"Stagge" barneønsket - HJELP!

[Anonym bruker]

Hei alle sammen!

 

Først og fremst, dette blir et langt innlegg, så da er dere advart 

 

Jeg er en jente på 19 år som kjenner på et så utrolig sterkt ønske om barn at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har alltid visst at jeg ønsker å få barn, og gjerne tidlig, men jeg hadde ikke trodd at jeg skulle kjenne på et så sterkt ønske om det allerede nå.

 

Jeg har det siste halvåret jobbet med småttiser, og det har fyrt innmari oppunder ting. Jeg føler meg så levende når jeg tilbringer tid sammen med dem, alt fra spørsmålene til fireåringen til de første ordene til ettåringen. Samtidig har det selvsagt fått øynene mine opp for hvor krevende barn er - raserianfall fra trassige treåringer som setter seg ned i veien, hyling på fjerde timen, dere vet. Så det er ikke det at jeg tror alt er en dans på roser heller, snarere tvert imot - det er bare det at jeg kjenner så innmari på at det er VERDT DET. Særlig denne ene lille gullklumpen som jeg har tilbragt tre fulle dager i uka med nærmest fra han sto opp til han la seg fra han var ti måneder til han nå nærmer seg halvannet - båndet vi har fått, utviklingen jeg har fått ta del i, den enorme varmen jeg kjenner når jeg innser at jeg er blant de menneskene han er tryggest på i hele verden.

 

Men hverdagen min ER ikke klar for barn enda. Jeg har en fantastisk samboer, men vi har bare bodd sammen i et halvt år, og jeg vet jo at det er typisk å kjenne på en sikkerhet på at det kommer til å være "oss for alltid" i den situasjonen jeg er i nå - nettopp derfor klarer jeg ikke helt å føle meg sikker på det. Jeg skal begynne å studere til høsten, og selv om jeg godt kunne tenke meg å få barn som student har vi per nå ikke en økonomi der vi vil kunne gi barnet vårt alt det trenger. 

 

"Problemet" ligger kanskje litt i det at jeg føler at det er ytre og ikke indre omstendigheter som står i veien for ønsket mitt om barn. Jeg har håndtert det lenge nok til at jeg føler jeg er like klar for det som mange andre som blir foreldre tidlig - helt klar kan man tross alt aldri bli. I tillegg har jeg festet og reist fra meg (flyttet til utlandet alene i en alder av 16), og jeg føler jeg har mer å snakke om med barna jeg passer sine foreldre, enn med mine egne jevnaldrende (med unntak av min samboer, som også tenker i like baner som meg). Derfor blir ønsket mitt om å vie livet mitt til et lite menneske enda sterkere.

 

I går kveld hadde jeg et lite sammenbrudd over hvor tomt det føles nå som lillekompisen min ikke suser rundt her om dagene fordi det er sommerferie. Jeg blir rett og slett sjalu hver gang jeg ser mammaer og pappaer med barnevogner eller gravide kvinner, føler jeg ser dem overalt... Men det ville ikke vært rettferdig mot et lite barn å sette det til verden her og nå, det vet jeg, og derfor er det rett og slett ikke aktuelt helt enda. Jeg vil eie leilighet, være sikker på at vi kan investere i kvalitet der det har noe å si (barnevogner, bilseter osv), og ikke minst være så sikker som jeg kan være på at barnet vårt ikke skal bli et "skillsmissebarn". Kort sagt: jeg trenger å vente i alle fall et par-tre år til.

 

Men jeg klarer liksom ikke å glede meg over tiden her og nå hvis jeg bare skal gå og glede meg til å få barn/tenke på hvor mye finere enhver stund ville vært å dele med et lite gull. Og til det trenger jeg hjelp fra andre som kanskje har vært i en lignende situasjon, enten da de var så unge som jeg er nå eller da de var litt eldre, og enten det gjaldt å vente med å begynne å prøve, å måtte gå gjennom en ventetid ufrivillig (adopsjon, mislykkede forsøk osv) eller annet.

 

Og vær så snill, jeg synes nesten dette er flaut i utgangspunktet, så ta meg på alvor, er dere greie... Dette føles alvorlig for meg, JEG føler meg ikke som en teit, uerfaren nittenåring som ikke vet hva jeg snakker om, og jeg trenger så sårt noen gode råd til å klare å la barneønsket ligge på is noen år og bare ha tid til å være meg og samboeren enn så lenge.

