Jeg bare lurer på noe ..

[Anonym bruker]

Det blir stadig flere skilsmisser , og derav skilsmisse barn . Ofte hører jeg grunnene er , vi passet ikke sammen , vi vokste fra hverandre og vi var ingen god match. Er ikke dette ting man burde tenke på før man fikk barn ? Særlig de med flere barn . Vært m mannen i 12 år jeg , og tro meg , mange ganger hatt lyst gå selv , men han er ikke bare mannen min , han er familien min og barna sin familie . Har skilte foreldre selv , så kaster nok Stein i glasshus 😂

 

Anonymous poster hash: 26cda...7ac

[Anonym bruker]

Trodde det ble stadig færre skilsmisser?

 

Anonymous poster hash: a22b1...8a4

[Anonym bruker]

Det er jo positive nyheter da:)

 

Anonymous poster hash: 26cda...7ac

[Anonym bruker]

Hi hører på propaganda hun.

Grunnen til at folk ikke skilte seg i1910 var ikke at kvinner var avhengig av mannen uansett hvordqn han behandlet henne, men fordi de valgte smart back den.

 

I hi sin verden endrer folk seg heller ikke med årene og påvirkes heller ikke forskjellig av livshendelser. Jeg har nå vært sammen med mannen min i 7 år og har på den tiden opplevd utfordringer blant annet en dødfødsel alt man kan gjøre er og ta en dag av gangen og tro man skal klare det.

Og sitte etter 12 år å peke fingern på de som ikke klarer det bli bare dumt. Jeg vet av fok som skilte seg etter 20-30 år sammen. Folk som kommer seg gjennom småbarns tiden sammen kan bryte i tenårene. Så har man jo empty nest syndrom der foreldrene bryter når unga flytter jeg hjemmefra fordi de oppdager at de ikke har noe til felles lengre.

Når hi ligger på dødsleiet som 90 åring kan hun heller anta at de har klart det.

 

Anonymous poster hash: 7830b...38a

[Anonym bruker]

Hi hører på propaganda hun.

Grunnen til at folk ikke skilte seg i1910 var ikke at kvinner var avhengig av mannen uansett hvordqn han behandlet henne, men fordi de valgte smart back den.

 

I hi sin verden endrer folk seg heller ikke med årene og påvirkes heller ikke forskjellig av livshendelser. Jeg har nå vært sammen med mannen min i 7 år og har på den tiden opplevd utfordringer blant annet en dødfødsel alt man kan gjøre er og ta en dag av gangen og tro man skal klare det.

Og sitte etter 12 år å peke fingern på de som ikke klarer det bli bare dumt. Jeg vet av fok som skilte seg etter 20-30 år sammen. Folk som kommer seg gjennom småbarns tiden sammen kan bryte i tenårene. Så har man jo empty nest syndrom der foreldrene bryter når unga flytter jeg hjemmefra fordi de oppdager at de ikke har noe til felles lengre.

Når hi ligger på dødsleiet som 90 åring kan hun heller anta at de har klart det.

 

Anonymous poster hash: 7830b...38a

Haha dette var virkelig å vri på ting ikke satt fingeren på andre , skrev selv at jeg er skilsmissebarn . Hører heller ikke på propaganda , sa jeg ofte hører , vi passa ikke sammen . Du setter jo fingeren på meg , og sier jeg mener ditt og datt. Jeg sa ikke at man må holde sammen for en hver pris , mener bare endel ser enkelt på det når de velger få flere barn og så kanskje noen mnd etterpå mener at vi passa ikke sammen vi. Kan være utallige grunner , og gode grunner . Men som regel de svarene man får ved spørsmål om hvorfor de gått fra hverandre .

 

Anonymous poster hash: 26cda...7ac

[Anonym bruker]

Hi hører på propaganda hun.

Grunnen til at folk ikke skilte seg i1910 var ikke at kvinner var avhengig av mannen uansett hvordqn han behandlet henne, men fordi de valgte smart back den.

 

I hi sin verden endrer folk seg heller ikke med årene og påvirkes heller ikke forskjellig av livshendelser. Jeg har nå vært sammen med mannen min i 7 år og har på den tiden opplevd utfordringer blant annet en dødfødsel alt man kan gjøre er og ta en dag av gangen og tro man skal klare det.

