Din erfaring med kjærligheten.?

[Anonym bruker]

Jeg føler meg veldig heldig som fant mannen i mitt liv i veldig ung alder, vi er så like og har det så flott sammen, vi har aldri kranglet, bare de vanlige små fem minutters utbruddene som trengs inni mellom, hehe. Alltid gode klemme, en hånd å holde i og de tingene der. Vet at folk selvfølgelig  ønsker ulike ting, men vi har i alle fall det vi trenger av hverandre.

 

Jeg har innsett det at ting ofte er litt mer klisje en folk ofte ønsker, men så er det jo klisjeen- som i mange tilfeller gir oss den "lykken" vi trenger. Eller er det bare jeg som tenker sånn? 
 

Ser så mange som ser ut til å avsky hverandre og syns det er så trist... Har hatt flere venninner som flere ganger har trodd at de hadde funnet den rette, men så ble de bare ulykkelige, men innså aldri før de endelig fant den rette at det var sånn "ekte" kjærlighet føltes.  Er jo ofte sånn at det er vanskelig å se sin egen situasjon uten i fra, før du får det litt på avstand. 

 

Hvordan har ditt "kjærlighetsliv" vært  

 

Anonymous poster hash: f44d2...8f2

[Anonym bruker]

 

Jeg føler meg veldig heldig som fant mannen i mitt liv i veldig ung alder, vi er så like og har det så flott sammen, vi har aldri kranglet, bare de vanlige små fem minutters utbruddene som trengs inni mellom, hehe. Alltid gode klemme, en hånd å holde i og de tingene der. Vet at folk selvfølgelig ønsker ulike ting, men vi har i alle fall det vi trenger av hverandre.

 

Jeg har innsett det at ting ofte er litt mer klisje en folk ofte ønsker, men så er det jo klisjeen- som i mange tilfeller gir oss den "lykken" vi trenger. Eller er det bare jeg som tenker sånn?

 

Ser så mange som ser ut til å avsky hverandre og syns det er så trist... Har hatt flere venninner som flere ganger har trodd at de hadde funnet den rette, men så ble de bare ulykkelige, men innså aldri før de endelig fant den rette at det var sånn "ekte" kjærlighet føltes. Er jo ofte sånn at det er vanskelig å se sin egen situasjon uten i fra, før du får det litt på avstand.

 

Hvordan har ditt "kjærlighetsliv" vært

 

 

Anonymous poster hash: f44d2...8f2

Ett togkræsj etter det andre så har nå gitt opp. Har aldri vært ordentlig lykkelig med noen for jeg har ønsket det mer tydeligvis

 

Anonymous poster hash: 39bb3...0f6

[Anonym bruker]

Vært sammen med mannen i 17 år, siden jeg var 22. Han er drømmemannen og jeg elsker han veldig mye!

 

Alt har ikke gått helt på skinner hele tiden, vi har tre tette og det har vært slitsomt for forholdet i perioder. Men ingen dårlige periode ødelegger for oss. Kjærligheten ligger alltid der i bunnen som er trygt fundament som vi begge stoler på.

 

Anonymous poster hash: b3e49...0e1

[Anonym bruker]

Da jeg var 16 ble jeg stupforelsket i en på 17 år. Vi var et par i fire år. Elsket han med hele meg, og har var den store kjærligheten! Men jeg klarte ikke å se for meg å få barn med han. Vi kom fra to ulike hjem med nokså ulike verdier. Han var utro, så gjorde det enkelt for meg å gå fra han. To år etter møtte jeg han jeg nå er gift med og fått tre barn med. Er ikke i nærheten av å ha de samme følelsene for min mann!

 

Men har masse gode følelser for mannen min! Og han har alle de kvalitetene jeg ønsker, og de samme verdiene som meg. Hverdagen fungerer supert, og jeg kan si at jeg elsker min mann. Vi har alt vi ønsker oss, krangler sjelden og trives i hverandre sitt selskap. Har aldri hatt lyst til å bytte han ut.