 

TUSEN takk på forhånd til alle gode sjeler som kan gi meg svar og råd 

 

Stor klem fra lille meg 

Anonymous poster hash: 6215d...aca

[Anonym bruker]

Se en sesong av Unge Mødre.

 

Anonymous poster hash: d9c76...e3a

[Anonym bruker]

Anonym over meg, det svaret der kom så fort at du ikke kan ha rukket å lese mer enn noen avsnitt av innlegget engang. Hadde du lest det hadde du fått med deg at det er nettopp for å unngå den typen situasjoner at jeg ønsker gode, konkrete tips til å klare å være fornøyd med livet jeg og samboeren har nå. Men takk for ditt konstruktive bidrag...

Anonymous poster hash: e9c6c...2b8

[Anonym bruker]

Vanskelig å gi deg råd, annet enn å fylle dagene dine med det du liker å gjøre. Å få barn er en egoistisk handling uavhengig av årsak. Men barn er en berikelse som du selv beskriver.

 

Kanskje du kan skaffe deg en hund...

 

Anonymous poster hash: 56186...283

[Anonym bruker]

Ja, selvsagt er det egoistisk på sitt vis, som alt annet vi gjør...

 

Takk for svar. Hund kommer etter hvert, det også. Får bare prøve å la livet gå sin gang så lenge og ikke overtenke alt...

 

Anonymous poster hash: e9c6c...2b8

[Anonym bruker]

Vel, du kan få høre min historie. Kanskje kan det hjelpe.

 

 

Jeg var som deg. Uendelig opptatt av barn, moden for alderen og "ferdig" med festing og fjas.

Har alltid følt meg 5 år eldre enn jeg er, og har alltid hatt eldre venner og kjærester.

 

Da jeg var 18 var mitt største ønske å bli mor, men akkurat som deg sa fornuften i meg at jeg burde vente.

Målet mitt var å komme seg gjennom høyere utdanning, finne meg en bra mann og få barn så fort som mulig.

 

Så ble jeg gravid.

Forholdet jeg var i var helt ferskt, og det var kriiise for oss begge.

 

Ingen av oss ønsket barnet, og vi gråt begge to.

Kjæresten ønsket abort, men jeg klarte det bare ikke.

Tenk om dette var min eneste sjanse til å få barn? Tenk om aborten ødela meg på noen måte, og hvordan skulle jeg klare å leve med å ha valgt bort det jeg ønsket meg så intenst innerst inne?

 

Graviditeten var tøff.

Kjæresten min var sint for at jeg ikke tok abort, foreldrene våre var lite begeistret for å skulle få et barnebarn på denne måten.

 

Jeg koste meg med magen, og gledet meg til å bli mor, men det ble ikke så vakkert og fullkomment som jeg hadde drømt om at det skulle være å vente sitt første barn.

 

 

Uansett, datteren vår ble født, og sakte men sikkert ble hun midtpunktet til både meg, kjæresten min og familiene våre.

 

Som mamma gjorde jeg en kjempejobb! Aldri barnevakt, ryddig hus, fullamming til hun var 6 mnd, hjemmelagd mat, tonnevis med kos og oppmerksomhet.

 

Jeg kan med hånden på hjertet si at datteren min fikk de beste forutsetningene hun kunne få.

 

Både jeg og samboeren min tok høyere utdanning, vi giftet oss, kjøpte hus og fikk datter nummer to.

 

Både jeg og mannen min er aktive i lokalsamfunnet og i ungenes liv.

Vi har godt betalte jobber og et flott hus.

Jeg trener fotballaget og mannen er dirigent i korpset.

Huset vårt er naturlig samlingssted for alle barna i gata.

 

Jentene våre er veltilpassede, høflige, omsorgsfulle barn som har mange venner og gjør det veldig bra på skolen.

Vi får ofte skryt for jobben vi har gjort med dem.

 

Som du har forstått er vi fortsatt gift, og utad ser alt ut som rene idyllen.

 

Stadig vekk blir vår historie nevnt som et godt eksempel på hvor bra det kan gå når man blir unge foreldre uten å ha vært sammen lenge.

 

Og ja, i mange år var det veldig flott.

 

Jeg elsket å være mamma, og storkoste meg med ungene.

Det var ikke noe jeg heller ønsket enn å være sammen med dem.

 

Forholdet med mannen var kanskje ikke så flott. Vi hadde jo egentlig ingenting til felles, bortsett fra ungene.