Og sitte etter 12 år å peke fingern på de som ikke klarer det bli bare dumt. Jeg vet av fok som skilte seg etter 20-30 år sammen. Folk som kommer seg gjennom småbarns tiden sammen kan bryte i tenårene. Så har man jo empty nest syndrom der foreldrene bryter når unga flytter jeg hjemmefra fordi de oppdager at de ikke har noe til felles lengre.

Når hi ligger på dødsleiet som 90 åring kan hun heller anta at de har klart det.

 

Anonymous poster hash: 7830b...38a

Og forresten , hvem svarer du? Meg eller alle andre , siden du omtaler meg i 3 person

 

Anonymous poster hash: 26cda...7ac

[Anonym bruker]

Det blir stadig flere skilsmisser , og derav skilsmisse barn . Ofte hører jeg grunnene er , vi passet ikke sammen , vi vokste fra hverandre og vi var ingen god match. Er ikke dette ting man burde tenke på før man fikk barn ? Særlig de med flere barn . Vært m mannen i 12 år jeg , og tro meg , mange ganger hatt lyst gå selv , men han er ikke bare mannen min , han er familien min og barna sin familie . Har skilte foreldre selv , så kaster nok Stein i glasshus 😂

 

Anonymous poster hash: 26cda...7ac

Det kan være de har det veldig fint sammen før de får barn. Men småbarnsfasen er slitsom. Slitne mennesker er ofte mer irritable og det fører til flere konflikter og krangler. Man tenker derfor ofte at samlivet ikke fungerer.

 

Jeg tror mange gir opp litt for raskt. Med de rette grepene kunne man nok berget flere forhold. Men jeg skjønner jo at det ikke er så lett å se, når man har "mistet" følelsene for mannen og ikke har det bra sammen lenger.

 

Har selv vært sammen med mannen i 15 år. Vi har hatt tøffe tider vi også. Jeg har virkelig vært klar til å bryte, men har gitt det flere sjangser. Angrer ikke på det. Vi har det fint i dag. Følelsene har blomstret igjen, og føler at forholdet er styrket.

 

 

Anonymous poster hash: b3834...ddb

[Anonym bruker]

Det kan være de har det veldig fint sammen før de får barn. Men småbarnsfasen er slitsom. Slitne mennesker er ofte mer irritable og det fører til flere konflikter og krangler. Man tenker derfor ofte at samlivet ikke fungerer.

 

Jeg tror mange gir opp litt for raskt. Med de rette grepene kunne man nok berget flere forhold. Men jeg skjønner jo at det ikke er så lett å se, når man har "mistet" følelsene for mannen og ikke har det bra sammen lenger.

 

Har selv vært sammen med mannen i 15 år. Vi har hatt tøffe tider vi også. Jeg har virkelig vært klar til å bryte, men har gitt det flere sjangser. Angrer ikke på det. Vi har det fint i dag. Følelsene har blomstret igjen, og føler at forholdet er styrket.

 

 

Anonymous poster hash: b3834...ddb

Akkurat det samme jeg mener ( selvom en her visstnok la masse meninger i munn min ) at vi også hatt lyst å gi opp , men jobbet oss gjennom det . Uten å gi opp for fort

 

Anonymous poster hash: 26cda...7ac

[Anonym bruker]

Men hvorfor kaster du på stakkars Stein i glasshuset? Pass deg, eller så plutselig han fra deg! Ingen liker vel å bli kasta rundt?

 

Anonymous poster hash: 1ed72...df3

[Anonym bruker]

Samfunnet er annerledes nå. Overalt fores vi med at vi skal være kjempeforelsket og forholdet skal være perfekt på alle plan. Er det ikke det er gresset myye grønnere et annet sted og man bør finne seg en ny.

 

Det opplagte er jo at barna blir veldig skadelidende for det. Med mindre far eller mor har en personlighetsforstyrrelse eller andre store psykiske problemer har barna godt av å vokse opp med begge foreldrene sammen.

 

Så er det det økonomiske aspektet, to voksne mennesker som bor sammen har mer plass og bedre råd enn om de må bo hver for seg med mindre plass og mindre inntekt.

 

Så er det alt det slitsomme og usikkerheten med å gå inn i et helt nytt forhold, å starte på nytt.

 

Men når man er voksen har barn er det ikke bare å starte helt på nytt med blanke ark, som om man var 19. Man har jo både fått flere vaner og rutiner, og på grunn av barna bør man holde kontakten med eksen. Sannsynligvis vil den nye man treffer også ha en eks, og kanskje også barn, og alt dette kompliserer alt veldig mye.

