Hvordan forholder dere dere til løgner?

[Den perfekte mor, påan igjen]

10-åringen har begynt å komme med små løgner. Ikke om store ting, bare helt ubetydelige, men likevel helt unødvendige. Jeg liker det slettes ikke, men lurer litt på hvordan jeg skal håndtere det. Hva gjør dere?

[Gjest Antarctica]

En gang for meget lenge siden prøvde min eldste seg på det. Jeg tok en sen kveldstime og fortalte fabelen om gutten som ropte ulv. Smurte det skikkelig ut med blod og gørr og sauetarmer. Han var ca 8 år da, og begynte faktisk å gråte... Så den satt ganske hardt i.

 

Den neste var vel omtrent samme alder da han prøvde seg. Bare småting, men jeg tenkte jeg måtte knipe det i fødselen. Jeg forklarte at dersom man innimellom lyver, mister folk tillit til alt man sier. Og siden han hadde så løselig forhold til sannheten, kunne jeg ikke tro på noe som helst. I nesten en uke levde jeg som jeg lærte, spurte om igjen når jeg mistenkte at det var noe monkey business, sjekket etter hvis han ikke svarte godt nok for seg osv. Og så tok vi en liten oppsummering etter noen dager, med en prat om han virkelig syntes dette var ok, om jeg virkelig skulle etterprøve og mistro alt han sa, om han syntes det var ok å bli tatt for skrønemaker de gangene han ikke skrønte, og så videre. Han var nokså spak, men skjønte at det faktisk bare var én vei å gå, og det var å legge av med bløffingen.

[Anonym bruker]

Det er ganske vanlig i den alderen, ikke nødvendig å skremme, eller gjøre de så lei seg at de begynner å gråte. Si at det blir vanskelig å stole på han om han lyver, så må han nesten velge selv.

Barn vokser som regel av seg dette, etter å ha blitt tatt i løgn noen ganger. Det går seg til

 

Anonymous poster hash: f1b5c...7f8