vanskelig problem med venninnen sin.

[Anonym bruker]

Eller, det vil si, det er vel egentlig venninnen som har et problem. Hun er veldig veldig sjenert.

 

Saken er den, at min datter og hun er jevngamle. De er 13 år nå, og har fulgt hverandre fra barnehage og ut barneskolen, har gått i samme klasse. Og de begynner på samme ungdomsskole, i samme klasse.

 

Tidligere har de vært mye sammen, men så har min datter vokst fra henne tror jeg. De går i samme gjeng, men jenta mi går helst sammen med andre venninner på fritiden. Grunnen til det er at denne venninnen er så vanskelig å snakke med, sier hun. Hun sier ingenting dersom hun ikke blir spurt om noe, og hvis min datter spør hva hun har lyst til å gjøre, så får hun alltid til svar "vet ikke". Dersom hun foreslår noe, er det som regel "næææææ, har ikke så lyst". Og hvis hun da ber henne foreslå noe hun har lyst til, så er det videre svaret hennes "vet ikke".

 

Min datter føler og sier at hun kjenner veldig på at venninnen hennes ikke er interessert i det hele tatt, og at det er vanskelig å være sammen med henne. I gjengen går det greit. Hun er fremdeles stille, men hun er inkludert.

 

Det som er litt vanskelig, er at foreldrene til denne jenta stadig hinter og kommer med ønsker om at min datter må stikke innom på besøk. Tror ikke hun har noen å være sammen med egentlig, og det er jo trist. Men min datter har ikke lyst. Jeg ber henne om å gjøre et forsøk innimellom og sier at hun ikke trenger å være så lenge, men bare stikke innom en liten tur og si hei. Det vil nok bety mye for venninnen. Men hun vil ikke. Sier det bare blir kleint og at hun til slutt bare må finne på en grunn for å gå hjem. Siden de ikke kan finne på noe å gjøre, og fordi venninnen virker så uinteressert.

 

Foreldrene til denne jenta er klart over problemet. Jenta blir ikke ekskludert, men utenom skolen så har hun nok ingen å være sammen med.

 

Jeg kjenner at jeg ikke kan presse datteren min heller. Men at jeg kanskje bør ta det opp med foreldrene? Siden de stadig sender meldinger og min datter vil komme. Jenta deres tør ikke å spørre selv. Anonymous poster hash: 33ad0...43b

[Gjest Antarctica]

Hun er nok enormt hemmet av sin beskjedenhet. I flokk er det jo nesten umulig å hevde seg eller å bli et fullverdig medlem av gruppen hvis man byr så lite på seg selv, mens når de to er alene, føler hun seg tryggere?

Vanskelig å presse datteren din, men det går jo an å snakke om at X er veldig ensom fordi hun er så sjenert. De har jo vært venninner i mange år, så det er trist å bli "droppet", men de trenger drahjelp for å kunne beholde fellesskapet.

[Anonym bruker]

Veldig spesielt at foreldre til tenåringer avtaler besøk på deres vegne. Hadde ikke jenta selv sendt melding til datteren din om hun ønsket besøk?

 

Anonymous poster hash: c05c5...2b0

[Anonym bruker]

Du kan lære datteren din at alle bør gjøre noe for andre. Noen samler inn penger til flyktninger, noen besøker gamle, ensomme mennesker på sykehjem, og hun kan donere litt av tiden sin på å hjelpe en jevnaldrende som har det vanskelig og står i fare for å få det enda verre.

 

Anonymous poster hash: 42a4e...85d

[Anonym bruker]

Nei, denne venninnen tør hverken å ringe eller å sende meldinger for å spørre selv. Og jeg har pratet med datteren min om dette med beskjedenheten, og hun forstår det veldig godt. Men hun synes det er kleint og vanskelig å være sammen med henne alene, for det er kun hun som snakker og som foreslår ting. Venninnen sier ingenting hvis hun ikke blir snakket til, og da veldig unnvikende og uinteressert slik min datter forklarer det.<br /><br />Jeg har jo sagt til henne at det nok er fordi hun er usikker, og det tror jeg hun skjønner. Men hun har bare ikke lyst til å besøke henne lenger.