 

Å være gift eller kjærester er ikke en dans på roser hver dag. Om man kjeder seg i hverdagen og søker oppmerksomhet, komplimenter og spenning vil man ikke automatisk få dette ved å skille seg og starte med blanke ark. Skal man bare kvitte seg med neste kjæreste når det blir hverdag igjen? For når forelskelsen har gått over og alt som var så utrrroooolig søtt i begynnelsen begynner å bli litt irriterende, er det ikke så stas lenger.

 

Og midt oppi det hele må man sjonglere med dine, mine og våre barn, med den gærne nye kjæresten til eksmannen.

 

 

Jeg har vært sammen med mannen min siden vi var 20, vi er 35 nå, og jeg er ganske sikker på at vi kommer til å holde sammen resten av livet. Så det jeg skriver over her er basert på det jeg har observert rundt men men også her inne på anonymforum.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9ab08...88c

[Anonym bruker]

Samfunnet er annerledes nå. Overalt fores vi med at vi skal være kjempeforelsket og forholdet skal være perfekt på alle plan. Er det ikke det er gresset myye grønnere et annet sted og man bør finne seg en ny.

 

Det opplagte er jo at barna blir veldig skadelidende for det. Med mindre far eller mor har en personlighetsforstyrrelse eller andre store psykiske problemer har barna godt av å vokse opp med begge foreldrene sammen.

 

Så er det det økonomiske aspektet, to voksne mennesker som bor sammen har mer plass og bedre råd enn om de må bo hver for seg med mindre plass og mindre inntekt.

 

Så er det alt det slitsomme og usikkerheten med å gå inn i et helt nytt forhold, å starte på nytt.

 

Men når man er voksen har barn er det ikke bare å starte helt på nytt med blanke ark, som om man var 19. Man har jo både fått flere vaner og rutiner, og på grunn av barna bør man holde kontakten med eksen. Sannsynligvis vil den nye man treffer også ha en eks, og kanskje også barn, og alt dette kompliserer alt veldig mye.

 

Å være gift eller kjærester er ikke en dans på roser hver dag. Om man kjeder seg i hverdagen og søker oppmerksomhet, komplimenter og spenning vil man ikke automatisk få dette ved å skille seg og starte med blanke ark. Skal man bare kvitte seg med neste kjæreste når det blir hverdag igjen? For når forelskelsen har gått over og alt som var så utrrroooolig søtt i begynnelsen begynner å bli litt irriterende, er det ikke så stas lenger.

 

Og midt oppi det hele må man sjonglere med dine, mine og våre barn, med den gærne nye kjæresten til eksmannen.

 

 

Jeg har vært sammen med mannen min siden vi var 20, vi er 35 nå, og jeg er ganske sikker på at vi kommer til å holde sammen resten av livet. Så det jeg skriver over her er basert på det jeg har observert rundt men men også her inne på anonymforum.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9ab08...88c

Akkurat det jeg mener ja;)

 

Anonymous poster hash: 26cda...7ac

[Anonym bruker]

Jeg brøt med min eksmann da barnet var 2 år. Han var verdens fineste til vi giftet oss (da var jeg 1 mnd på vei), og på bryllupsnatten begynte helvete. Han gav klar beskjed om at nå som han var gift kunne han være seg selv da han mente han kunne nekte meg skilsmisse hvis jeg ønsket det. Fra den dagen ble jeg utsatt for systematisk psykisk og fysisk vold, men jeg holdt ut og trodde han hadde en reaksjon på barn og bryllup. Men når barnet var nesten to år prøvde han for første gang å skade barnet vårt, men da fikk jeg uante krefter og gikk imellom han og barnet. Jeg har aldri vært så kald som da jeg sto der med en rasende mann og kjeppjaget han ut av huset. Dette er 3 år siden, mannen har mistet all samværsrett etter at han under samvær med tilsyn av barnevernet prøvde å skade barnet, han har mistet hele sin omgangskrets og familien hans vil ikke ha noe med han å gjøre (i etterkant kom det frem at familien hans fra han var veldig ung har mistenkt at han er en psykopat og nå har han også fått den diagnosen). Jeg kan være enig i at noen bryter for fort, men i mange tilfeller har man langtfra all informasjon. I mitt tilfelle hadde jeg skjult veldig godt hvilket helvete jeg levde i, og folk rundt oss fikk sjokk når sannheten kom for en dag.

