Gå til innhold

Enebarn og søsken. Og hvilke egenskaper de utvikler og mister.


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg harto barn. Kusinen er alenebarn.

Svigermor har merket seg det at kusinen krangler mer med mine to. Klarer ikke å forholde seg til begge to. Hun vet heller ikke hva dvs å dele og måtte inngå komprimiss. Det har hun aldri måttet. Hun har enten fått ja eller nei. Når hun får nei har hun aldri fått utfordringer. Mine er vant til å jobbe for det de vil ha, finne løsninger og bli enige.

 

Kusinen har også slitt sosialt i bhg og skole. Om 4 av 5 vil hoppe tau, og hun som 1 av 5 vil hoppe paradis, har hun da valgt å leke alene, og dermed ikke har så mye venner. Hun gråter og føler seg alene når ikke andre vil gjøre det hun vil. For hun viker ikke for andre.

 

Hun sliter også med å leke og forholde seg til fler enn en. Når hun leker med kusinene sine er det bare en hun klarer å forholde seg til. Enten min eldste somer jevnaldrende, eller hun minste, men da uten den eldste.

 

Mor har itillegg vært alene med henne fra dag en og ordnet det meste. Som 9-åring kunne hun fortsatt ikke skjære en skive ost, noe min 5-åring gjorde fint. Ser for meg at med flere barn er det lettere å la barna prøve selv.

 

I sosiale sammenhenger prater hun ekstremt høyt og hele tiden. Det faller henne ikke naturlig å la andre komme til eller få oppmerksomhet. Om besteforeldre prater med mine barn er hun der med en gang. Hun er på absolutt alle bilder, ingen som får ta bilder av bare mine. Da steller hun seg i midten.

 

Kjenner igjen mye av dette i alenebarn jeg vokste opp med også.

 

Alenebarn tilegner seg nok mange gode egenskaper som bare alenebarn får privilegiet av å lære seg også.

 

Men jeg er glad jeg valgte søsken til mine. At de er flere når de blir voksne. At de ikke står igjen alene når jeg og far dør. At de alltid har familie å kontakte. Såklart er det mange søsken som ikke fungerer sammen verken som barn eller voksne, og kunne likegodt vært alenebarn.

 

Men jeg er fortsatt glad jeg har gitt dem muligheten.

 

Regner med tyn for dette, men jeg kunne ønske meg konstruktive innspill over hvilke positive egenskaper ett alenebarn har privilegiet å lære seg, som barn i søskenflokk vil miste.

 

Anonymous poster hash: ce38c...060

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Tror det er avhengig av foreldrene.men ser mange foreldre overkompenserer med og aktivisere og skjemme bort fordi stakkars er jo alene..

Men kan hende noen enebarn kan være flinkere til å aktivisere seg selv..

Skrevet

Feilen du gjør, er at du automatisk tilskriver alle denne jentas egenskaper det faktum at hun er enebarn. I mine øyne er det dårlig oppdragelse. Det er ikke slik at alle barn som har søsken automatisk blir sosialt flinke, flinke til å skjære ost selv, flinke til å dele, flinke til å vente på tur, flinke til å inngå kompromisser.

 

Jeg tenker at mye av dette handler om å oppdragelse og noe av det handler om personlighet.

 

Og at årsakssammenhengen ikke er så klar som du tror. Det er nemlig ikke slik at alle enebarn er bortskjemte, hjelpeløse sutrekopper mens alle som har søsken er flinke, tålmodige og selvstendige.

 

Derfor blir det også meiningsløst å si at enebarn utvikler bestemte positive egenskaper. For hvordan skal du klare å finne ut hva som kun skyldes det faktum at de er enebarn? Du må utelukke alle andre faktorer, arv, oppdragelse, og kun finne tak i egenskaper de utvikler fordi de ikke har søsken.

Skrevet

Vår jente er enebarn (enn så lenge). Er 5 nå. Hun er veldig flink til å dele leker osv, har hun besøk er hun alltid på tilbudssiden.

Hun er flinkere sosialt enn f eks sin jevnaldrende fetter med to søsken.

Tror det har mye med foreldrene å gjøre, men også personligheten til barnet.