 

Anonymous poster hash: 33ad0...43b

[Anonym bruker]

Hadde samme problemet med sønnen min, og i overgangen til ungdomsskolen ble det veldig tydelig. Sønnen min fikk flere og nye venner, relasjonene i klassen forandret seg og de ble mer sosiale på fritiden, og kompisen til min sønn ble mer og mer ensom...

 

Inkludert som en del av gjengen på skolen, ingen var slemme med han, men ingen var interessert i å invitere han med på ting på fritiden.

 

Jeg kunne ikke pålegge sønnen min å være støttekontakten til barndomvennen når han selv blomstret og utviklet seg sånn sosialt selv, men samtidig hadde vi jo alle vondt av denne stille gutten som ble alene ettermiddag etter ettermiddag, helg etter helg.

 

Vi gjorde det sånn at vi inviterte denne gutten med på ting de kunne gjøre sammen, f.eks gå på kino, en filmkveld hjemme hos, en båttur o.l

 

Da fikk de to guttene en kveld sammen hvor opplegget var satt så de slapp å kjede seg og sitte "gnu".

 

Nå er de 15 år og det har faktisk løsnet litt, gamlekompisen er fremdeles stille og beskjeden, han tar lite initiativ, han svarer fremdeles alltid jeg vet ikke eller du kan bestemme om noen spør hva han vil gjøre, han er nok litt "kjedelig", lite liv i han. Men det er rom for han i gjengen likevel, han blir invitert med mer enn før og de er gamle nok nå til å også verdsette at han er snill, omtenksom og en trofast venn.

 

Han er fremdeles litt vanskelig å være sammen med, og det er bare min sønn som av og til er sammen med han alene, men han er ihvertfall mer inkludert og blir invitert med gjengen når de skal på fotballbanen, på bowling, ut og bade e.l

 

Anonymous poster hash: 04e33...4b8

[Anonym bruker]

Om jenta er så sykelig sjenert bør heller foreldrene ta henne med til bup eller noen psykologer hun kan snakke med og få verktøy til å håndtere sjeneransen. Blir feil at datteren din skal være støttekontakt for ei som tydeligvis trenger hjelp

 

Anonymous poster hash: c05c5...2b0

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn som har skal begynne på u.skolen og som har nesten det samme problemet som datteren din. Forskjellen er at det ikke gjelder en spesiell venn, men at han på en måte tar seg av alle som sliter litt i stedet for å være sammen med de han egentlig vil være sammen med. Han er en sånn gutt som all ringer etter, og han klarer ikke å si nei... Vi har tatt en prat ang oppstart på u.skolen. Jeg har oppfordret han til å føle på hva HAN vil og prøve å være litt egoistisk nå. De første ukene der blir nye vennskap til, og da kan situasjonen endre seg helt! Også for jenta di. Det er vondt og vanskelig ift den andre jenta, men om det er så ille som du skriver trenger hun profesjonell hjelp mer en at en venninne skal føle seg ansvarlig for hennes sosiale liv.

 

Anonymous poster hash: 5a404...497

[Anonym bruker]

Hadde samme problemet med sønnen min, og i overgangen til ungdomsskolen ble det veldig tydelig. Sønnen min fikk flere og nye venner, relasjonene i klassen forandret seg og de ble mer sosiale på fritiden, og kompisen til min sønn ble mer og mer ensom...

 

Inkludert som en del av gjengen på skolen, ingen var slemme med han, men ingen var interessert i å invitere han med på ting på fritiden.

 

Jeg kunne ikke pålegge sønnen min å være støttekontakten til barndomvennen når han selv blomstret og utviklet seg sånn sosialt selv, men samtidig hadde vi jo alle vondt av denne stille gutten som ble alene ettermiddag etter ettermiddag, helg etter helg.

 

Vi gjorde det sånn at vi inviterte denne gutten med på ting de kunne gjøre sammen, f.eks gå på kino, en filmkveld hjemme hos, en båttur o.l

 

Da fikk de to guttene en kveld sammen hvor opplegget var satt så de slapp å kjede seg og sitte "gnu".

