Jeg er så drittlei hele ungen :(

[Anonym bruker]

Jeg er alene med en på snart 9 måneder, far har ingen samvær, og jeg vet virkelig ikke om jeg holder ut stort lengre. Det er sutring fra morgen til kveld. Hun vil helst henge på armen, hater å leke på gulvet, kan ikke krabbe enda. Hun vekker meg tidlig om morgenen og er tydelig ikke uthvilt, men nekter plent å sove. På dagtid sover hun maks 30 min sammenhengende så jeg får aldri hentet meg inn da heller. Jeg føler ALT med henne er en kamp. Nå er det maten også. Hun liker ingenting. Kun melk og grøt. Helsesøster sier jeg må prøve å gi henne middagsmat og frukt, men hun nekter å spise. Kniper igjen munnen og vrir seg og sutrer. Hun hater å kjøre bil og vræler etter 5 minutter, så jeg syns ikke det er noe koselig å dra noe sted. Som regel er hun rolig i vogna, så vi går en del turer. Jeg føler jeg triller og triller og triller og at hele livet mitt handler om å holde ungen fornøyd. Har ikke snakket med eller truffet venner på en uke. Syns det er grusomt å treffe dem sammen med ungen fordi hun krever konstant underholdning, hvis ikke så hyler hun. Det er liksom ikke noe koselig å være sammen med venner i et par timer, når jeg likevel ikke får utvekslet et eneste blikk eller ord med dem. 

 

Etter ungen har lagt seg for kvelden er jeg så utslitt at jeg ligger på sofaen og orker ingenting. Såvidt jeg orker å lage mat til meg selv.

 

Snakket med helsesøster og hun sa "Ja, noen babyer er litt mer krevende enn andre".. Noen andre her med krevende babyer? Jeg trenger trøstende ord og noen som kan fortelle meg at det går over snart

Anonymous poster hash: 7bef4...1b7

[Anonym bruker]

Andre gruer seg til barnehagestart, jeg teller dager til jeg ENDELIG kan levere fra meg barnet mitt og gå derfra med to hender fri Høres helt grusomt ut å si det, men august kan ikke komme fort nok! 

Anonymous poster hash: 7bef4...1b7

[Anonym bruker]

Du trenger litt avlastning.

Har du ingen som kan hjelpe deg litt?

Trille en tur så du får hvilt deg på dagtid.

Angående søvn, sover hun dårlig på natten også? I så tilfelle har du sjekket henne for låsninger?

Maten kommer, gi henne smaksprøver, hun begynner å spise.

Min var veldig selektiv på mat i begynnelsen. Hun ville ikke ha hjemmelaget mat og nesten ingen middagsglass. Så kjøpte jeg middagsglasset med spagetti og mozzarella. Tror det er hipp, 8 måneder. Da ble hun helt vill, hun elsket det glasset. Etter hun fikk smaken på det så løsnet spisingen veldig raskt.

Jeg forstår så godt følelsen din, du er sliten. Min er 19 måneder og jeg går fortsatt hjemme. Jeg elsker å være mamma samtidig klarer jeg nesten ikke vente til hun skal i barnehagen nå. Jeg er ikke drittlei ungen, jeg er drittlei situasjonen med å være mamma nesten 24 timer i døgnet. Jeg trenger å jobbe å treffe voksne folk.

Jeg har samboer som avlaster meg mye, likevel er jeg LEI.

Så klart du er sliten og lei.

Men tro meg, det kommer bedre tider snart.

 

 

Anonymous poster hash: be1b5...54f

[LilleVilje]

Jeg har hatt to sånne, særlig den første var krevende. Og det går over, det blir bedre! Jeg fant mye hjelp i bæresjal; jeg kunne bære ungen tett inntil meg, hun fikk nærhet og kroppskontakt, og jeg fikk hendene fri. Kjøper du en god ergonomisk sele eller et vevd sjal, kan du også bære henne på ryggen, det er enda lettere for deg enn å ha henne på magen. Meld deg inn i Norsk Bæregruppe på Facebook, der er det mange med gode tips! Men den store fordelen er at babyen din får all den nærheten hun trenger, uten at du trenger å føle at du bare går og bærer henne i armene hele dagen. Veldig mye frihet i et bæresjal eller en ergonomisk sele! Og jeg mener ikke BabyBjørn; de er ikke ergonomiske, og ungen kan ikke sitte så lenge av gangen i den. I en ergonomisk sele som Ergobaby eller Manduca kan du ha henne oppi i mange timer i strekk.