 

Mangler litt lidenskap, men det er helt greit. Vi har så mye annet!

 

Anonymous poster hash: 48408...8a6

[Hønemor30]

Jeg måtte bli i 30 årene før jeg fant han som snudde alt. To lange forhold før det men jeg skjønner nå hvor dårlige de var. Høres sikkert klissete ut, men jeg har aldri hatt det så bra som nå. Jeg er lykkelig og det hadde jeg ikke trodd jeg kom til å si for noen år siden.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke følt meg elsket siden jeg var 18 år - til tross for to lengre forhold til fine menn. Jeg er nå alemor og har sex med gifte menn for øyeblikket. Det er mindre komplisert sånn og de har ansvar for seg og sitt...

 

Anonymous poster hash: 907bb...ede

[Anonym bruker]

Møtte min ex mann da jeg var ung. Og trengte han da, siden jeg hadde hatt en barndom uten noe kjærlighet, og jeg trengte kjærlighet og trygghet. Vi giftet oss, fikk 2 barn. Så sviktet han, og løy, så mange ganger at jeg bare måtte gå.

Så møtte jeg en mann jeg falt pladask for, og jeg elsket han så utrolig høyt. Var sikker på at dette var mannen i mitt liv. Etter to år, gjorde han en annen dame gravid. Jeg ble fullstendig knust. Så tok lang tid før jeg startet å date, datet en del menn, men de fleste var bare ute etter en ting. Men etter 5 år, forelsket jeg meg hodestups igjen, og da vi kom til dit at vi sa vi elsket hverandre, skulle være sammen resten av livet. Ble han deprimert og fysisk syk. Han taklet alt veldig dårlig, og dyttet meg bare mer og mer bort, så dumpet han meg.

 

Nå orker jeg ikke engang tanken på en ny mann. Og er pulekompis med siste x. Og jeg er nå 40 år, og lurer litt på når jeg skal finne den rette.

Anonymous poster hash: e4171...516

[Anonym bruker]

Møtte mannen som ble far til mine barn da jeg var 20. Uten noe særlig erfaring med forhold trodde jeg den vanvittige karusellen av følelser ham dro meg med på var normalt.. han fløy meg opp i himmelen til en helt fantastisk verden da han hadde gode perioder, og dro meg ned i helvete i de dårlige..

 

Ødela meg fullstendig.. kristiserte meg veldig i de dårlige periodene. Da var jeg aldri bra nok.. endte med at han i en av de dårlige periodene var utro og det ble slutt..

 

Savner fortsatt de gode periodene.. men de dårlige har ribbet meg for selvtillit og gitt meg posttraumatisk stressyndrom... 😓

 

Anonymous poster hash: 49d9f...c48

[Anonym bruker]

Har aldri opplevd "den store kjærligheten". Første kjæreste var jeg forelsket i, men det var mye krangling og utroskap (fra 15-20 år). Så traff jeg han som ble mannen min i 12 år. Det var ingen fyrverkeri der, men jeg var glad i han, han var snill og han elsket meg. Vi fikk 4 barn og hadde alt på stell, men jeg følte noe manglet og vi kranglet en del. I vinter ble jeg sveket på det groveste av han og er nå separert. Lurer på om jeg noen gang vil få det "perfekte" forholdet der jeg forguder han og omvendt... Til nå har jeg kun blitt såret. Har liksom ikke troa, selv om jeg blir veldig lett betatt. Er nå 32 år og har en del sex med forskjellige uten forhåpninger om noe mer.