 

Nå er de 15 år og det har faktisk løsnet litt, gamlekompisen er fremdeles stille og beskjeden, han tar lite initiativ, han svarer fremdeles alltid jeg vet ikke eller du kan bestemme om noen spør hva han vil gjøre, han er nok litt "kjedelig", lite liv i han. Men det er rom for han i gjengen likevel, han blir invitert med mer enn før og de er gamle nok nå til å også verdsette at han er snill, omtenksom og en trofast venn.

 

Han er fremdeles litt vanskelig å være sammen med, og det er bare min sønn som av og til er sammen med han alene, men han er ihvertfall mer inkludert og blir invitert med gjengen når de skal på fotballbanen, på bowling, ut og bade e.l

 

Anonymous poster hash: 04e33...4b8

Dette rådet med å gjøre ting sammen innimellom, slik at datteren din slipper å være ansvarlig for praten. Og snakk med foreldrene. Det blir sårt for dem, men de må jo også sørge for at det er noe aktivitet hvis datteren din skal komme på besøk. Samt søle hjelp for henne hvis de ikke allerede har gjort det.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3f32c...11f

[Anonym bruker]

Anonym bruker, on 12 Jul 2016 - 10:59, said:

Dette rådet med å gjøre ting sammen innimellom, slik at datteren din slipper å være ansvarlig for praten. Og snakk med foreldrene. Det blir sårt for dem, men de må jo også sørge for at det er noe aktivitet hvis datteren din skal komme på besøk. Samt søle hjelp for henne hvis de ikke allerede har gjort det.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3f32c...11f

Jeg har også tenkt litt på de kanskje burde invitere noen av jentene fra gjengen hjem til seg. Spesielt siden de ser at ingen kommer på besøk. Men jeg kan jo ikke si det til dem. Anonymous poster hash: 33ad0...43b

[Anonym bruker]

Jeg har også tenkt litt på de kanskje burde invitere noen av jentene fra gjengen hjem til seg. Spesielt siden de ser at ingen kommer på besøk. Men jeg kan jo ikke si det til dem. Anonymous poster hash: 33ad0...43b

Jo, du kan det. Men tør du? Jeg hadde nok ikke turt... 😜

 

 

 

Anonymous poster hash: 3f32c...11f

[Anonym bruker]

Er det sånn at jenta ønsker å være sammen med noen? Jeg hadde en periode på ungdomsskolen der jeg likte best å være alene i mitt eget selskap, husker foreldrene mine var bekymret om jeg ikke hadde venner...hadde venner men jeg likte å være alene. Varte vel ca 1 halvt år..etter de hadde jeg 8 gode venner i gjengen som ikke kunne la meg være i fred 😉

 

Anonymous poster hash: 8ff23...37f

[Anonym bruker]

Her synes jeg at den jenta trenger at dere voksne verner om henne, er ærlige med hverandre og setter igang tiltak slik som ..4B8 har gjort. Datteren din vil ikke ta skade av å kutte kontakt med venninnen mens skaden for venninnen kan være langvarig og for å være helt ærlig; er det verdt det å kutte ut en som er sjernert og usikker bare fordi person ikke har funnet føttene sine ennå? Her kan man lære mye om omsorg for andre og det å ta vare på hverandre. Det å sette igang aktiviter så de slipper å ta stilling til hva de skal gjøre/snakke om kan redde denne jenta. Jeg slet veldig når vi gikk over til ungdomsskolen men det hadde ingenting med de jeg gikk klasse med, men at jeg slet med ting fra barndommen som slo meg helt ut når hormonene slo til for alvor. Høydepunktet var den ene personen som tok seg tid til meg, hun gikk med meg og hjalp meg med å være et lyspunkt i hverdagen min. Jeg takker for at jeg hadde den ene personen i livet mitt for hun hjalp meg utrolig mye uten at jeg slet på henne ved å være påtrengende, hun hadde andre venner og det var helt greit. 