Men hei, vi kranglet jo ikke, og han var jo snill, så hvem kan klage?

 

Men så, for et år siden, like før jeg ble 30, var det som om noe eksploderte i meg.

 

I de siste 12 årene har jeg gjort alt rett, og alt har gått så bra, men ikke en gang har jeg tenkt på meg selv, og hva JEG egentlig ønsker.

Jeg har levd for jentene og mannen, og har liksom vært fornøyd med det, men etterhvert som de blir større og river seg mer løs fra oss, ser jeg at jeg rett og slett lever et liv som ikke er mitt!

 

Siden jeg fikk barn, valgte jeg en utdanning som passet godt med familielivet, og ikke den utdanningen jeg eeeegentlig ønsket meg.

 

Siden vi hadde barn, bosatte vi oss på hjemstedet vårt. Det er viktig å ha familie, besteforeldre og søskenbarn rundt seg!

 

Og mannen min? Siden vi hadde barn sammen reflekterte jeg aldri over hvorvidt jeg faktisk hadde funnet den mannen jeg ønsket å dele livet med. Det er viktig for barn å vokse opp med begge foreldrene sine!

 

 

Det å bli ung mor gikk så uendelig fint i så mange år. Ikke en gang angret jeg.

 

30 år måtte jeg bli før jeg faktisk forstod konsekvensene av å bli mor før jeg fylte 20.

 

 

Jeg mistet muligheten til å finne en mann jeg faktisk passer sammen med, og Har endt opp med en jeg bare fungerer sånn delvis med.

Vi har ingenting å snakke om, ingen felles interesser, og totalt forskjellige holdninger til det meste.

 

Jeg har tatt en utdanning som er ok, men som til syvende og sist er gørrkjedelig!

For jeg hadde ikke tid til å "ta noen fag" og tenke meg om, eller anledning til å flytte for å gå på en annen skole.

 

Jeg har aldri reist, aldri vært på festival, aldri studert i utlandet, aldri bodd i utlandet og så uendelig mye mer som jeg en gang drømte om.

 

Og jeg trodde virkelig da jeg var på din alder at jeg ikke "trengte" eller "ønsket" alt dette.

At ønsket om å bli mor og å starte voksenlivet mitt var viktigere, større, bedre.

 

Men jeg tok feil.

 

Det tok meg 12 år å innse det, men jeg tok feil!

 

Jeg var ikke klar for å bli mor.

Jeg var ikke klar for å sette mine egne behov til side for resten av livet.

 

Jeg gjorde det, og jeg klarte det, men pokker som jeg angrer!

 

 

Hver kveld tenker jeg på hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg ikke hadde blitt gravid den gangen.

 

Om det hadde blitt meg og han superfantastiske kollegaen min som jeg avviste selv om jeg elsket, fordi datteren min ikke skulle bli skilsmissebarn.

 

Om jeg hadde fått brukt evnene mine skikkelig, og hatt en spennende jobb nå.

 

Om jeg hadde kommet til å reist, og kanskje bodd i utlandet et år?

 

 

Istedet sitter jeg her i eneboligen min, med det hvite stakittgjerdet rundt, og volvoen i garasjen.

Med en mann som er helt feil for meg, men som jeg aldri kommer til å ha samvittighet til å forlate så lenge han er snill med meg og barna.

Med en jobb som er kjedelig, men uten muligheter til å flytte tilbake til byen å skifte utdanning.

 

 

 

Kjære deg, vær så snill å vent!

Jeg forstår at du føler at du er klar for det, og at du ikke har behov for mer "ungdomstid".

Du føler sikkert at du allerede har funnet deg selv, og at du vet hva du vil, men kjære deg, vent!

 

Bruk disse dyrebare årene på å finne deg selv. Hjernen din er tross alt ikke ferdig utviklet enda, og selv om du ikke klarer å tro på det nå, så kommer du til å forandre deg mye de neste årene!

 

 

Du kan sikkert bli en super mor.

Du virker både moden og reflektert, det er ikke barnet ditt jeg er bekymret for. Det er deg. Det er din framtidige lykke.

 

 

Jeg er en flott mor, det er jeg ikke i tvil om.

Men jeg er heller ikke i tvil om at jeg er ulykkelig.

 

Vent, kjære deg, vent! ❤️

 

Anonymous poster hash: 70841...89d

[Anonym bruker]

Det er hardt å følge fornuften når hjertet vil noe så sterkt. Men du er heldigvis fornuftig, reflektert og moden til å være så ung

 

Litt enig med hun over, at det er vanskelig å fatte alt når du er så ung. Det er mye lettere å være etterpåklok.