 

Anonymous poster hash: 1ec64...1e9

[Anonym bruker]

Min store kjærlighet døde i en ulykke for 10 år siden i år. Etter han var jeg skadeskutt og ramlet bare inn i forhold med menn som ikke passet meg i det hele tatt. Etter mange år alene og mye prøving og feiling landet jeg på at det beste ville være å være alene. Undersøkte mulighetene for inseminasjon i Danmark og var innstilt på et liv uten mann (og faktisk ganske fornøyd med det). Vips landet det bokstavelig talt en mann i fanget mitt som ga meg tilbake troen på at jeg kunne få oppleve lykke. Nå etter 4 år sammen har vi fått en nydelig datter og livet er godt. Forholdet har hatt mange utfordringer, men jeg vet han er den jeg skal være med. Han ser meg på en annen måte en noen andre og jeg føler meg så inderlig komfortabel og trygg på han. Han lar meg sørge over den kjærligheten jeg mistet uten sjalusi og vi tenner alltid lys for han på bursdag og dødsdag. Han har all forståelse for at min sorg aldri går over, men den tar ikke lenger plass i hverdagen slik den gjorde før jeg møtte han. Vi har hatt det veldig tøft etter vi ble foreldre, men har jobbet hardt for å bevare forholdet og nå ser det ut til å være på bedringens vei  

Anonymous poster hash: 3cdd6...d7d

[Anonym bruker]

Da jeg var 16 ble jeg stupforelsket i en på 17 år. Vi var et par i fire år. Elsket han med hele meg, og har var den store kjærligheten! Men jeg klarte ikke å se for meg å få barn med han. Vi kom fra to ulike hjem med nokså ulike verdier. Han var utro, så gjorde det enkelt for meg å gå fra han. To år etter møtte jeg han jeg nå er gift med og fått tre barn med. Er ikke i nærheten av å ha de samme følelsene for min mann!

 

Men har masse gode følelser for mannen min! Og han har alle de kvalitetene jeg ønsker, og de samme verdiene som meg. Hverdagen fungerer supert, og jeg kan si at jeg elsker min mann. Vi har alt vi ønsker oss, krangler sjelden og trives i hverandre sitt selskap. Har aldri hatt lyst til å bytte han ut.

 

Mangler litt lidenskap, men det er helt greit. Vi har så mye annet!

 

Anonymous poster hash: 48408...8a6

Men savner du ikke lidenskapen og forelskelsen?

Jeg giftet meg med den fornuftige, stabile og snille mannen og valgte bort han som løftet meg til skyene. Jeg angrer på det valget fremdeles enda det er over 20 år siden nå.

Min mann er personifiseringen av fornuft og stabilitet, men han er langt ifra lidenskapelig. Vi har et godt og trygt liv mye takket være min manns sindighet, men jeg har få eller ingen spennende, utrolige eller sensasjonelle opplevelser å fortelle fra livet vårt. Skulle ønske jeg fulgte hjertet og ikke hodet den gangen for lenge siden. Tror livet hadde blitt mer innholdsrikt om jeg hadde valgt han "ville".

 

Anonymous poster hash: 270fc...e59

[Daquiry]

Har aldri møtt min store kjærlighet.

[Anonym bruker]

Men savner du ikke lidenskapen og forelskelsen?

Jeg giftet meg med den fornuftige, stabile og snille mannen og valgte bort han som løftet meg til skyene. Jeg angrer på det valget fremdeles enda det er over 20 år siden nå.

Min mann er personifiseringen av fornuft og stabilitet, men han er langt ifra lidenskapelig. Vi har et godt og trygt liv mye takket være min manns sindighet, men jeg har få eller ingen spennende, utrolige eller sensasjonelle opplevelser å fortelle fra livet vårt. Skulle ønske jeg fulgte hjertet og ikke hodet den gangen for lenge siden. Tror livet hadde blitt mer innholdsrikt om jeg hadde valgt han "ville".

 

Anonymous poster hash: 270fc...e59

Eller du kunne endt opp som meg.. svært brent og svært usikker.. min eks og løftet meg opp i skyene i begynnelsen og hadde kun øyne for meg.. til hverdagen slo inn og han begynte å legge seg etter andre damer..

 

Anonymous poster hash: 49d9f...c48

[Anonym bruker]

Men savner du ikke lidenskapen og forelskelsen?

Jeg giftet meg med den fornuftige, stabile og snille mannen og valgte bort han som løftet meg til skyene. Jeg angrer på det valget fremdeles enda det er over 20 år siden nå.

