Om pedagoger og barna de jobber med ...

[Anonym bruker]

Etter å ha lest et annet innlegg lurer jeg på hva den gjengse DB'er mener om følgende?

 

Forventer du at læreren til ditt barn liker barnet ditt? Evt. også blir glad i det? Og er det forskjell på om det f.eks. er en barnehagelærer eller en ungdomsskolelærer?

 

Jeg reagerte nemlig litt på en kommentar om at foreldre ikke kan forvente at en pedagog liker barnet ditt, og som lærer og mor selv er jeg helt uenig. Jeg blir alltid glad i alle elevene mine (jobber i VGS), det kan ta litt tid, men jeg blir alltid glad i dem og jeg liker alle selv om noen er mer utfordrende enn andre. Og helt ærlig forventer jeg faktisk det samme av lærerne til mine fire barn. At de skal like dem når de har blitt kjent med dem. De/vi er tross alt sammen med barna/ungdommene mange timer for dagen. Et barn skal da virkelig slippe å gå rundt å ikke føle seg likt et helt barnehageår/skoleår eller mer av læreren sin... Og jo, barn merker det! Vi har hatt en lærer til ett av barna som ikke likte ham, og det merket han veldig godt og var veldig lei seg for dette for han skjønte ikke hva han gjorde galt.

Anonymous poster hash: 04d62...c69

[Anonym bruker]

Nei, jeg forventer ikke at de skal like dem eller bli glad i dem, men jeg forventer at de oppfører seg som om de er det.

 

Anonymous poster hash: 323c5...030

[Hjertefru]

Forventer ikke at læreren skal bli glad i barna mine, skjønner det hvis noen direkte misliker det også. Forventer at læreren er proff og prøver å behandle alle elevene rettferdig.

Jeg jobber med eldre, hadde jeg syntes gamle folk generelt var ekle hadde jeg selvfølgelig funnet en annen jobb.

Men har hatt enkeltpasienter jeg direkte har mislikt, enkelte er drittsekker og av og til krasjer kjemien. På samme måte som enkelte mennesker får en spesiell plass i hjertet. Regner med at det samme gjelder pedagoger.

Men reagerer på at man utdanner seg til jobb med barn hvis man syns barn flest er noe herk.

[Major HotLips Houlihan]

Ja, det forventer jeg. Som pedagog ser jeg jo at enkelte barn utfordrer mer enn andre, men jeg mener at alle skal bli møtt med blikkontakt og smil, og verdier som anerkjennelse og respekt bør stå i første rekke hos en som jobber med barn.

[Magia]

Jeg legger meg ikke borti de innerste følelsene til pedagogen. Men jeg forventer en profesjonell holdning som innebærer at eventuell motvilje svelges unna og at de klarer å få barnet til å føle seg sett og verdsatt som den han er.

[Magia]

Jeg tror likevel de beste pedagogene klarer å finne noe ved hver enkelt som de liker og setter pris på. Man bør være glad i mennesker og evne å se noe positivt i alle.

[E.E.E.]

Har aldri tenkt over hva jeg forventer av andre. Men helt ærlig, rett fra hjerterota, jeg har på mine 22 år i barnehagen aldri noen gang opplevd å ikke bli glad i ett eneste barn!

For min del, den dagen jeg skulle komme til å oppleve det, ja, da slutter jeg i jobben min!

Joda, noen tar det litt lengre tid med, men oppriktig glad i de, det blir jeg!

[Anonym bruker]

Jeg har funnet noe ved alle barn jeg har kunnet  bli glad i. Ofte har også de sterkeste positive følelsene vært for de barna en kan slite med fordi de sliter med ting. Ingenting slår å se et barn som aldri har kommet inn i leken, leke med en kamerat over lengre tid for første gang. 

 

Likevel passer jeg ikke i barnehage fordi jeg ikke klarer å bli glad i å leke og fordi jeg i all for stor grad bærer jobben med meg hele dagen. 

Anonymous poster hash: d15b6...5ef

[ma(G)ma med to små :)]

Jeg er lærer selv, og nei, man blir ikke glad i alle elevene sine. Noen liker man ikke engang.