 

Du bør nok lytte litt til på fornuften. Den dagen du blir mor er verd å vente på. Og da spiller det heller ikke så mye rolle om du måtte vente i 2, 5 eller 10 år

 

Kos deg med livet slik det er nå. En dag vil fornuften og hjertet være enige. Da vet du at tiden er inne

 

Anonymous poster hash: 3c86a...6f6

[Anonym bruker]

Jeg vil også si vent.

Du er ung, du har maaaaaaaange år på å få barn.

Jeg hadde også perioder før jeg var 20 år at jeg hadde fryktelig lyst på barn.

Kjæresten og jeg skulle være sammen for alltid...

 

Etter å ha modnet litt mere ble det slutt.

Mye skjer i den alderen.

 

Fokuser heller på å få deg ei skikkelig utdanning, fest, opplev ting, vær ungdom med stor u. Du har ikke opplevd noe enda, det er nå livet begynner. Om du har bodd i utlandet fra du var 16 år spiller liten rolle. En 16 åring er et barn. Nå er du en fersk voksen, faktisk tenåring enda, kom deg ut å opplev den fine tida. Barnetida kommer etterhvert.

 

 

 

Anonymous poster hash: c8b61...afb

[Anonym bruker]

Hei! Jeg fikk barn som 20-åring (ikke planlagt, men likevel ønsket). Jeg hadde jobbet i barnehage og trodde jeg visste hva det ville si å ha ansvaret for en liten en. Jeg elsker barnet mitt over alt på jord, men om jeg kunne ventet 5 år med å få nettopp dette barnet, så ville jeg gjort det. Som 20-åring visste jeg ikke hvem jeg var eller hva jeg ville. Da jeg fikk barn følte jeg at jeg mistet meg selv, og plutselig var jeg ikke annet enn "mamman til...". Jeg kan aldri si jeg angrer på at jeg fikk barnet mitt, men jeg angrer på at jeg fikk barn så tidlig. Anbefaler deg å vente noen år, la forholdet deres bli enda sterkere, og når den tid kommer at dere er klare for barn, så vil det være så verdt det! 

Anonymous poster hash: 696a5...7db

[Anonym bruker]

Vel, du kan få høre min historie. Kanskje kan det hjelpe.

 

 

Jeg var som deg. Uendelig opptatt av barn, moden for alderen og "ferdig" med festing og fjas.

Har alltid følt meg 5 år eldre enn jeg er, og har alltid hatt eldre venner og kjærester.

 

Da jeg var 18 var mitt største ønske å bli mor, men akkurat som deg sa fornuften i meg at jeg burde vente.

Målet mitt var å komme seg gjennom høyere utdanning, finne meg en bra mann og få barn så fort som mulig.

 

Så ble jeg gravid.

Forholdet jeg var i var helt ferskt, og det var kriiise for oss begge.

 

Ingen av oss ønsket barnet, og vi gråt begge to.

Kjæresten ønsket abort, men jeg klarte det bare ikke.

Tenk om dette var min eneste sjanse til å få barn? Tenk om aborten ødela meg på noen måte, og hvordan skulle jeg klare å leve med å ha valgt bort det jeg ønsket meg så intenst innerst inne?

 

Graviditeten var tøff.

Kjæresten min var sint for at jeg ikke tok abort, foreldrene våre var lite begeistret for å skulle få et barnebarn på denne måten.

 

Jeg koste meg med magen, og gledet meg til å bli mor, men det ble ikke så vakkert og fullkomment som jeg hadde drømt om at det skulle være å vente sitt første barn.

 

 

Uansett, datteren vår ble født, og sakte men sikkert ble hun midtpunktet til både meg, kjæresten min og familiene våre.

 

Som mamma gjorde jeg en kjempejobb! Aldri barnevakt, ryddig hus, fullamming til hun var 6 mnd, hjemmelagd mat, tonnevis med kos og oppmerksomhet.

 

Jeg kan med hånden på hjertet si at datteren min fikk de beste forutsetningene hun kunne få.

 

Både jeg og samboeren min tok høyere utdanning, vi giftet oss, kjøpte hus og fikk datter nummer to.

 

Både jeg og mannen min er aktive i lokalsamfunnet og i ungenes liv.

Vi har godt betalte jobber og et flott hus.

Jeg trener fotballaget og mannen er dirigent i korpset.