 

Anonymous poster hash: d4fd9...5ab

[Anonym bruker]

Jeg brøt med min eksmann da barnet var 2 år. Han var verdens fineste til vi giftet oss (da var jeg 1 mnd på vei), og på bryllupsnatten begynte helvete. Han gav klar beskjed om at nå som han var gift kunne han være seg selv da han mente han kunne nekte meg skilsmisse hvis jeg ønsket det. Fra den dagen ble jeg utsatt for systematisk psykisk og fysisk vold, men jeg holdt ut og trodde han hadde en reaksjon på barn og bryllup. Men når barnet var nesten to år prøvde han for første gang å skade barnet vårt, men da fikk jeg uante krefter og gikk imellom han og barnet. Jeg har aldri vært så kald som da jeg sto der med en rasende mann og kjeppjaget han ut av huset. Dette er 3 år siden, mannen har mistet all samværsrett etter at han under samvær med tilsyn av barnevernet prøvde å skade barnet, han har mistet hele sin omgangskrets og familien hans vil ikke ha noe med han å gjøre (i etterkant kom det frem at familien hans fra han var veldig ung har mistenkt at han er en psykopat og nå har han også fått den diagnosen). Jeg kan være enig i at noen bryter for fort, men i mange tilfeller har man langtfra all informasjon. I mitt tilfelle hadde jeg skjult veldig godt hvilket helvete jeg levde i, og folk rundt oss fikk sjokk når sannheten kom for en dag.

 

Anonymous poster hash: d4fd9...5ab

Du hadde all grunn til å gå. God klem til deg ❤️

 

Anonymous poster hash: 26cda...7ac

[Anonym bruker]

Det blir stadig flere skilsmisser , og derav skilsmisse barn . Ofte hører jeg grunnene er , vi passet ikke sammen , vi vokste fra hverandre og vi var ingen god match. Er ikke dette ting man burde tenke på før man fikk barn ? Særlig de med flere barn . Vært m mannen i 12 år jeg , og tro meg , mange ganger hatt lyst gå selv , men han er ikke bare mannen min , han er familien min og barna sin familie . Har skilte foreldre selv , så kaster nok Stein i glasshus 😂

 

Anonymous poster hash: 26cda...7ac

Vi var sammen i 8 år før vi fikk barn. Passet utrolig godt sammen, han fikk fram det beste i meg, vi kranglet nesten aldri.

 

Etter to barn med diverse utfordringer og annet ytre snacks, hater vi hverandre i perioder. Vi bor under samme tak, men i perioder hater jeg livet med han og sannsynligvis han med meg. Nå er vi inne i en litt bedre periode. Håper det er starten på en god spiral. jeg kommer ikke til å gå fra han med mindre vi begynner å krangle åpenlyst foran barna. Jeg vil ikke at ungene skal flytte mellom oss og spesielt eldste kommer til å ta skade av savnet av pappaen sin når han er med meg.

 

 

 

Anonymous poster hash: f3295...47d

[Anonym bruker]

Vi var sammen i 8 år før vi fikk barn. Passet utrolig godt sammen, han fikk fram det beste i meg, vi kranglet nesten aldri.

 

Etter to barn med diverse utfordringer og annet ytre snacks, hater vi hverandre i perioder. Vi bor under samme tak, men i perioder hater jeg livet med han og sannsynligvis han med meg. Nå er vi inne i en litt bedre periode. Håper det er starten på en god spiral. jeg kommer ikke til å gå fra han med mindre vi begynner å krangle åpenlyst foran barna. Jeg vil ikke at ungene skal flytte mellom oss og spesielt eldste kommer til å ta skade av savnet av pappaen sin når han er med meg.

 

 

 

Anonymous poster hash: f3295...47d

Håper det ordner seg 😘

 

Anonymous poster hash: 26cda...7ac

[Anonym bruker]

Noen forandrer seg når man får barn. For min egen del trodde jeg faktisk at når jeg ble (altfor ung og altfor uplanlagt) gravid så ville han slutte å slå. Han ville slutte å kontrollere meg. Han ville slutte å holde meg innesperret i huset (ikke ved tvang, men ved å alltid fortelle hvilken dritt jeg var som ønsket å prioritere venner iblant).