Sånn vil det være med alle mennesker. Man kan ikke like alle.

 

Men det er min plikt å sørge for å lete etter gode ting i alle elever, og å gjøre mitt beste for å klare å like dem.

Noen ganger kan det ta lang tid, men som regel går det til slutt 😊

 

De ytterst få (2 stk så langt i min yrkeskarriere) jeg ikke har klart å like, har jeg jobbet knallhardt for å skjule mine følelser ovenfor, og jeg håper og tror at de aktuelle elevene ikke merket det, men det vet man jo aldri.

 

Jeg forventer det samme av mine barns lærere som av meg selv; at de leter med lupe etter ting de kan like, og at de gjør sitt beste for å skjule det dersom de ikke klarer å like mine barn.

[Fullrulle86]

Man skal være profesjonell, det gjelder alle yrkesgrupper. At man skal bli glad i alle er et helt urimelig og uoppnåelig krav. Egentlig ganske uvesentlig så lengeven utøver jobben sin slik en skal.

[Fullrulle86]

Ja, det forventer jeg. Som pedagog ser jeg jo at enkelte barn utfordrer mer enn andre, men jeg mener at alle skal bli møtt med blikkontakt og smil, og verdier som anerkjennelse og respekt bør stå i første rekke hos en som jobber med barn.

Ja det er jeg enig i, men må en være GLAD i noen for å kunne vise dem anerkjennelse og respekt?

[Gjest Stjerneklart]

Jeg legger meg ikke borti om barnehageansatte eller lærere er glade i barnet mitt eller ikke. Men jeg forventer respekt, forståelse og rettferdighet. Jeg forventer at de ansatte viser like stor glede når de ser mitt barn gå inn døra om morgenen, som når de ser de andre barna. Jeg forventer at de skal se de positive sidene hennes. Og JA, jeg forventer at de skal like henne. De trenger ikke alltid å like det hun gjør. Jeg forventer ikke at de skal stå ved siden av og synes hun er søt når hun kaster maten på gulvet eller hyler i sinne, men om jeg noen gang hadde fått vite at en barnehageansatt eller lærer "ikke liker" barnet mitt, hadde jeg nok syntes det var veldig rart, og lurt litt på om denne personen virkelig er så egnet til jobben sin som det h*n tror.

[Anonym bruker]

Det jeg reagerte på i den andre tråden var at en pedagog likte barn kun i profesjonelle settinger, altså barn hun kan forme og jobbe med.

 

Barn hun ikke kunne bruke sine verktøy på og som rett og slett bare er barn misliker hun stort sett.

 

Et menneske som kun ser mitt barn som et kasus tror jeg er en dårlig pedagog, og heller ikke det beste menneske. Og jeg håper hun aldri kommer i kontakt med mine barn.

 

Anonymous poster hash: 334b7...fd4

[Anonym bruker]

Jeg husker at datteren min på barnehagen ble fremstilt som et problembarn av en tydelig oppgitt pedagog. Ikke fordi hun var ekkel mot andre barn, men fordi jenta selv ble plaget - og i følge pedagogen hadde problemer med å tolke de sosiale kodene, hun ble derfor lett lei seg og trakk seg unna. Pedagogen viste tydelig at dette var slitsomt for henne i hennes arbeidshverdag. De barna som var gode i det sosiale spillet, men som i hierarkiet tråkket på andre barn på vei opp ble fremmet som veltilpassede, flinke barn.

 

I garderoben en dag, da datteren min var rundt fire søkte datteren min kontakt med denne Pedagogen, og klatret opp på fanget hennes. Hun så tydelig mistilpass ut og føyset henne ned av fanget.

 

Etterhvert begynte jenta vår å totalt overse denne pedagogen, noe jeg aldri har sett henne gjøre med noen hverken før eller senere.

 

Jeg mener bestemt at denne ene pedagogen har ødelagt mye for barnet mitt sin hverdag i barnehagen, og jeg mener at hun burde funnet seg en annen jobb. Jeg angrer på at jeg ikke klaget henne inn, og byttet barnehage. Særlig siden jeg i ettertid har hørt flere klage på henne, både andre foreldre og ansatte..