Anonymous poster hash: bc272...3fe

[Anonym bruker]

Anonym bruker, on 12 Jul 2016 - 12:09, said:

Jo, du kan det. Men tør du? Jeg hadde nok ikke turt...

 

 

 

Anonymous poster hash: 3f32c...11f

Nei, jeg gjør ikke heller det. De er veldig oppegående mennesker, så jeg tenker at det kanskje er grunner for at de ikke inviterer. Jeg velger å ikke legge meg opp i det. Anonymous poster hash: 33ad0...43b

[Anonym bruker]

Jeg synes det er dårlig å ikke tørre å snakke med foreldrene til jenta om dette når du ser hvor stort problemet begynner å bli, Hi.

 

Det er en ærlig sak å ta opp noe slikt, og om foreldrene til den andre jenta er så oppegående som du sier så vil de sette pris på noen å diskutere dette med og tenke sammen med. De ønsker tydeligvis å hjelpe jenta, men når ikke frem med det de gjør.

Ikke vær så feig, gjør noe - du kan være den som er med på å hjelpe denne jenta! For deg er det bare en samtale, for jenta er det en stor del av livet.

 

4b8 hadde flere gode forslag som du også kan legge frem for jentas foreldre, og dere kan bli enige om at både de og du/din jente bidrar til dette med å be jentene når de kan gjøre noe sammen som f.eks. kino, filmkveld, aktivitet en dag osv.

 

I tillegg kan dere se om jentene har noen felles interesser, kanskje begge kan meldes på en eller annen form for aktivitet, om ikke annet en dag i uka.

Ellers ville jeg ha anbefalt foreldrene å få henne inn i en eller annen aktivitet utenfor skolen, noe hun vil ha som en helt ny arena hvor hun kanskje lettere kan finne sin rolle enn der hun er og hvor hennes rolle på en måte er definert som "den stille og vanskelige". Idretter som kampsport og ridning kan for mange gjøre underverk med selvtilliten, men også andre typer kan være flott. Kanskje det er kurs eller klubber hun kan være med i... jeg vet f.eks. om en som var litt som denne jenta som blomstret opp i en sjakklubb. Det viste seg at en av grunnene til at han hadde vært som han var, var at han var over gjennomsnittet intelligent, følte seg utenfor sammen med sine jevnaldrende. I sjakklubben kunne han bruke evnene sine, det var ikke mer snakking enn at han taklet det til å begynne med når han fremdeles var veldig beskjeden, men likevel var det et fellesskap og ulike aldre som var sammen.

 

Hjelp foreldrene hennes med å tenke på hvordan de og dere rundt kan hjelpe jenta - ikke bare la være å gjøre noe når du ser problemet så tydelig og foreldrene også prøver å ta initiativ.

Er det andre ting jenta sliter med også så kan også det å anbefale dem at jenta får fagfolk å snakke med også være et godt tips.

Anonymous poster hash: ba0ea...dea

[Anonym bruker]

Jeg som starte over her med en sønn som har en kompis ned samme problematikk. Der har foreldrene hele tiden pushet på for å få han til å invitere klassekamerater hjem, men den sjenerte gutten nekter plent.

 

Han vet jo at han er outsideren og han føler det blir helt feil at han skal invitere "gjengen på pizza". Det er altså ikke foreldrene det står på i det spørsmålet, der er gutten selv som nekter.

 

Men det har som sagt fungert greit å få de til å beholde vennskapet gjennom denne litt vanskelige pubertetstiden ved å arrangere kinoavtaler og slike ting så de er sammen uten å føle sånn på forskjellene på dem akkurat nå

 

Min sønn og denne kompisen har vært venner gjennom hele barnehagen og barneskolen, at vi har på en måte tvunget vennskapet til å bestå også gjennom ungdomsskolen er bare positivt for de begge.

 

De har vokst opp sammen og selv om de går hver sin vei nå på videregående og sikkert kommer til å gli inn i forskjellige gjenger og miljøer har de med seg det vennskapet og tryggheten de har hatt i å ha en barndomsvenn gjennom så mange år med seg i bagasjen videre.

 

Anonymous poster hash: 04e33...4b8