Artig innlegg om høysensitivitet

[Iiiiik]

Jeg ergrer meg ofte over foreldre og andre som snakker om at de eller barna deres er høysensitive. Det er helt klart at noen er mer sensitive for lyd, for taktile stimuli, og for "overbelastning". Det er imidlertid like klart at mange forventer at verden skal ta hensyn til dem heller enn å jobbe med å tilpasse seg verden. 

 

http://us5.campaign-archive2.com/?u=08efb178e7952437429067d76&id=5c011776db

[Anonym bruker]

I mine øyne handlet dette om curlingforeldre og å sy puter under armene på ungene...

 

I min verden er det å være høysensitiv et personlighetstrekk, det er de som blir litt fortere sliten av mye lyd og inntrykk og derfor trenger litt hyppigere pauser og alenetid enn f.eks en hypersosial personlighet

 

Anonymous poster hash: 71e62...9ab

[Iiiiik]

I mine øyne handlet dette om curlingforeldre og å sy puter under armene på ungene...

 

I min verden er det å være høysensitiv et personlighetstrekk, det er de som blir litt fortere sliten av mye lyd og inntrykk og derfor trenger litt hyppigere pauser og alenetid enn f.eks en hypersosial personlighet

 

Anonymous poster hash: 71e62...9ab

 

Ja, det kan handle om curlingforeldre. Men det kan også handle om foreldre som curler for barna sine, men som rettferdiggjør det med at barnet er høysensitivt og derfor trenger denne hjelpen til å håndtere barnet sitt. Jeg synes i hvert fall jeg har møtt en god del foreldre som virkelig ikke orker å ta kampene med barna sine, som synes det er veldig vanskelig å håndtere barnets vonde følelser, og som derfor lærer barnet at verden står på hodet for å unngå at barnet opplever ubehag. Overfor andre voksne blir det forklart med at barnet er høysensitivt. Det blir fort en ond sirkel, der barnet blir dårligere og dårligere til å håndtere ubehag. 

[Anonym bruker]

Ok, så det er foreldrenes feil at barn er såkalt `hypersensitive`?? Jeg har ett barn som er veldig, veldig følsom for lyd, lys og alt mulig egentlig, en veldig følsom personlighet. Vi gjør det vi kan for å hjelpe ham for å takle hverdagen i smahandling med psykolog, og skal absolutt ikke ha det på oss at det er vår feil. Eller at vi forsterker det, for dere skal vite at vi gjør alt for at han skal mestre alt han er redd for her i verden.  Han blir bedre, jo eldre han blir, så jeg har håpet inne:)

 

La meg nevne at jeg har to barn til med samme far, det ene innen kategori `normal` og den siste i kategori `uredd fra første stund`. Det er kanskje vår feil det også?

 

Jeg ble faktisk litt provosert av artikkelen.

Anonymous poster hash: 80e93...b55

[sug lut]

"Artig" er ordet. Dette kommer til å gi en god del av de selvdiagostiserte hissigrøde utslett:
 

"I stedet for "Særligt sensitiv" burde man i stedet sige ”Særligt fokuseret på negative følelser og følelsesundgåelse”. Det beskriver nemlig meget bedre problemet.

Særligt sensitiv er ikke noget medfødt, men noget tillært – en tillært strategi i forhold til følelse."

 

Det gleder meg.

[Anonym bruker]

Men jeg skjønner fremdeles ikke koblingen mellom sensitiv og å verne barnet mot negative følelser, det har da ingenting med sensitiv å gjøre...

 

Jeg har selv et barn som er sensitiv, og måten jeg beskytter henne på er ved å sørge for at hun har en time alene på rommet sitt for å komme til hektene mellom Sfo og vennebesøk på ettermiddagen, ikke ved å sørge for at hun alltid får viljen sin.

 

Anonymous poster hash: 71e62...9ab

[Anonym bruker]

Jeg er nok høysensitiv. Men det er noe jeg har blitt. Etter noen veldig tøffe psykiske hendelser som slo meg sikkelig ut, har jeg blitt veldig følsom for alt av lyd og påkjenning. Det skal ingen ting til før jeg blir dødstrøtt. En liten krangel/uenighet så er jeg så utslitt at jeg bokstavelig talt sovner

Anonymous poster hash: e8b82...414

[Anonym bruker]

Men jeg skjønner fremdeles ikke koblingen mellom sensitiv og å verne barnet mot negative følelser, det har da ingenting med sensitiv å gjøre...