Huset vårt er naturlig samlingssted for alle barna i gata.

 

Jentene våre er veltilpassede, høflige, omsorgsfulle barn som har mange venner og gjør det veldig bra på skolen.

Vi får ofte skryt for jobben vi har gjort med dem.

 

Som du har forstått er vi fortsatt gift, og utad ser alt ut som rene idyllen.

 

Stadig vekk blir vår historie nevnt som et godt eksempel på hvor bra det kan gå når man blir unge foreldre uten å ha vært sammen lenge.

 

Og ja, i mange år var det veldig flott.

 

Jeg elsket å være mamma, og storkoste meg med ungene.

Det var ikke noe jeg heller ønsket enn å være sammen med dem.

 

Forholdet med mannen var kanskje ikke så flott. Vi hadde jo egentlig ingenting til felles, bortsett fra ungene.

Men hei, vi kranglet jo ikke, og han var jo snill, så hvem kan klage?

 

Men så, for et år siden, like før jeg ble 30, var det som om noe eksploderte i meg.

 

I de siste 12 årene har jeg gjort alt rett, og alt har gått så bra, men ikke en gang har jeg tenkt på meg selv, og hva JEG egentlig ønsker.

Jeg har levd for jentene og mannen, og har liksom vært fornøyd med det, men etterhvert som de blir større og river seg mer løs fra oss, ser jeg at jeg rett og slett lever et liv som ikke er mitt!

 

Siden jeg fikk barn, valgte jeg en utdanning som passet godt med familielivet, og ikke den utdanningen jeg eeeegentlig ønsket meg.

 

Siden vi hadde barn, bosatte vi oss på hjemstedet vårt. Det er viktig å ha familie, besteforeldre og søskenbarn rundt seg!

 

Og mannen min? Siden vi hadde barn sammen reflekterte jeg aldri over hvorvidt jeg faktisk hadde funnet den mannen jeg ønsket å dele livet med. Det er viktig for barn å vokse opp med begge foreldrene sine!

 

 

Det å bli ung mor gikk så uendelig fint i så mange år. Ikke en gang angret jeg.

 

30 år måtte jeg bli før jeg faktisk forstod konsekvensene av å bli mor før jeg fylte 20.

 

 

Jeg mistet muligheten til å finne en mann jeg faktisk passer sammen med, og Har endt opp med en jeg bare fungerer sånn delvis med.

Vi har ingenting å snakke om, ingen felles interesser, og totalt forskjellige holdninger til det meste.

 

Jeg har tatt en utdanning som er ok, men som til syvende og sist er gørrkjedelig!

For jeg hadde ikke tid til å "ta noen fag" og tenke meg om, eller anledning til å flytte for å gå på en annen skole.

 

Jeg har aldri reist, aldri vært på festival, aldri studert i utlandet, aldri bodd i utlandet og så uendelig mye mer som jeg en gang drømte om.

 

Og jeg trodde virkelig da jeg var på din alder at jeg ikke "trengte" eller "ønsket" alt dette.

At ønsket om å bli mor og å starte voksenlivet mitt var viktigere, større, bedre.

 

Men jeg tok feil.

 

Det tok meg 12 år å innse det, men jeg tok feil!

 

Jeg var ikke klar for å bli mor.

Jeg var ikke klar for å sette mine egne behov til side for resten av livet.

 

Jeg gjorde det, og jeg klarte det, men pokker som jeg angrer!

 

 

Hver kveld tenker jeg på hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg ikke hadde blitt gravid den gangen.

 

Om det hadde blitt meg og han superfantastiske kollegaen min som jeg avviste selv om jeg elsket, fordi datteren min ikke skulle bli skilsmissebarn.

 

Om jeg hadde fått brukt evnene mine skikkelig, og hatt en spennende jobb nå.

 

Om jeg hadde kommet til å reist, og kanskje bodd i utlandet et år?

 

 

Istedet sitter jeg her i eneboligen min, med det hvite stakittgjerdet rundt, og volvoen i garasjen.

Med en mann som er helt feil for meg, men som jeg aldri kommer til å ha samvittighet til å forlate så lenge han er snill med meg og barna.

Med en jobb som er kjedelig, men uten muligheter til å flytte tilbake til byen å skifte utdanning.

 

 

 

Kjære deg, vær så snill å vent!

Jeg forstår at du føler at du er klar for det, og at du ikke har behov for mer "ungdomstid".