Noen barn er litt "sære" akkurat som voksne.

Jeg kjenner flere enebarn på mitt barns alder og syntes det varierer veldig på hvor flinke de er sosialt og hvor selvstendige de er. Noe personlighet men også oppdragelse spiller inn.

 

 

Anonymous poster hash: 6a309...29f

Skrevet

Vi har tre barn, helsøsken. Eldste er som enebarnet i væremåte, de to andre har andre egenskaper. Samme foreldre, samme miljø, samme gener, men ulike personligheter.

 

Tror ikke enebarn tilegner seg så mange særtrekk om foreldrene er obs på disse trekkene, men personlighet kan man uansett gjøre lite med.

 

Anonymous poster hash: dcd3e...ead

Skrevet

Det kan godt hende det ikke er bare enebarn som er slik, men du har gitt en perfekt beskrivelse av de enebarn vi har i vår familie. Det som likevel er viktig er at jeg ikke ser disse problemene hos voksne enebarn. For meg virker det som om de lærer det sosiale litt senere enn dem som har søsken, men i løpet av ungdomstiden Ser det ut til å jevne seg ut for de fleste.

 

Anonymous poster hash: a535d...d43

Skrevet

Jeg har fem barn, og trøster meg selv med at søskenkrangling visstnok skal gjøre dem til gode konfliktløsere senere når det står på som verst😅

To av mine barn har bestevenner som er enebarn. Felles for disse er at de er rolige, høflige og ordlegger seg voksent (ikke veslevoksent, men man merker at de er vant til å delta i voksne diskusjoner). Jeg kjenner også enebarn som er sosialt mistilpasset og blir usikre i store flokker, men slike ulikheter finnes vel hos de fleste? Tror personlighet spiller mye inn.

 

Anonymous poster hash: 123c4...4d3

Skrevet

Jeg har et alenebarn på 6 år som jeg har vært alene med. Og jeg kjenner ikke igjen den beskrivelsen her. Tror det har med oppdragelse å gjøre og ikke faktum at hun er alenebarn.

Men jeg har vært obs på at hun skal lære seg å dele og inngå kompromiss.

 

Anonymous poster hash: be096...813

Skrevet

Jeg har flere i familien som er enebarn eller det er alt for stor forskjell i alder feks 20 år. De var annerledes da vi vokste opp i væremåte. Foreldrene var alltid i nærheten for å ordne opp og det ga dem negativ omtale mellom barn. Da vi skulle feks klatre trær var det alltid noen fra.hjørnet som sa nei,du skal ikke klatre. Om vi skulle bade feks i sjø eller elv,måtte de ha på badehatt. Om noe var borte,nei det var ikke absolutt dem som tok det,det må ha vært en annen og det var foreldrene til dem som mente det. I ungdomstiden hadde jeg anelse at de var litt ensom,søkte kontakt med noen hele tiden. Foreldrene deres gjorde mer innsats for at vi skulle omgås enn mine noen gang tenkte seg for å gjøre det. Nå i voksen alder ser jeg på henne /dem og ser bildet av to gamle mennesker( foreldrene) pg ei jente/gutt som vil være helt alene når foreldrene blir borte.

Jeg har mine problemer med min bror og er nå i en fase når jeg helst ikke vil snakke med ham men til syvende og sist vil jeg si at han eksisterer og barna hans eksisterer og når det gjelder,er han der.

Den andre kusina mi har enebarn og barnet er jevngammel med mine to. Forskjellen er stor i væremåte men spesielt hvordan kusina mi reagerer på barnets signaler og hvordan blir stresset over alt som handler hennes barn. Fra vår barndom er hun klar over de enebarn vi vokste opp med og kusina mi er klar over hba er "pitfalls". Da barnet hennes ble født,var hun så klar på det å la barnet vokse opp som om hun har søsken men i en alder av4 år,ser jeg at hun gjør akkurat det samme som de andre foreldrene med enebarn og hun er også klar over det men presset er for stor føler jeg. Hun kan ikke la være,hun engster seg alt for mye for barnet,hun reagerer alt for fort for enhver barnets signal,hun er alt for næ alt for ofte. Selvsagt,kusina prøver å lære barnet ditt og datt som hun er klar over barn med søsken finner naturlig,men hun havner i pitfalls ubevisst,som en slags refleks.