 

Jeg har selv et barn som er sensitiv, og måten jeg beskytter henne på er ved å sørge for at hun har en time alene på rommet sitt for å komme til hektene mellom Sfo og vennebesøk på ettermiddagen, ikke ved å sørge for at hun alltid får viljen sin.

 

Anonymous poster hash: 71e62...9ab

 

Enig. Jeg forstår heller ikke denne koblingen.

 

Det dette blogginnlegget forteller om er foreldre som ikke evner å lære barna å takle negative følelser, noe som selvfølgelig vil påvirke barnet negativt.

 

Det er noe helt annet enn å beskytte seg fra for mye stimuli eller lære seg å ta en pause når man trenger det.

 

Blogginnlegget burde heller ha som overskrift - "foreldre skaper barn som følelsesmessig ikke takler hverdagslig motgang".

Det har ikke noe med særlig sensitivitet slik det begrepet brukes ellers. Men at slike foreldre kan skape barn som takler "motgang" og negative følelser svært dårlig og at barna dermed kan fremstå som "særlig sensitiv", det er jeg enig i.

 

Dette blogginnlegget mener jeg blander sammen begrepene og er med på å skape både forvirring og stigmatisering. Det synes jeg er uprofesjonelt av en psykolog.

Likevel synes jeg det er et viktig tema som tas opp (selv om det gjøres på feil måte) - det bør bli mer fokus på hvordan foreldre kan skape mindre robuste barn, mer fokus på det ansvaret foreldrene har for å ikke løse absolutt alle av barnets småbehov og ønsker.

 

Jeg er selv høysensitiv, vokste opp med en høysensitiv mor også. Men ikke én gang opplevde jeg situasjoner slik som beskrevet i blogginnlegget. Om noen hadde en leke jeg ønsket meg der og da lærte jeg å enten spørre om å bytte, vente på tur eller finne på noe annet, ferdig med det temaet. Det har med oppdragelse å gjøre, det har ikke med sensitivitet å gjøre.

 

Men at foreldre kan skape barn som er lite motstandsdyktig mot negative følelser, det er uten tvil. Disse barna vil nok også bli oppfattet som "særlig sensitive", men det er jo ikke det de er, de har derimot vært utsatt for foreldre som ikke har evnet å lære dem å takle normale negative følelser, de har ikke redskap for å takle slike situasjoner, ingen robusthet i seg selv.

De jeg kjenner som er høysensitive har ikke problemer med å takle slike situasjoner.

 

Fordi blogginnlegget ikke evner å skille mellom det at det er to ting han egentlig snakker om så mister han dessverre mye av troverdigheten, synes jeg. Det blir for unyansert og ser ikke forskjellen mellom det som er en nevrologisk økt sensitivitet for stimuli og det som er en tillært sensitivitet fordi man ikke lærer å takle utfordringer.

 

Anonymous poster hash: 89ccf...e53

[Iiiiik]

Men jeg skjønner fremdeles ikke koblingen mellom sensitiv og å verne barnet mot negative følelser, det har da ingenting med sensitiv å gjøre...

 

Jeg har selv et barn som er sensitiv, og måten jeg beskytter henne på er ved å sørge for at hun har en time alene på rommet sitt for å komme til hektene mellom Sfo og vennebesøk på ettermiddagen, ikke ved å sørge for at hun alltid får viljen sin.

 

Anonymous poster hash: 71e62...9ab

 

Men da er det vel ikke ditt barn han skriver om? 

[Anonym bruker]

Det jeg ikke helt skjønner er denne trangen mange foreldre ser ut for å ha til å sette denne "diagnosen" på barna sine (og seg selv) og så bli helt fra seg når verden ikke tilpasser seg dem. I tillegg er det jo slik at det å være såkalt høysensitiv i så fall faktisk mer er forbundet med reelle diagnoser som folk flest helst ikke vil bli knyttet til, f.eks. asberger, autisme, adhd osv. Altså, barn og voksne med disse lidelse er, pga. nevrologiske "feil" i hjernen, faktisk ekstra sensitive for f.eks. lys, lyd osv fordi koblingene er annerledes enn hos andre. Dette selvsagt veldig forenklet og noe ukorrekt formulert da det hele er langt mer komplekst enn som så.

 

For min del kjenner jeg at jeg blir litt oppgitt over denne liksomdiagnosen som gjør at de barna som faktisk ER unormalt sensitive automatisk da blir satt i en boks nå hvor andre tror det er foreldrene som er bakgrunnene for dette ved å være curlig, eller at barna selv er "pysete" og ikke tåler noe.