 

Du sier du ikke har snakket med venner på en uke - men kan ikke noen av vennene dine gi deg litt avlastning? Ta en trilletur på et par timer, så du får puste litt? Jeg skjønner deg godt, det føles helt forferdelig når man blir kvelt sånn av en krevende baby. Samtidig er det ikke nå du kan forvente å ha særlig mye tid til å treffe venner - en uke er ikke spesielt lenge i denne sammenhengen! Men be vennene dine om hjelp.

 

Og, det som er enda viktigere enn bæresjal (praktisk hjelp i hverdagen) og avlastning: Si til helsesøster at du vil snakke med en psykolog, at du er lei deg hele tiden, at du er lei av babyen, og at du tror du har en fødselsdepresjon. Jeg vet ikke hvor du bor, men her jeg bor får mødre som føler det sånn hjelp med en gang. Jeg skulle ønske jeg hadde sagt fra til HS med min første baby, men da trodde jeg ikke selv det var fødselsdepresjon jeg hadde - jeg tenkte at det bare var jeg som var dårlig til å ta meg sammen. Med den andre ba jeg om hjelp med en gang symptomene meldte seg, og det ble en mye bedre babytid - om ikke problemfri og lykkelig, så i hvert fall overkommelig.

 

Det skal også sies at det er mye som blir bedre når de blir litt eldre! Men først må du få avlastning og hjelp. Og jeg vil altså også sterkt anbefale deg bæretøy, enten sjal eller sele.

[Anonym bruker]

 

Jeg er alene med en på snart 9 måneder, far har ingen samvær, og jeg vet virkelig ikke om jeg holder ut stort lengre. Det er sutring fra morgen til kveld. Hun vil helst henge på armen, hater å leke på gulvet, kan ikke krabbe enda. Hun vekker meg tidlig om morgenen og er tydelig ikke uthvilt, men nekter plent å sove. På dagtid sover hun maks 30 min sammenhengende så jeg får aldri hentet meg inn da heller. Jeg føler ALT med henne er en kamp. Nå er det maten også. Hun liker ingenting. Kun melk og grøt. Helsesøster sier jeg må prøve å gi henne middagsmat og frukt, men hun nekter å spise. Kniper igjen munnen og vrir seg og sutrer. Hun hater å kjøre bil og vræler etter 5 minutter, så jeg syns ikke det er noe koselig å dra noe sted. Som regel er hun rolig i vogna, så vi går en del turer. Jeg føler jeg triller og triller og triller og at hele livet mitt handler om å holde ungen fornøyd. Har ikke snakket med eller truffet venner på en uke. Syns det er grusomt å treffe dem sammen med ungen fordi hun krever konstant underholdning, hvis ikke så hyler hun. Det er liksom ikke noe koselig å være sammen med venner i et par timer, når jeg likevel ikke får utvekslet et eneste blikk eller ord med dem.

 

Etter ungen har lagt seg for kvelden er jeg så utslitt at jeg ligger på sofaen og orker ingenting. Såvidt jeg orker å lage mat til meg selv.

 

Snakket med helsesøster og hun sa "Ja, noen babyer er litt mer krevende enn andre".. Noen andre her med krevende babyer? Jeg trenger trøstende ord og noen som kan fortelle meg at det går over snart

 

Anonymous poster hash: 7bef4...1b7

Mine to har vært sånn. De var riktignok blide når vi var på besøk, så det var ikke så værst. Sov aldri mer enn 30 min, måtte underholdes konstant. Eldste elsket vogn, men yngste hatet vogn så han bar jeg rundt i manduca. De våknet mye på natta, eldste 3-8 ganger ila en natt og yngste våknet hver time frem til han var 8 måneder og deretter hver andre time frem til han var to (viste seg å ha astma og kronisk ørebetennelse etter å ha mast på diverse leger i det uendelige).