 

Anonymous poster hash: 56d27...bb9

Skrevet

Jeg har flere i familien som er enebarn eller det er alt for stor forskjell i alder feks 20 år. De var annerledes da vi vokste opp i væremåte. Foreldrene var alltid i nærheten for å ordne opp og det ga dem negativ omtale mellom barn. Da vi skulle feks klatre trær var det alltid noen fra.hjørnet som sa nei,du skal ikke klatre. Om vi skulle bade feks i sjø eller elv,måtte de ha på badehatt. Om noe var borte,nei det var ikke absolutt dem som tok det,det må ha vært en annen og det var foreldrene til dem som mente det. I ungdomstiden hadde jeg anelse at de var litt ensom,søkte kontakt med noen hele tiden. Foreldrene deres gjorde mer innsats for at vi skulle omgås enn mine noen gang tenkte seg for å gjøre det. Nå i voksen alder ser jeg på henne /dem og ser bildet av to gamle mennesker( foreldrene) pg ei jente/gutt som vil være helt alene når foreldrene blir borte.

Jeg har mine problemer med min bror og er nå i en fase når jeg helst ikke vil snakke med ham men til syvende og sist vil jeg si at han eksisterer og barna hans eksisterer og når det gjelder,er han der.

Den andre kusina mi har enebarn og barnet er jevngammel med mine to. Forskjellen er stor i væremåte men spesielt hvordan kusina mi reagerer på barnets signaler og hvordan blir stresset over alt som handler hennes barn. Fra vår barndom er hun klar over de enebarn vi vokste opp med og kusina mi er klar over hba er "pitfalls". Da barnet hennes ble født,var hun så klar på det å la barnet vokse opp som om hun har søsken men i en alder av4 år,ser jeg at hun gjør akkurat det samme som de andre foreldrene med enebarn og hun er også klar over det men presset er for stor føler jeg. Hun kan ikke la være,hun engster seg alt for mye for barnet,hun reagerer alt for fort for enhver barnets signal,hun er alt for næ alt for ofte. Selvsagt,kusina prøver å lære barnet ditt og datt som hun er klar over barn med søsken finner naturlig,men hun havner i pitfalls ubevisst,som en slags refleks.

 

Anonymous poster hash: 56d27...bb9

Hva er pitfalls?

 

Anonymous poster hash: 71c81...1d0

Skrevet

Jeg har to barn 6 år og 3 år. Av og til tenker jeg at enebarn må ha det veldig bra. Enebarn blir godt fulgt opp av foreldrene, de mangler ikke oppmerksomhet. De enebarnene jeg kjenner har vært bleietørre før mine, lært seg å sykle før mine, lært seg å svømme før mine. Når de begynner på skole får de bedre ro og oppfølging hjemme når de skal gjøre lekser osv.

Enebarn for oftere sterkere vennskap/vennskapsbånd da venner blir deres "søsken".

 

Men jeg tror det også har sine fordeler og ulemper å ha søsken også.

 

Anonymous poster hash: 58ea2...2a6

Skrevet

Jeg har en fireåring som i praksis er enebarn siden søsken er voksne.

 

Han har jo fordelen av å ha søsken i den forstand at han ikke blir alene når vi dør og de kan nok få et søskenforhold når de alle er voksne. En fordel er det nok også at vi er erfarne foreldre som er ganske avslappet når det gjelder utviklingen og det å få være fysisk i lek.

 

Men i hverdagen er han enebarn med fullt fokus fra oss og jeg ser jo at han er litt mindre selvstendig mtp påkledning og praktiske ting. Men han går i barnehage og får prøvd seg der og vi prøver å være bevisste på å trekke oss tilbake og la han klare selv.

 

Det største savnet er nok nærheten til søsken, på både godt og vondt. Han har ingen å krangle med, ingen å lære konfliktløsning og være trygg på at er der samme hvor sinte de blir på hverandre. Det er ikke det samme å krangle med en liten venn i barnehagen som et søsken man blir venner med etterpå.