 

Jeg har selv en ungdom som har ts og adhd og faktisk er oversensitiv ovenfor bl.a. lyd. For eksempel må han bruke øreplugger på kino og gå ut flere ganger under forestillingen fordi det blir for voldsomt for ham (men han vil gå likevel for å ikke være unormal). Dette er helt reelt og det er påvist at hjernen hans fungerer annerledes enn andres via (søvn)EEG på samme måte som man kan se dette hos folk med bl.a. epilepsi. Og jeg kan love at vi ikke er noen curlingforeldre. Sønnen vår har langt flere oppgaver i huset enn de fleste andre på sin egen alder, vi forventer at han ordner med å ta buss selv til treninger, han jobber litt som fotballdommer osv og blir generelt oppdratt til å være selvstendig. Vi forventer noe tilrettelegging på skolen siden han har en del tics (må kunne gå ut av klasserommet når han trenger det for eksempel), men ellers tenker jeg at det viktigste er å lære ham å sette grenser for seg selv. Dersom han er sliten av en dag med mange inntrykk, må han si nei til å være sosial rett etter skolen osv. Jeg vet at det er teit, men for meg som har et barn som virkelig er ekstra sensitiv, så plager det meg rett og slett litt med disse foreldrene som absolutt skal koste veien for barna sine og prøve å få alle andre til å tippe-tåe rundt sine litt ekstra skjøre barn.

 

Sånn, nå får jeg sikkert mye pepper, men en del av svarene i denne tråden bekrefter jo egentlig bare fordommene som har oppstått mot de som er såkalt høysensitive og da synes jeg det er kjipt at sønnen min skal måtte møte dem når han bevislig er litt annerledes enn andre og jobber hardt for å ikke være det likevel.

Anonymous poster hash: 1514b...80f

[Gjest Antarctica]

Jeg ergrer meg ofte over foreldre og andre som snakker om at de eller barna deres er høysensitive. Det er helt klart at noen er mer sensitive for lyd, for taktile stimuli, og for "overbelastning". Det er imidlertid like klart at mange forventer at verden skal ta hensyn til dem heller enn å jobbe med å tilpasse seg verden.

 

http://us5.campaign-archive2.com/?u=08efb178e7952437429067d76&id=5c011776db

Jeg er ikke i tvil om at det finnes høysensitive mennesker, ganske sensitive mennesker, mindre sensitive mennesker og helt avstumpede mennesker, og tusenvis av avskygninger innimellom disse.

 

Om de mest sensitive lever gode eller mindre gode liv avhenger vel av mange ting, litt på linje med hvordan de f eks stomi-opererte eller hørselshemmede lever: noen ting i livet blir mer tungvint og krøkkete av at man er litt annerledes enn flertallet. Andre ting går helt fint.

 

I eksempelet han brukte (barna i svømmehallen) får jeg imidlertid inntrykk av at dette ikke handler om et sensitivt barn, men tvert imot om en voksen med RSPS: http://rokokoposten.dk/2016/05/25/ny-diagnose-saerligt-aandssvage-foraeldre/

[Anonym bruker]

Jeg er ikke i tvil om at det finnes høysensitive mennesker, ganske sensitive mennesker, mindre sensitive mennesker og helt avstumpede mennesker, og tusenvis av avskygninger innimellom disse.

 

Om de mest sensitive lever gode eller mindre gode liv avhenger vel av mange ting, litt på linje med hvordan de f eks stomi-opererte eller hørselshemmede lever: noen ting i livet blir mer tungvint og krøkkete av at man er litt annerledes enn flertallet. Andre ting går helt fint.

 

I eksempelet han brukte (barna i svømmehallen) får jeg imidlertid inntrykk av at dette ikke handler om et sensitivt barn, men tvert imot om en voksen med RSPS: http://rokokoposten.dk/2016/05/25/ny-diagnose-saerligt-aandssvage-foraeldre/

 

Ha-ha... var vel omtrent det jeg prøvde å få frem over her.

 

Likte spesielt den med at det er stor sammenheng mellom RSPS/SÅF og UFM

 

Anonymous poster hash: 89ccf...e53

[Iiiiik]

Jeg er ikke i tvil om at det finnes høysensitive mennesker, ganske sensitive mennesker, mindre sensitive mennesker og helt avstumpede mennesker, og tusenvis av avskygninger innimellom disse.

 

Om de mest sensitive lever gode eller mindre gode liv avhenger vel av mange ting, litt på linje med hvordan de f eks stomi-opererte eller hørselshemmede lever: noen ting i livet blir mer tungvint og krøkkete av at man er litt annerledes enn flertallet. Andre ting går helt fint.