Hjernevasket kalles det visst. Det var ungen som gjorde at jeg tok mot til meg og gikk. Det er 11 år siden og han jobber enda hardt med å ødelegge både meg og barnet.

 

Har ny mann nå og vi har selvsagt våre utfordringer, men på et helt annet nivå. Og vi er begge inneforstått med at småbarnstiden ER vanskelig og at det er unntakstilstand nå. Så får vi jobbe oss gjennom det andre når det er tid til oss i hverdagen

 

Anonymous poster hash: cfeeb...751

[Anonym bruker]

Haha dette var virkelig å vri på ting ikke satt fingeren på andre , skrev selv at jeg er skilsmissebarn . Hører heller ikke på propaganda , sa jeg ofte hører , vi passa ikke sammen . Du setter jo fingeren på meg , og sier jeg mener ditt og datt. Jeg sa ikke at man må holde sammen for en hver pris , mener bare endel ser enkelt på det når de velger få flere barn og så kanskje noen mnd etterpå mener at vi passa ikke sammen vi. Kan være utallige grunner , og gode grunner . Men som regel de svarene man får ved spørsmål om hvorfor de gått fra hverandre .

 

Anonymous poster hash: 26cda...7ac

Kjære vene! Er du virkelig så naiv at du tror folk sier den hele og fulle sannhet når de blir spurt om hvorfor de skiller seg??? Synes du folk er forpliktet til å brette ut alle detaljene i privatlivet sitt for at du skal føre statistikk og måle ut dom???

 

Anonymous poster hash: 7780b...ad5

[Anonym bruker]

Jeg skjønner tankene dine, HI, men det blir litt for lettvint å tenke slik. Her har du fått mange beskrivende historier som belyser det faktum at mennesker kan forandre seg, ytre ting kan skje og og man har aldri en garanti for hvordan livet blir.

 

Jeg fikk barn med min ex da jeg var relativt ung. Jeg var ganske usikker og hadde dårlig selvtillit, og selv om jeg innerst inne visste at samboeren min og jeg var for ulike til at det egentlig kunne funke, var det jo bare meg selv det gikk utover. Jeg ble uplanlagt gravid og med et barn som var mye sykt, ble disse ulikhetene enda mer fremtredende og umulige for meg å leve med. Det var ingen som hadde gjort noe alvorlig galt, i og for seg, men det var nok et forhold som uansett aldri hadde funket. I ettertid er det lett å tenke at man burde gjort ditt og datt, men som man sier: det er lett å være etterpåklok. Og jeg er vel den som aller mest kunne ønske jeg hadde funnet den riktige før jeg fikk barn, men selv det gir jo ingen garantier.

 

Anonymous poster hash: d967f...239

[Anonym bruker]

Det blir stadig flere skilsmisser , og derav skilsmisse barn . Ofte hører jeg grunnene er , vi passet ikke sammen , vi vokste fra hverandre og vi var ingen god match. Er ikke dette ting man burde tenke på før man fikk barn ? Særlig de med flere barn . Vært m mannen i 12 år jeg , og tro meg , mange ganger hatt lyst gå selv , men han er ikke bare mannen min , han er familien min og barna sin familie . Har skilte foreldre selv , så kaster nok Stein i glasshus

 

Anonymous poster hash: 26cda...7ac

 

 

Jeg er skilt. Vi sa til folk at vi hadde vokst fra hverandre. I virkeligheten var årsaken at mannen hadde kjøpt sex i utlandet, noe jeg oppdaget da jeg fikk påvist en kjønnssykdom. Jeg ønsket ikke at noen, verken foreldrene eller barna hans, skulle måtte vite dette om ham. Derfor løy vi. 

 

Anonymous poster hash: 1ee79...26d

[Anonym bruker]

 

Jeg er skilt. Vi sa til folk at vi hadde vokst fra hverandre. I virkeligheten var årsaken at mannen hadde kjøpt sex i utlandet, noe jeg oppdaget da jeg fikk påvist en kjønnssykdom. Jeg ønsket ikke at noen, verken foreldrene eller barna hans, skulle måtte vite dette om ham. Derfor løy vi.

 

Anonymous poster hash: 1ee79...26d

Oi! Full forståelse for det. Og ganske raust av deg å holde på den hemmeligheten.