 

Han har heller ingen å leke, se tv og lese bok sammen med i helger og ferier. Vi er aktive mtp å besøke andre og be små gjester til oss, men det er likevel et savn.

 

Men så er det jo sånn at ikke alle kan velge om de skal få flere barn eller ikke. Vi har hatt tre aborter etter han og har nå gitt opp å få flere.

 

Men han er flink å dele med seg, lar andre få komme først i køen og er generelt på tilbudsiden når han er sammen med andre, så det kommer like mye an på personlighet og oppdragelse som kun at han er enebarn.

 

Anonymous poster hash: 71c81...1d0

Skrevet

Jeg opplever det motsatt. Jenta mi var enebarn lenge før lillesøster kom, dermed hadde jeg også tid til å do-trene henne tidlig, tid til å sitte i evigheter å se hun prøve å kle seg eller smøre skiva selv, tid til å lese mye bøker og lære bokstaver osv

 

Venninner som har mange og gjerne tette barn har ofte " babyer" lengre, for det er lettere å bare skifte bleie på to stk enn å dotrene en mens en bytter bleie på den andre osv

 

Anonymous poster hash: a9216...71f

Skrevet

Mitt enebarn er 5 år og har to venner som er søsken. Han leker fint med begge to hver for seg, men når begge er her samtidig blir det som regel bråk. Og det er ikke pga mitt barn, som prøver å megle i søskenkranglene så godt han kan og dele seg mest mulig likt når de konkurrerer om hans oppmerksomhet. Han klarer dessuten helt fint å skjære ost selv. :P



Anonymous poster hash: 396c4...d08
Skrevet

Jeg er enebarn. Jeg var kanskje annerledes enn mange andre barn, men ikke fordi jeg var enebarn, tror jeg...

Det kommer nok mest an på hva man lærer av foreldrene sine, hvor bortskjemt man blir ol. det er nok lettere å skjemme bort et enebarn, gi det full fokus osv. men dette trenger ikke bli negativt om det gjøres riktig.

Jeg var faktisk ikke så god på å dele lekene mine, jeg likte ikke at andre lekte med de, jeg lekte alltid best med ett og et barn, ble aldri god på flokk, jeg likte ikke mye bråk eller for mange mennesker rundt meg. Men sånn er det ene barnet mitt også, og han har søsken, så her er det nok mer personlighet enn om man har søsken eller ikke.

Jeg har to barn, og mange ganger sitter jeg bare å ser på de... ser på når de danser sammen, holder rundt hverandre når de ser Barnetv, leker på stranden sammen, synger i baksete på bilen når vi er på ferie... jeg ser jo hvor heldig de er som har søsken, hvor mye glede de har av hverandre, hvor fint det må være å elske et annet lite menneske så høyt... så føler kanskje livet mitt hadde vært pittelitt bedre om jeg hadde hatt søsken. Men, så vet man jo aldri hvor god venn man blir med søsken heller. Mange vokser opp og misliker hverandre.

Jeg klarte meg fint, ble en fin og omgjengelig person, jeg er ikke sta, egen, egoistisk og vanskelig som mange skal ha det til at enebarn er :)

 

Anonymous poster hash: 6b990...cb7

Skrevet

Min eldste er litt slik du beskriver kusinen. Hun gjør det hun vil, og nekter å følge flokken. Det har positive sider og negative sider. Hun er svært trygg på seg selv og følger sitt hjerte uten å bry seg hva andre mener om hva hun liker, kler på seg, hvem hun er sammen med osv. Det er en god egenskap når man er ungdom og de fleste andre følger flokken. Det betyr og at hun kan være venn med den upopulære uten å la seg affisere av at andre hakker på henne.

Derimot skaper det problem for henne når det kommer til samarbeid.

Mine tre andre barn er ikke slik. Så det kan ikke forklares med enebarn eller ikke.

 

Anonymous poster hash: b44c1...c0a

Skrevet

Har en gutt på 12 som er enebarn, og han er ingenting av det du veskriver.

Han er sosial som bare det, og har mange venner.

Han trives godt med store grupper.

Han er veldig selvstendig.

 

Trist at folk fortsatt har fordommer mot enebarn.