Du føler sikkert at du allerede har funnet deg selv, og at du vet hva du vil, men kjære deg, vent!

 

Bruk disse dyrebare årene på å finne deg selv. Hjernen din er tross alt ikke ferdig utviklet enda, og selv om du ikke klarer å tro på det nå, så kommer du til å forandre deg mye de neste årene!

 

 

Du kan sikkert bli en super mor.

Du virker både moden og reflektert, det er ikke barnet ditt jeg er bekymret for. Det er deg. Det er din framtidige lykke.

 

 

Jeg er en flott mor, det er jeg ikke i tvil om.

Men jeg er heller ikke i tvil om at jeg er ulykkelig.

 

Vent, kjære deg, vent! ❤️

 

Anonymous poster hash: 70841...89d

Er det meg du skriver om?! Føles hvertfall sånn! Jeg var 20 da jeg fikk første og 31 da jeg fikk siste. En snill mann, utdannelse, jobb, hus, giftermål, fire nydelige barn. Alt på stell med andre ord. Men akkurat samme følelse inni meg; jeg har ikke fått opplevd nok, har ikke den spennende jobben jeg ville hatt, ikke drømmemannen, bor på et kjedelig sted osv. Jeg er nå separert (pga andre ting) og er spent på livet framover.

 

Men HI: virkelig ta til deg det denne damen skriver! Det er så viktig!

 

 

 

Anonymous poster hash: 47202...a32

[MammantilNurket]

Hva med å skaffe skikkelig utdannelse?

Du skal jo kunne forsørge barnet også?F.eks. er assistentlønn i barnehage lav. Med mindre mannen din tjener fett er dette latterlig lite å klare seg på. Deg er heller ikke gitt av mannen i ditt liv i 20-årene er den samme i 30-årene.

Det er viktig at du opparbeider deg egenkapital til kjøp av hus/leilighet. Kom deg inn på boligmarkedet så tidlig som mulig. Nå kan det jo hende at foreldrene dine er steinrike og har opprettet et pent lite fond til deg, eller at du har arvet en leilighet på Frogner av bestemoren din, men hva vet jeg ...

Det er uansett ikke stilig å bo på 45 kvm når du er 40 år eller å fortsatt leie når du er over 30 år.

Utdanning handler ikke bare om økonomi og jobbmuligheter. Når du beveger deg høyere opp i utdanningssystemet handler det også mye om selvrealisering. Hvis du har brukbare evner er det lurt å studere. Hvis evnene ikke er der er det helt OK å gjøre noe annet. I innlegget ditt fremstår du imidlertid som oppegående og reflektert. Synd å kaste bort gode ferdigheter.

 

De fleste føler seg litt "lost" i slutten av tenårene. Man står på terskelen til voksenverdenen og det kan være skikkelig skummelt. Noen, slike som deg, er klare og hopper gjerne med begge bena først. Andre tviholder på ungdommen.

 

Når du får barn vil du merke at du ønsker å gi barnet ditt det beste. For å kunne gjøre det må du ha en solid inntekt. Det koster penger å ha barn og de tar plass! Har du eksempelvis sett alle trådene her inne om de som ikke har råd til å ta med barna sine på ferie?

Det er helt klart morsommere å legge 1000 kr. i et par sko enn Reimadress til poden. Hvis du er smart og gjør kloke valg har du råd til begge deler.

 

Når man får barn må du ofte sette dine egne behov til side. Det meste på planlegges og det er ikke alltid rom for impulsivitet. Hva med å nyte friheten? I kombinasjon men en (etterhvert) solid økonomi er dette fantastisk! Du kan i praksis gjøre hva du vil når du vil. Du har mulighet til å reise - og da snakker jeg om litt mer inspirerende saker chartertur til Magaluf.

Når unge mennesker skriver at de er "ferdige med å feste" forestiller jeg med vodka og Redbull på den lokale "kneipa". " "Festing" er weekend med venninner i London med clubbing eller høy champagneføring på premièrefester, party med rockestjerner i utlandet, strandfester på eksotiske steder.

 

Nyt tiden og friheten, bruk evnene dine, realiser deg selv og skap drømmelivet ditt. Så, når du er litt eldre, kommer barnet og "topper" hele.

Lykke til

[Anonym bruker]

Uansett hva du gjør skal du først vite at du er i stand til å forsørge deg og barnet selv. Uten å leve på snyltestønader. Du skal ha råd til å bo alene.

Anonymous poster hash: 0a413...018