 

Det var ikke mye kos, mest slit. Men jeg hadde jo en pappa å dele det med.. Har du noe familie? Du trenger avlastning. En som kan trille så du får litt fred, lage middag til deg, jobbe litt i underholdningsbransjen. Finnes det en tenåringsdatter i nabolaget eller i nettverket ditt som du kan hyre inn?

 

Drit i helsesøster, la ungen spise grøt og melk. I kjøpegrøten er det tilsatt masse vitaminer og mineraler. Bare ha annen mat på bordet, så begynner baby å spise etterhvert. Min yngste levde omtrent bare på morsmelk det første året og frem til han var 2 år spiste han lite annet enn juniormelk og yogurt med havregryn. Gi opp prosjektet med å få lengre dagdupper. Prøv evnt å legge deg sammen med barnet, kanskje dupper du litt og ksnskje sover barnet lengre?

 

Det gikk over for vår del når første lærte seg å gå. Med andre gikk det også bedre da han lærte seg å gå, men mest å få astmamedisin. Du får trøste deg med at disse ungene som vil noe hele tiden og som ikke liker å ligge på et teppe å glane i lufta, som regel blir veldig kule toåringer og dessuten blir morsomme lekekamerater for andre barn. Toåringer er dessuten veldig kule og søte 😊.

 

Min erfaring er at det stadig blir bedre, nesten for hver uke, men lista mi bli lagt stadig høyrere. Etterhvert som ting går lettere, gjør jeg mere egne ting (både morsomme og plikting), dermed føler jeg ikke at jeg har mer energi. Barna mine sover mye mer nå, men nå legger jeg meg 22.00 i stede for 20.00 og leser på senga i tillegg, ergo føler jeg meg jo ikke så mye mer opplagt på morgenen. Jeg følte ikke at jeg var mindre sliten da minste var tre, alt var et ork, men så kom jeg på st jeg hadde helt sluttet å lure meg til å gå på badet og legge meg på gulvet i fem-ti minutter både hjemme, hos foreldrene mine og hos svigers.

 

Det blir bedre! Men du må ha litt hjelp. Kan en venninne trille tur, mens du tar en kaffe med en annen venninne? Når man er skikkelig utkjørt kan det være vanskelig å se løsninger på hvordan man skal få pusterom. Og man har ikke krefter til å organisere hjelpa, og nesten ikke krefter til å si ja når noen tilbyr noe. Prøv å Finn ut hvordan du kan få noen små lommer i hverdagen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9d1a0...46e

[Anonym bruker]

"Lat som" om du har 2 unger til å ta deg av. Er 3. mann en krevende baby har ikke mor mulighet til å underholde hele tiden. Babyen må vente litt før den får oppmerksomhet. Det går veldig bra med disse babyene også!😉 det løsner når hun begynner å krabbe og kommer seg litt rundt på egenhånd. Når det gjelder mat, bare fortsett å tilby, det løsner etterhvert 😃

 

Anonymous poster hash: 2c486...232

[Anonym bruker]

Skal ungen begynne i barnehage i august? I såfall er du kjempeheldig!!!

 

Jeg hadde en sånn baby jeg også, og veldig aktiv og rampete. Født i november 2014 så vi fikk ikke barnehageplass før august i år! Jeg har vært tvunget til ufrivillig å være hjemme i ulønna permisjon.

 

Først nå den siste måneden har hun blitt mye bedre. Så ja de blir bedre.

 

Og heldiggriiiiiiiis som har fått barnehageplass nå jeg skulle gjort hva som helst for at vi skulle fått det før også.

 

Anonymous poster hash: e0136...654

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen, nesten litt godt å se at det er flere som har gått igjennom det og at det blir bedre, selv om dere har min dypeste medfølelse!! 