Skrevet

Barn er forskjellige med ulik personlighet uansett om de har søsken eller ikke, og hvor de er i søskenflokken. I tillegg er foreldre forskjellige med ulik oppdragelsesstil. Kanskje er det visse tendenser hos enebarn, storesøsken osv., men det betyr ikke at det alltid er sånn. Og kanskje skyldes det i blant mer indirekte ting, som at barna krever mer oppmerksomhet hjemme hvis de ikke har søsken å leke med, og foreldrene blir mer slitne og velger enkle løsninger, eller "kjøper seg" litt alenetid/hvile, eller de har dårlig samvittighet for at barnet ikke har søsken og gir mer etter av den grunn. Men de fleste barn har mulighet til å lære seg gode sosiale evner gjennom barnehage og skole uansett, eller når de leker med nabobarn.

 

 

Anonymous poster hash: daa5a...e1b

Skrevet

Barn er forskjellige med ulik personlighet uansett om de har søsken eller ikke, og hvor de er i søskenflokken. I tillegg er foreldre forskjellige med ulik oppdragelsesstil. Kanskje er det visse tendenser hos enebarn, storesøsken osv., men det betyr ikke at det alltid er sånn. Og kanskje skyldes det i blant mer indirekte ting, som at barna krever mer oppmerksomhet hjemme hvis de ikke har søsken å leke med, og foreldrene blir mer slitne og velger enkle løsninger, eller "kjøper seg" litt alenetid/hvile, eller de har dårlig samvittighet for at barnet ikke har søsken og gir mer etter av den grunn. Men de fleste barn har mulighet til å lære seg gode sosiale evner gjennom barnehage og skole uansett, eller når de leker med nabobarn.

 

 

Anonymous poster hash: daa5a...e1b

PS: enebarna jeg kommer på har gode sosiale evner og mange venner.

 

Anonymous poster hash: daa5a...e1b

Skrevet

Har en gutt på 12 som er enebarn, og han er ingenting av det du veskriver.

Han er sosial som bare det, og har mange venner.

Han trives godt med store grupper.

Han er veldig selvstendig.

 

Trist at folk fortsatt har fordommer mot enebarn.

Vil bare påpeke at jeg har ikke fordommer mot enebarn. Jeg bare tror at de med søsken har bedre forutsetninger for å lære seg en del sosiale egenskaper enn enebarn. Og jeg er enig i at personlighet og oppdragelse er en viktig faktor. Men igjen så baserer ofte mye av oppdragelsen seg på hvor mange barn man har.

 

Jeg har ingenting imot enebarn selv om jeg har tanker rundt det å være voksen og ikke ha søsken heller.

 

Selv har jeg søsken, men han er ikke som alle andre, og jeg har ikke noen å lene meg på i voksenlivet eller den dagen foreldrene mine går bort. Jeg har søsken, men aldri hatt en å leke med i oppveksten, en å dele erfaringer med og en venn i min bror. Han har heller vært en byrde fordi jeg har måtte forsvare han og miste venner som ung fordi han var som han var. Den dagen foreldrene mine går bort vil jeg få ett nytt voksent barn som jeg må hjelpe, passe på og veilede livet ut. I praksis er jeg alenebarn.

 

Så jeg er veldig klar over at ting ikke er så svart-hvitt.

 

Men jeg syns det var en interessant observasjon min svigermor nevnte for meg som jeg har inntrykk av at ofte kan stemme. Barn har ulike forutsetninger. Summa sumarum blir vel de fleste oppegående mennesker som takler sosiallivet likevel.

 

Det med å bli selvstendig er en egenskap enebarn kanskje har bedre forutsetninger til å lære seg enn søsken?

 

 

Anonymous poster hash: ce38c...060

Skrevet

Min er enebarn :

 

postive :

 

han er sosial

Blir godt likt i bhg

flink til og dele

Liker mindre barn

han er ikke bortskjemt

hører når jeg snakker til han

sier jeg nei ,så er det nei og han maser ikke mer

 

Negative :

 

Han blir sjalu hvis jeg holder mindre barn og babyer

han er ekstremt mammadalt

han tester genser hele tiden ( mulig han hadde gjort det om han hadde søsken og )

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...