 

Dersom man er en pedagog som sliter med å like alle barna får man kommer.penere med gode skuespillerferdigheter eller innse at man bør bytte jobb.

 

Anonymous poster hash: cb62b...69b

[Gjest Antarctica]

Tror vi må leve med at det fins snille og slemme mennesker, "umulige" barn og "enkle" barn, og det fins dumme, begrensede voksne og overbærende, rause voksne.

 

Vi kan uansett forlange at også "umulige" barn skal motta god omsorg fra voksne på sin vei. Og vi skal kunne forlange at også de dumme og begrensede voksne klarer å lære og utvikle seg; hvis det blir nødvendig for dem å håndtere barn. Men de er også mennesker, de fleste pedagoger er normalt begavede, men noen er og blir noen fjols.

 

Uansett er det en god eller dårlig ledelse i barnehage/skole som til syvende og sist avgjør om et barn har det godt eller dårlig.

[Anonym bruker]

Selvsagt forventes det at pedagoger liker barna og også gjerne blir glade i barna! Det er da slik det skal være! Hvis noen jobber som pedagog og ikke liker barna de jobber med så må de finne seg noe annet å gjøre! Det er jo ikke noe bra for barna å omgås folk som misliker dem, spesielt noen som en jo får så tett kontakt med! Barna merker jo det! Og en pedagog gjør ingen god jobb hvis barna bare er et nødvendig onde for dem.

 

Anonymous poster hash: 45a1b...8e5

[Anonym bruker]

Eg fortenar iallefall av meg sjølv som pedagog at eg likar og blir glad i alle barna eg jobbar med. Viss ikkje får barnet eit trasig skuleår, og eg ein vanskeleg jobb. Det er jo akkurat det som legg grunnlaget for alt arbeid med barn. Dei må vere sikre på at eg likar dei, ellers vil dei for det første lære mindre, og for det andre gjerne motarbeide meg i den jobben eg gjer. Men så tett som ein kjem på borna som lærar så er det vanleg vis ikkje noko problem verken å like dei eller å bli glad i dei. Viss det buttar litt må ein berre bruke endå meir tid på akkurat det barnet.

 

Anonymous poster hash: 50cb4...693

[Anonym bruker]

Som pedagog må jeg si at joda, jeg blir glad i alle barna jeg har ansvar for. Ikke sånn "glad i" som jeg er i mine egne barn, men glad i på den måten man blir glad i noen man tilbringer store deler av uka sammen med.

 

Jeg LIKER ikke alle, men er glad i dem like vel og grunner min atferd mot alle barn på samme grunnlag; jeg er glad i dem og ønsker det beste for dem. Jeg behandler dem alle med omsorg og respekt, varme og trygghet.

 

Vi er flere som jobber sammen på avdelingen og hvert halvår kjører vi "kontaktskjema" på oss selv der vi fører opp hvilke barn vi er mest sammen med og passer på at alle barna har en voksen som kjemien er god med.

 

Anonymous poster hash: e6234...256

[Iiiiik]

Jeg forventer at han eller hun jobber meg seg selv for å finne noe han/hun liker ved barnet mitt. Forventer ikke nødvendigvis at han/hun blir glad i mitt barn, men jeg forventer at barnet opplever reell anerkjennelse og oppriktig ros. Den påtatte profesjonaliteten også selvfølgelig, men hvis anerkjennelsen kun kommer ut fra pliktfølelse, tror jeg barnet oppfatter det. Det gjør barnet mindre trygt, gir mindre modning og mindre læring. 

 

Førskolelæreren på avdelingen mine to yngste gikk på, fikk meg til å føle at hun satte ekstra pris akkurat mine barn. Det som er helt fantastisk er at det tror jeg alle de andre foreldrene også oppfattet. Det er helt fantastisk. 

 

Selv har jeg jobbet med barn og ungdom siden jeg var ferdigutdannet, for snart 20 år siden. Jeg har aldri opplevd å ikke like disse barna jeg har forholdt meg til. Det er verdifullt i seg selv for mange barn, særlig de som rett som det er opplever at voksne ikke liker dem.