 

 

Anonymous poster hash: 79e91...276

[Anonym bruker]

Oi! Full forståelse for det. Og ganske raust av deg å holde på den hemmeligheten.

 

 

Anonymous poster hash: 79e91...276

 

 

Jeg gjør det ikke på grunn av ham, men på grunn av de personene som er glade i ham. Men takk for snille ord. Det var ingen hyggelig opplevelse. 

 

Anonymous poster hash: 1ee79...26d

[Anonym bruker]

 

Jeg gjør det ikke på grunn av ham, men på grunn av de personene som er glade i ham. Men takk for snille ord. Det var ingen hyggelig opplevelse.

 

Anonymous poster hash: 1ee79...26d

Jeg skjønner faktisk godt hvorfor. Fikk vite om en slektning som hadde kjøpt sex i utlandet etter skilsmisse. Og må ærlig innrømme at det har endret mitt syn på vedkommende. Noen ganger er det faktisk best å skåne andre. Håper du har det bra nå :-)

 

Anonymous poster hash: 79e91...276

[Anonym bruker]

Haha dette var virkelig å vri på ting ikke satt fingeren på andre , skrev selv at jeg er skilsmissebarn . Hører heller ikke på propaganda , sa jeg ofte hører , vi passa ikke sammen . Du setter jo fingeren på meg , og sier jeg mener ditt og datt. Jeg sa ikke at man må holde sammen for en hver pris , mener bare endel ser enkelt på det når de velger få flere barn og så kanskje noen mnd etterpå mener at vi passa ikke sammen vi. Kan være utallige grunner , og gode grunner . Men som regel de svarene man får ved spørsmål om hvorfor de gått fra hverandre .

 

Anonymous poster hash: 26cda...7ac

Fordi det fins en masse andre grunner man ikke sier høyt. F eks "jeg var en forelsket idiot som gjorde mitt livs største feil da jeg giftet meg med den late jævelen", eller "jeg orker ikke den primitive måten han alltid skal ha sex på, det får meg til å føle meg som en hore eller en skitten klut han runker i, og jeg blir nedbrutt som menneske av det".

 

Anonymous poster hash: 023a4...8b7

[Anonym bruker]

Jeg kan i ettertid se at jeg ble sammen med en mann jeg allerede fra start ikke hadde noe til felles med og som jeg aldri var forelsket i. Jeg kan også i ettertid se at denne stabile og trygge mannen lærte meg om livet og hjalp meg til å bli en god forelder og hjalp meg til innsikt om meg selv og verdenen rundt oss. Uten ham hadde jeg garantert kommet mye dårligere ut av "det". "Det" sikter til livet generelt. Dog holdt det ikke for alltid. Etterhvert innhentet de fraværende følelsene meg og jeg orket verken nærhet eller det å leve med ingen felles interesser. Jeg tror dog jeg må si at jeg er glad for valget å bli sammen med denne mannen. Han har gitt meg utrolig mye. Det er selvsagt leit for barna at de ble skilsmissebarn, men jeg vet at de har det bra med situasjonen nå også. Vi er takknemlige for årene vi hadde sammen og hadde en "drøm av en skilsmisse", uten bitterhet, sure miner og krangling. Jeg syns det er godt at barna mine får se hvor langt man kommer i å være gode mot hverandre selv etter at livssituasjonen er endret.

 

Anonymous poster hash: 22041...975

[skjotta]

Skilsmisse har vel blitt mer akseptert i samfunnet.

 

Det har også blitt "enklere" i form av at kvinner i dag ikke er like avhengige av mannen i mange aspekter av livet (økonomi, praktiske gjøremål osv)

 

Om det har blitt "for enkelt" er vanskelig å si, da en skilsmissegrunn er privat og personlig. Alle har vi en dealbreaker, noe som ikke kan tilgis på den fulle og hele måten det må tilgis på dersom et forhold skal kunne fortsette. For meg er det for eksempel utroskap. Jeg vet hvem jeg bor sammen med, kjenner alle hans feil og mangler, men også hans gode sider og styrker som for meg veier opp for at han ikke er en ræser på husvask og middagslaging. Utroskap derimot, kunne jeg ikke funnet noen formildende omstendigheter rundt.

 

Jeg er selv skilsmissebarn og vil unngå det for mine barn så langt det er mulig, men ikke om det krever at jeg skal gå på kompromiss med meg selv.