Jeg orker ikke mer av familien min

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med psykisk mishandling. En far som har "perioder", dårlig humør, og som jeg fortsatt er redd for. En mor som er "svak", underkuet og henvender seg til oss barna for støtte. Jeg tok rollen hvor jeg prøver å gjøre alle til lags, rett og slett fordi det syntes å være det letteste. Jeg ble en mester på å glatte ut. Men jeg er drit sliten. Nå har jeg nettopp vært på "ferie" hos dem, og jeg er i tusen småbiter, helt oppløst i angst, vondt i hele kroppen, og problemer med å skille drøm fra virkelighet. Jeg ammer, men melka har stoppet helt opp.

Hva i all verden skal jeg gjøre?

 

Anonymous poster hash: 1c27a...b04

[Anonym bruker]

Rimelig åpenlyst! Kutt de ut!

 

Anonymous poster hash: 01d00...619

[Anonym bruker]

Akkurat samme historien her..

 

Mamma gikk heldigvis fra pappa da jeg hadde flyttet hjemmefra, så han har jeg ingen kontakt med. Legen hans sa engang at pappa nok er bipolare, men pappa nekter for å feile noe som helst, det er resten av verden som er gal og ikke han

Jeg får vondt i magen bare jeg ser han, har hatt så mange stygge episoder, aner ikke hvor man har han. Jeg har valgt han bort..

 

Mamma sliter med psyken, deprimert og angst. Jeg har kontakt med henne, men ikke veldig tett og nært. Snakkes kanskje annenhver uke, sees kanskje en gang i måneden

 

Anonymous poster hash: 390ca...e52

[Anonym bruker]

Skjønner du er sliten. Kanskje du bør oppfordre din mor til å forlate han?

 

Har det litt på samme måte her. Bare det er en bror som holder på sånn.

 

Kan jeg spørre hvordan de er? Hvordan er det å være bipolar?

 

Anonymous poster hash: 155d7...a0d

[Anonym bruker]

Akkurat samme historien her..

 

Mamma gikk heldigvis fra pappa da jeg hadde flyttet hjemmefra, så han har jeg ingen kontakt med. Legen hans sa engang at pappa nok er bipolare, men pappa nekter for å feile noe som helst, det er resten av verden som er gal og ikke han

Jeg får vondt i magen bare jeg ser han, har hatt så mange stygge episoder, aner ikke hvor man har han. Jeg har valgt han bort..

 

Mamma sliter med psyken, deprimert og angst. Jeg har kontakt med henne, men ikke veldig tett og nært. Snakkes kanskje annenhver uke, sees kanskje en gang i måneden

 

Anonymous poster hash: 390ca...e52

Åh takk for at du forstår, det er akkurat sånn det er. Jeg får også vondt i magen, og resten av kroppen. Helt siden jeg var ganske liten kunne jeg sense stemningen og hvordan dagen skulle bli ved måten de snakket lavmælt sammen på kjøkkenet i etasjen under der jeg sov - med to dører imellom. Og kroppen og sinnet rustet seg opp til dagens plikter.

Jeg håper du har det bedre i dag.

HI

 

Anonymous poster hash: 1c27a...b04

[Anonym bruker]

Skjønner du er sliten. Kanskje du bør oppfordre din mor til å forlate han?

 

Har det litt på samme måte her. Bare det er en bror som holder på sånn.

 

Kan jeg spørre hvordan de er? Hvordan er det å være bipolar?

 

Anonymous poster hash: 155d7...a0d

Takk. Jeg vet ikke om jeg klarer å snakke med moren min om det, det er liksom en for stor påkjenning for meg. Men jeg har dårlig samvittighet for ikke å klare det. Har du kontakt med din bror?

 

Anonymous poster hash: 1c27a...b04

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med psykisk mishandling. En far som har "perioder", dårlig humør, og som jeg fortsatt er redd for. En mor som er "svak", underkuet og henvender seg til oss barna for støtte. Jeg tok rollen hvor jeg prøver å gjøre alle til lags, rett og slett fordi det syntes å være det letteste. Jeg ble en mester på å glatte ut. Men jeg er drit sliten. Nå har jeg nettopp vært på "ferie" hos dem, og jeg er i tusen småbiter, helt oppløst i angst, vondt i hele kroppen, og problemer med å skille drøm fra virkelighet. Jeg ammer, men melka har stoppet helt opp.

Hva i all verden skal jeg gjøre?

 

Anonymous poster hash: 1c27a...b04

Du må ikke reise på ferie dit. Spesielt ikke når du er fersk mor. Kutt dem ut så mye som mulig. Det er det eneste som kan nytte med sånne relasjoner.

 

 

 

Anonymous poster hash: 49b73...182