 

I eksempelet han brukte (barna i svømmehallen) får jeg imidlertid inntrykk av at dette ikke handler om et sensitivt barn, men tvert imot om en voksen med RSPS: http://rokokoposten.dk/2016/05/25/ny-diagnose-saerligt-aandssvage-foraeldre/

 

Veldig morsomt

[Anonym bruker]

 

Det jeg ikke helt skjønner er denne trangen mange foreldre ser ut for å ha til å sette denne "diagnosen" på barna sine (og seg selv) og så bli helt fra seg når verden ikke tilpasser seg dem. I tillegg er det jo slik at det å være såkalt høysensitiv i så fall faktisk mer er forbundet med reelle diagnoser som folk flest helst ikke vil bli knyttet til, f.eks. asberger, autisme, adhd osv. Altså, barn og voksne med disse lidelse er, pga. nevrologiske "feil" i hjernen, faktisk ekstra sensitive for f.eks. lys, lyd osv fordi koblingene er annerledes enn hos andre. Dette selvsagt veldig forenklet og noe ukorrekt formulert da det hele er langt mer komplekst enn som så.

 

For min del kjenner jeg at jeg blir litt oppgitt over denne liksomdiagnosen som gjør at de barna som faktisk ER unormalt sensitive automatisk da blir satt i en boks nå hvor andre tror det er foreldrene som er bakgrunnene for dette ved å være curlig, eller at barna selv er "pysete" og ikke tåler noe.

 

Jeg har selv en ungdom som har ts og adhd og faktisk er oversensitiv ovenfor bl.a. lyd. For eksempel må han bruke øreplugger på kino og gå ut flere ganger under forestillingen fordi det blir for voldsomt for ham (men han vil gå likevel for å ikke være unormal). Dette er helt reelt og det er påvist at hjernen hans fungerer annerledes enn andres via (søvn)EEG på samme måte som man kan se dette hos folk med bl.a. epilepsi. Og jeg kan love at vi ikke er noen curlingforeldre. Sønnen vår har langt flere oppgaver i huset enn de fleste andre på sin egen alder, vi forventer at han ordner med å ta buss selv til treninger, han jobber litt som fotballdommer osv og blir generelt oppdratt til å være selvstendig. Vi forventer noe tilrettelegging på skolen siden han har en del tics (må kunne gå ut av klasserommet når han trenger det for eksempel), men ellers tenker jeg at det viktigste er å lære ham å sette grenser for seg selv. Dersom han er sliten av en dag med mange inntrykk, må han si nei til å være sosial rett etter skolen osv. Jeg vet at det er teit, men for meg som har et barn som virkelig er ekstra sensitiv, så plager det meg rett og slett litt med disse foreldrene som absolutt skal koste veien for barna sine og prøve å få alle andre til å tippe-tåe rundt sine litt ekstra skjøre barn.

 

Sånn, nå får jeg sikkert mye pepper, men en del av svarene i denne tråden bekrefter jo egentlig bare fordommene som har oppstått mot de som er såkalt høysensitive og da synes jeg det er kjipt at sønnen min skal måtte møte dem når han bevislig er litt annerledes enn andre og jobber hardt for å ikke være det likevel.

 

Anonymous poster hash: 1514b...80f

Jeg er høysensitiv. Tikker ikke alle boksene men mange. Min far leste om dette og kom til meg og sa hadde han visst det han vet idag hadde han oppdratt meg annerledes. Eller hatt en annen tilnærming.

 

Jeg mener helt striks at det ikke er en diagnose for det hemmer meg ikke i hverdagen.

 

Min sønn er veldig følsom vet ikke helt om jeg kaller han høysensitiv men følsom ja. Og jeg må ha en annen tilnærming til han enn jeg må til en nevø av meg som er helt motsatt. Det som er viktig er å få ert barn som er trygg på seg selv.

 

So what om de blir satt i en boks som høysensitiv det betyr jo ikke at samfunnet skal tilpasse seg de. Men at de høysensitive må finne en annen måte å takle samfunnet på.

 

Hvis folk møter meg så vil ingen tro jeg er høysensitiv for er veldig utadvendt (dette ble jeg først i voksen alder) prater mye er veldig sosial. Men har perioder hvor jeg stenger meg inne og ikke snakker med folk.

Trekker meg litt unna situasjoner når det blir for mye og kommer tilbake når jeg har hentet meg inn.

 

Det eneste stempelet høysensitiv har gitt meg en forklaring på hvorfor jeg føler og har det slik jeg har det.

 

Anonymous poster hash: f94cc...a2e