Min mann er personifiseringen av fornuft og stabilitet, men han er langt ifra lidenskapelig. Vi har et godt og trygt liv mye takket være min manns sindighet, men jeg har få eller ingen spennende, utrolige eller sensasjonelle opplevelser å fortelle fra livet vårt. Skulle ønske jeg fulgte hjertet og ikke hodet den gangen for lenge siden. Tror livet hadde blitt mer innholdsrikt om jeg hadde valgt han "ville".

 

Anonymous poster hash: 270fc...e59

Måtte bare svare. Jeg gikk fra et forhold da jeg var ung med en som gav meg lidenskap. Men det var høye høyder og lave daler, aldri en mellomting og jeg ble sliten av det. Ble så sammen med verdens mest stabile rolige fyr som jeg giftet meg med og fikk barn med. Er veldig gla i han og vi har hatt det veldig fint, men har ikke noe såkalte spennende opplevelser eller følelser å tenke tilbake på. Etter 13-år gikk jeg og er nå tilbake til ungdomskjæresten min. Det er fremdeles fantstisk når det er på topp og ræva når det er dårlig, ingen mellomting. Men vi er eldre og snakker bedre sammen så det er langt flere happy days😀 Han gjør meg så lykkelig og det er så deilig å ha en mann som viser med hele seg at han elsker meg. Men alt er ikke en dans på roser, følelses livet mitt var mer stabilt med min eksmann og jeg følte meg kanskje mer avslappet da enn nå på en måte.

 

Meg og han jeg har nå har veldig lik personlighet og det er jo det som gjør at det blir veldig intenst. Min eks var roliger og det gjorde meg roliger og det er jo bra det også, men ble traust i lengden.

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: abd3a...c0a

[Anonym bruker]

jeg er 35 og fant den store kjærlighten for tre år siden. nå har vi to barn sammen og liet mitt er perfekt. hadde ikke gjort noe med mer penger, men vi har det bra og jeg har alt jeg ønsker meg når jeg fikk han. : ) Men før dette har jeg hatt mange drittforhold bak meg. sa før at alle menn var like. fant kun drittsekkene. de slemme de utro osv.. etterhverandre liksom..skjønner ikke hvordan det er mulig.håper lykken fortsetter og at han aldri drar fra meg.

Anonymous poster hash: 4815f...e3e

[Anonym bruker]

Eller du kunne endt opp som meg.. svært brent og svært usikker.. min eks og løftet meg opp i skyene i begynnelsen og hadde kun øyne for meg.. til hverdagen slo inn og han begynte å legge seg etter andre damer..

 

Anonymous poster hash: 49d9f...c48

Det er hva jeg trøster meg med når jeg synes livet er kjedelig.

Vi har som sagt et godt liv, god økonomi og så videre, men det er dørgende kjedelig.

Hadde mye heller byttet materiell trygghet mot lidenskap og spenning.

Forstå meg riktig, jeg er takknemlig for at mannen min er en klippe. Det er ingen nedturer, men heller ingen store oppturer. Jeg er glad i han og setter pris på det han representerer i livet for meg og våre barn.

 

Anonymous poster hash: 270fc...e59

[Anonym bruker]

 

Jeg føler meg veldig heldig som fant mannen i mitt liv i veldig ung alder, vi er så like og har det så flott sammen, vi har aldri kranglet, bare de vanlige små fem minutters utbruddene som trengs inni mellom, hehe. Alltid gode klemme, en hånd å holde i og de tingene der. Vet at folk selvfølgelig ønsker ulike ting, men vi har i alle fall det vi trenger av hverandre.

 

Jeg har innsett det at ting ofte er litt mer klisje en folk ofte ønsker, men så er det jo klisjeen- som i mange tilfeller gir oss den "lykken" vi trenger. Eller er det bare jeg som tenker sånn?