 

Saken er at jeg nettopp har flyttet for å begynne i ny jobb til høsten. Jeg kjenner dermed ingen her på dette nye stedet og muligheten for avlastning er dermed minimal. Det krever i så fall mye planlegging og lang reisevei. Men jeg vurderer å dra på "ferie" til min gamle by hvor jeg har alle venner og bekjente, og da kan jeg krype til korset og spørre om min beste venninne kan ta babyen en times tid.

 

Ja, hun har heldigvis fått barnehageplass fra og med august. Til du som måtte gå hjemme et ekstra år, all ære til deg for at du har holdt ut! Det hadde jeg faktisk ikke klart. Og jeg som trodde jeg skulle bli en så fantastisk mor      

 

Nå sitter hun faktisk og ser på tv, og selv om de sier så små ikke skal se på tv, klarer jeg ikke annet enn å nyte at det har vært stille fra henne i 5 minutter

Anonymous poster hash: 7bef4...1b7

[Chl85]

Klart noen babyer er mer krevende enn andre... Sånn sett har helsesøster rett..

 

Men ville sjekket for låsninger... Eldste her sutret og skrek de første 6 måneder av livet sitt. Hun hatet bil, krevde nærhet 24/7, sov gjerne en halvtime i løpet av helde dagen gjerne fordelt på 5-10 min. Sov dårlig på natten og hun var generelt en misfornøyd baby med underskudd på søvn. Her brukte hun mat som trøst, men var aldri fornøyd... Prøvde alle mme typer som er og grøt.

 

Fikk også den fra helsesøster at det var heeeelt normalt at baby skrek.... (klart har skjønt senere at 16-17 timer i døgnet, hver dag, i 6 mnd ikke var vanlig)

 

Min eldste fikk påvist KISS når hun var 6 mnd og fikk behandling

 

Trenger ikke være så ille men, kan være en låsning som gjør ting litt trått? Ville sjekket det. Dra til manuellterapeut(fysioterapeut med mer utdannelse), gjerne en som har erfaring med barn under 1 år... Gratis er det og:) Så du taper ingenting på å sjekke.?

 

Eller så har du en krevende liten baby og du trenger litt avlastning He he, men da går det i perioder og vil gå over

[Mamma_til_2]

Dette høres ikke bra ut verken for deg eller baby, du prøve og slappe av ikke stress ned mat og soving, slapper du av og ikke stresser så vill baby slappe av, han blir oppjaget når han merker du er sliten og lei.

 

Ta og legg alt til side ( hus og hjem kan flyte) sett deg/ legg deg på gulvet med baby smil, lek litt ,syng sanger prøv og vær der for dere i øyeblikket, slapp av!

Baby ban fint spise grøt og drikke melk, men sett en brødskive i biter sammen med grøten på bordet, ta ett par biter og du skal se baby hermer etter deg snart, for han speiler deg og det du gjør.

 

Finnes det noe form for avlastning i din kommune?

[Anonym bruker]

Min er også sånn..

Jeg bærer han en del i bæresele, har hengehuske og gåstol til han.. (Det hadde jeg ikke med de to første babyene, men de var fornøyde babyer, det er ikke denne..)

 

 

Anonymous poster hash: 55c71...68b

[Anonym bruker]

Tips til maten: la henne sitte sammen med deg når du spiser middag. La henne få sin egen tallerken og spise selv noe det du har på tallerkenen. Gode ting å begynne med er kokt brokkoli og gulrot i staver.

 

Anonymous poster hash: ba25c...6a4

[Anonym bruker]

Uff. Min dypeste medfølelse, hi. Min eldste var også slik, men jeg hadde i alle fall en mann som kunne ta ham når jeg var lengst nede.

Sjekk om dere har home start der du bor. Kanskje de kan hjelpe? Bruk en av disse tjenestene til å finne barnevakt. Det kan du uansett komme til å trenge hvis du er alene med et barn og mangler nettverk. Finn en du stoler på som kan avlaste innimellom, om så bare for å gå en tur, eller sette deg et sted og lese en bok. Det er beintøft mens det står på, men tror du vil ha godt av å ha et menneske barnet kjenner som kan avlaste deg når du trenger det (hva om du blir syk?).

