Mamma døde i går..

[Anonym bruker]

...og sorgen er helt altoppslukende. Hvordan skal jeg greie dette? Hvordan skal de gode minnene bli det og ikke bare vonde? Jeg sov med dynen hennes i natt for den luktet av henne. Jeg vil snakke med henne igjen!!! Hvordan har dere andre greid dette?

 

Anonymous poster hash: 3dd18...31b

[Gjest Stjerneklart]

Har ikke vært igjennom noe lignende, men jeg vil bare sende en kjempeklem til deg   

[Anonym bruker]

Tusen klemmer! Håper du har noen å støtte deg på <3 Så uendelig trist å miste mammaen sin!

 

Anonymous poster hash: 10de7...672

[Anonym bruker]

Flere venninner har mistet pappa eller mamma. Sorgen er tung å bære, men det blir lettere. Stor klem til deg❤️

 

Anonymous poster hash: cc8c2...4ef

[Anonym bruker]

❤️😢❤️

 

Anonymous poster hash: 8b6d2...fa9

[Iiiiik]

Kondolerer! Jeg mistet faren min for to år siden, etter at han hadde vært syk i noen år før det. Selv om vi altså på et vis var forberedt, var det tøft. Nå går det bedre, men jeg blir fortsatt noen dager helt slått ut av savnet.

[Anonym bruker]

Har en god venn som mistet mammaen sin for et års tid siden. Hun har hatt behov for å snakke mye om henne og har vært flink til å sette ord på følelsene. Hun besøkte også graven veldig ofte i starten for å føle seg nær. Dag for dag, time for time blir sorgen litt lettere å bære... Har du noen nære du føler du kan prate med? Bruk dem.. Nå føles nok alle minner som vonde fordi du savner sånn, men en dag vil du kunne se tilbake på de som gode igjen ❤️ Livet er urettferdig og hardt innimellom. Ikke lett😢 Stor klem til deg ❤️

 

Anonymous poster hash: e360a...ad1

[Anonym bruker]

Hei,

 

Har ikke mistet min mor, men har mistet min bror.

 

Sorgen var altoppslukende, jeg valgte å være åpen om hvordan han døde, men ville heller fortelle hvordan han var enn hvordan han døde. Det hjalp meg veldig, jeg lagde også en minnebok om han med bilder og ting som hadde skjedd. Den var veldig god å lese og bla i på vonde dager.

 

Husk sorgen skal du ikke komme deg over og forbi.. du skal lære deg å leve med den.

 

Sender deg mange klemmer ❤❤❤

 

Anonymous poster hash: d72a4...8f8

[Anonym bruker]

Åh så utrolig trist å høre <3 min mamma døde helt plutselig for 6 år siden, kom som et sjokk på oss alle, ung og frisk. Jeg kjenner og husker følelsen, helt forferdelig uvirkelig og urettferdig. Tomheten, kvalmen, nummen. Våknet om morgenen og alt bare slår deg ned når du husker virkeligheten. Det tar tid, men på en eller annen måte blir det lettere etterhvert å leve med savnet, det verste sjokket blir borte, men jeg kan fortsatt gråte og savne henne forferdelig mye, og jeg tenker på henne ofte, ser andre damer på bussen i den alderen og kan slite med å holde på tårene. Kondolerer så mye, håper du har flere å støtte deg på, pass godt på deg selv <3 <3 Det er så urettferdig når de aller beste blir borte <3

 

Anonymous poster hash: 95751...d51

[Anonym bruker]

Det finnes ingen fasit på sorg, alle sørger forskjellig. For meg var det viktig å ikke stenge det ute, jeg gjorde det i starten og så kom det som kasta på meg på nytt litt senere.

Men så fikk jeg veldig god hjelp på Senter for sorgstøtte. Hvis du føler behov for å snakke med andre enn familie og venner er det et utrolig godt sted å være, du kan få snakke med helsepersonell i individuelle samtaler og i gruppe hvor andre i samme situasjon som deg deltar. Krever henvisning fra fastlegen.

 

Også sender jeg deg en kjempeklem! <3 Det gjør vondt og kommer til å gjøre vondt lenge, men gjør akkurat det du føler for om det er å ligge under dyna å gråte en hel dag, eller gå ut med venninner for å spise, snakke og le.. ALT er lov og du bestemmer.