 

Ser så mange som ser ut til å avsky hverandre og syns det er så trist... Har hatt flere venninner som flere ganger har trodd at de hadde funnet den rette, men så ble de bare ulykkelige, men innså aldri før de endelig fant den rette at det var sånn "ekte" kjærlighet føltes. Er jo ofte sånn at det er vanskelig å se sin egen situasjon uten i fra, før du får det litt på avstand.

 

Hvordan har ditt "kjærlighetsliv" vært

 

 

Anonymous poster hash: f44d2...8f2

Har kysset noen frosker før jeg fant mannen i mitt liv.

Hatt veldig til kjærlighetssorg. Mye tragiske mannfolk der ute desverre...

 

 

Men, så fant jeg drømmemannen min da. Flyttet raskt sammen. Vært sammen i 8 år nå, og venter vårt 3. Barn.

 

Han er min bestevenn, kjæreste og sjelevenn.

Vi tenker ganske likt, ofte vet vi litt hva den andre tenker.

 

Så nå er alt annet glemt, og jeg tror på kjærligheten!!!❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️

 

Anonymous poster hash: 180a8...70c

[Anonym bruker]

Ble sammen med samboer da vi var 15. Flyttet sammen da vi var 22, og tre barn. Hadde et flott liv men manglet lidenskap. Han var trygg og kjedelig. Så, i starten av 30-årene, ble jeg veldig rastløs og var utro over lengre tid med en felles bekjent. Det endte med at jeg trodde denne spenningen og forelskelsen var verdt å gi opp alt for, så jeg flyttet ut. Jeg syntes at samboer fortjente bedre også. Det gikk ei stund og jeg trodde jeg hadde gjort det rette. Men savnet etter barna og vårt gode liv ble for sterkt for meg. Jeg følte meg usikker og nervøs for å gi alt til en ny mann, når jeg savnet alt med mitt gamle liv, og savnet han jeg hadde delt et halvt liv med. Den nye drakk og røykte en god del, noe jeg ikke taklet tanken på utgiftene med. hadde så god kontakt hele tiden gjennom bruddet, og brydde oss sånn om hverandre.

Så nå, vet jeg ikke hvordan det ender. Jeg håper, med rådgivning og mye jobb, at jeg og x kan finne tilbake til det gode vi hadde. Jeg innser nå hvor heldig jeg var som hadde en så god og trygg mann.

 

Anonymous poster hash: d6463...35e

[Anonym bruker]

Barnefaren var utro og behandler meg stygt nå (ikke fysisk).

Men han har vært sammen med 2 menn som har vært veldig brae menn og som har vært skikkelige

Han ene skremmet barnefaren vekk med tlfterrorisere han osv.

Han andre bodde så langt unna at det ble vanskelig å få forholdet til å fungere selv om begge var veldig forelsket.

Synd for han er den mest fantastiske mannen jeg har vært borti og så flink med barn

Anonymous poster hash: 21401...af8

[Gjest Antarctica]

Hyggelig å høre din solskinnshistorie, HI! Hvis dere er like samkjørte nå som dere var i ungdommen, er dere kanskje den typen som vokser sammen. Andre vokser fra hverandre.

 

Selv er jeg glad jeg ikke akkurat er gift med min første kjæreste, men å kysse masse frosker er heller ikke bare idyll...

[Anonym bruker]

Jeg er gift med min bestevenn og en helt av en mann. Vi møttes da jeg var 18, men vi var av og på en del, før vi giftet oss da jeg var 24. Han er stødig og verdens beste pappa. Han er ikke typen som "løfter meg opp i skyene", men det er slitsomt å bli løftet opp (og ned) hele tiden, så jeg ønsker meg det ikke heller. Han er litt typisk mannemann, som ikke skjønner seg helt på de store samtalene, men jeg er flink til å dra litt dybde ut av han og fortelle hva jeg trenger. Så vi har mange fine samtaler likevel og vi vet hva som foregår inni den andre. Vi gjør veldig mye gøye ting sammen og liker mye av det samme, så jeg kjeder meg aldri. Jeg føler meg veldig heldig som er gift med den mannen jeg har.

 

Anonymous poster hash: d3d1c...acc