 

Anonymous poster hash: 26d51...c14

[Anonym bruker]

Alle mine har vært sånn. Med første var det et realt sjokk og slag i trynet over hvordan livet var blitt. Det var så altoppslukende og slitsomt at jeg holdt på å miste vettet. Så kom nr.2 og han var og en krevende type, og nå har vi fått nr.3 som er likedan som de eldste. Bare at nr. 3 tar det til nye høyder ved at han hater å ligge i vogna i tillegg, og nekter å ta smokk. Vil bare ligge på meg. Hater å kjøre bil, hater å være hos andre. Jeg sitter og bysser og bysser på den ungen fra morgen til kveld. Jeg har bare innfunnet meg med at sånn er spedbarnslivet. Med første trodde jeg at jeg hadde fått en ekstra krevende baby, men siden alle har vært sånn så er det vel normalt og slik det skal være tenker jeg.

 

Anonymous poster hash: 4ee0c...d33

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest svarene, men vil bare si at jeg føler med deg. Min første var sånn og jeg dro til legen etter 1 år for å be om sovemedisin som jeg selvfølgelig ikke fikk. Jeg var så desperat! Jeg vil bare si at det kommer til å bedre seg, men det vil ta tid. Om jeg kan gi deg et råd du kan prøve for å få henne til å sove mer sammenhengende er å avvenne henne fra både nattmat og smokk om det brukes. Hun må lære seg å sovne selv, på den måten at hun må selv legge seg ned i senga om hun reiser seg. Sitt ved siden av og si at hun må sove. Hun vil bli sint, men det er ikke farlig at hun gråter så lenge du er der. Etterhvert vil det gå over i at du flytter deg lenger og lenger bort og til slutt utenfor døren. Snakker om en tilvenning på et par måneder kanskje fordi drt tok såpass lang tid for min å venne seg til det. Jeg må bare presisere at jeg ALDRI lot han ligge å gråte alene, men han måtte legge seg ned selv igjen om han reiste seg. Da han var 1,5 år begynte han å sove mer sammenhengende, men sluttet ikke så lenge etterpå med å sove på dagen. I dag er han 4 år og er veldig enkel å legge. Han kan legge seg veldig sent og sover da tilsvarende lenge på morningen. Jeg sier ikke at alle blir sånn, men det er snart håp for deg

 

Anonymous poster hash: 70889...95b

[Anonym bruker]

Åååh❤ God klem!! Min også er sånn, sov bare 30 min på dagtid frem til jeg skulle tilbake i jobb da hun var 1 år. Da klinte hun til med 1 og 1/2 timer når pappan skulle ha henne.. jeg gikk fra vettet når jeg var hjemme og syns dagene var vanvittig lange. Gleda meg som en bikje til faren kom hjem. Hold ut! Det blir bedre! Har du testa noe lekeland o.l? Så kan hun stimuleres av andre enn deg og bli mer sliten? Ta kontakt med noen du kan snakke med nå så du ikke får en skikkelig smell(som meg)

Kjenner igjen alle punktene du skriver. Alle creds til deg som er alene. Jeg hadde blitt lagt inn. Dette klarer du❤ hvilken landsdel bor du i? Kontakt Fft. Har

Masse gode tips og hjelp til synkende småbarnsforeldre. Stor klem

 

Anonymous poster hash: 360e5...3b0

[februarprins2013]

forferdelig at du føler det slikt kanskje du bør be barnevernet om litt hjelp, til for eksempel avlasting eller noe slikt ?

[Anonym bruker]

Min var helt umulig i den alderen. Kunne heller ikke sove mer enn 30 min på dagen. Våkner masse om natten. Nektet vogn, nektet matstol, nektet mat, nektet å sitte i bilstol. Han hylte til han mistet pusten i bilen og det etter 2 min. Kunne ikke ligge på rygg heller. Nå mistenker vi han har noen diagnoser, da han er meget krevende fortsatt. Jeg vet ikke om det går over, hos oss har det ikke blitt så mye bedre. For de som har friske barn, blir det nok bedre. Han skal utredes videre for å finne ut hva som feiler..