Anonymous poster hash: 10b07...962

[Memme8]

Hei! Jeg mistet mamman min for 7 år siden...da hadde jeg akkurat blitt mamma selv bare 6 uker tidligere. Det første året var det aller tøffeste...sorgen var så altoppslukende at jeg aldri trodde jeg kunne leve et godt liv igjen. Til og begynne med hadde jeg så mye sinne og frustrasjon rundt tapet av mamma, etterhvert forsonet jeg meg med det sakte og gradvis... Savnet derimot blir bare sterkere...det er så mye man trenger mamman sin til❤️ Jeg har en fantastisk mann som har stått bak meg, som har latt meg få lov til å være sint, frustrert, lei meg og til tider veldig urimelig. Gode venninner har vært der for meg når jeg har hatt behov for å "tømme" meg... Jeg har pratet meg gjennom det, igjen og igjen.. Nå er alle følelsene bearbeidet, jeg har akspetert at livet vårt skulle bli sånn. Det jeg synes er mest vanskelig er at ungene bærer et savn over en bestemor de aldri hsr møtt...og ukentlig får jeg spørsmål om hvorfor akkurat deres mommo måtte dø. Vi prater mye sammen om henne, har bilder på veggene og finner på ting sammen som mamma gjorde sammen med meg. På den måten blir hun mer levende og minnene om bestemor blir en del av dems liv allikevel... Sender deg en god klem ❤️

[Anonym bruker]

Tusen klemmer til deg❤️

 

Anonymous poster hash: dd8de...f4e

[Anonym bruker]

Jeg har mistet begge foreldrene mine. Var 23 og 26 da de døde.

 

Sorgen kan sluke deg helt, men det blir bedre. Du må få lov til å sørge skikkelig, men pass på at du holder hodet over vann.

Akkurat nå kan det hende du er redd de gode minnene blir borte, men det gjør de ikke

De kommer alltid til å dukke opp, i tide og utide, resten av ditt liv.

 

Uken fremover mot begravelsen kommer sikkert til å bli "rar", når begravelsen skal ordnes og dere skal gå igjennom hennes ting. Men så kommer hverdagen igjen.

Om du fylles med tanker og følelser, anbefaler jeg deg Og skrive. Skriv ned akkrat det du tenker og føler. Det virker kanskje litt snålt, men det hjalp meg masse! Jeg orket ikke å snakke med noen hele tiden, samtidig som jeg nesten ble kvalt at følelser. Så jeg skrev.

 

Sender mange tanker og klemmer til deg 💖

 

Anonymous poster hash: 52e2d...739

[Anonym bruker]

Jeg mistet min mor brått og uventet for 7 år siden, jeg var bare 23 år gammel og hadde dårlig kontakt med resten av familien min. De første dagene var preget av sjokk, jeg klarte ikke ta det inn over meg. Det praktiske med begravelse osv. får tankene dine over på noe annet en liten stund. Etter det tillot jeg meg noen uker hvor jeg bare sørget. Dvs, jeg gråt og sov. Mine yngre søsken taklet ting helt anderledes, men jeg måtte sette mine følelser til side og ta meg av dem.

 

Etterhvert ble dagene normale, livet går videre, som de sier. Men jeg gråt ofte om nettene, hadde lange, imaginære samtaler med min mor.

Etter at jeg selv ble mor har savnet blusset litt opp igjen. Tanken på at mine barn aldri skal få møte mormor er tøff. Hun skal aldri få se hvor fint jeg har fått det, hun levde et tøft liv og alt hun ville var at vi skulle få oss gode, trygge liv.

 

Du må finne noen du kan snakke med. Det trenger ikke nødvendigvis være noen som kjente din mor i starten. Etterhvert må du tørre å snakke om gode minner med venner og familie

 

Det er tøft, men vis følelsene dine. Ikke steng dem inne!

Anonymous poster hash: 97287...922

[Anonym bruker]

💜❤️

 

Anonymous poster hash: f5d67...b4e

[Hønemor30]

Sorgen blir lettere å bære med tiden, ta vare på alle gode minner og ta de frem når dagene blir tyngst. Husk at vi alle bearbeider sorg ulikt, og ikke vær redd for å prate med noen om du føler du trenger det! Varme tanker til deg 💜

[Anonym bruker]

Tiden leger alle sår. Helt og delvis. 

 

Ta tiden til hjelp, for det blir garantert bedre.

Anonymous poster hash: fd867...95b