Dersom du føler at noe ikke er som det skal kan du kontakte helsesøster/lege og så ta det videre.

Anonymous poster hash: 3922a...607

[Anonym bruker]

Jeg begynne med å si at du har fått noen veldig fine svar her. Det er godt å se.

 

Eldste barnet mitt var også ekstremt krevende. På dagtid ville han bare sove i vogn, så jeg også gikk og gikk og gikk. Tre ganger om dagen, og første turen kunne fint være kl 06.30 på morgenen. Uansett vær så gikk jeg. Det var forferdelig slitsomt. Han var veldig aktiv, men ikke på en utforskende og positiv måte. Mer vill sparking og vifting med armer og bein. Heldigvis blir det bedre, men her og nå er jo likevel uutholdelig vanskelig for deg. Ferie til nære venner eller familie høres lurt ut. Det blir jo en ond sirkel så fort. Du er sliten og stressa og babyen merker det, noe som kanskje gjør den enda mer krevende, som gjør deg enda mer sliten and so on...

 

Godt at du har fått barnehageplass og så får du prøve å tenke at det ikke er lenge igjen til august!

 

Anonymous poster hash: c17b5...cb8

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg?

 

Anonymous poster hash: 360e5...3b0

[Anonym bruker]

Hei! Tusen, tusen takk for så mange fine svar.  Dere er virkelig gode! Jeg har tittet innom her i løpet av dagen, og det har hjulpet veldig med litt motivasjon og trøstende ord. Dagen i dag har faktisk ikke vært så ille som jeg trodde den skulle bli i dag tidlig. I og med at frøkna spratt opp 04:30 i dag har hun tatt igjen litt søvn på dagtid. Vi la oss sammen i senga mi og fikk en hel time på øye! Det hjalp virkelig på. I tillegg gikk jeg en tur i skogen og traff på naboen. Joda, snakket bare 10 minutter, men det hjalp virkelig på å snakke med noen andre enn babyen min etter en hel uke uten noen annen form for sosial kontakt 

 

Jeg reiser "hjem! i løpet av uka, der er det litt lettere å aktivisere denne aktive krabaten min da det er litt flere muligheter og tilbud der enn her jeg bor nå. Jeg blir nok der resten av sommeren, og håper at ting blir litt annerledes når hun begynner å barnehage og jeg begynner å jobbe i august. 

 

Må bare takke dere for de gode svarene deres. Og nå som jeg leser igjennom hva jeg skrev i dag tidlig, må jeg nesten bare legge til at jeg ER uendelig glad i babyen min altså, selv om det i hovedinnlegget virket som at jeg ville gitt henne bort til høystbydende 

Anonymous poster hash: 7bef4...1b7

[Anonym bruker]

Min første var krevende, og som deg trillet jeg flere mil i uka og bar på ungen. Var som en zombi i to år, var rød på øynene da jeg ikke fikk nok søvn. Babyen skrek og skrek. Alt av egeninteresser ble satt til sides, hadde til slutt ikke energi å holde kontakt med vennene. Heldigvis var det de som stakk innom og holdt meg med selskap. Hadde ingen som kunne avlaste meg, ingen nær familie. Det ble jo bedre når ungen ble større. Har ingen råd en at du legger deg når babyen legger seg, sov når babyen sover. Senk kravet til husarbeid og Trøst deg med at det blir bedre med tiden.

 

Anonymous poster hash: 5506f...80a

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest gjennom alle svarene dine, men vil bare si at jeg skjønner veldig hvordan du har det! Min første var ekstremt krevende, og jeg holdt virkelig på å bli gal. Jeg var så utslitt at jeg reagerte med sinne, kastet ting i veggene og ropte og smelte. Gik til psykolog i etterkant for å bearbeide det hele, for jeg følte meg som dritt.

 

Jeg er fortsatt ikke den samme nå 4 år etterpå, jeg har mindre overskudd, mindre tålmodig enn før jeg fikk barn, klarer ikke forsamlinger med for mange mennesker og for mye støy. MEN barnet mitt sluttet å være krevende i ettårsalderen og er i dag verdens snilleste 4-åring. Leker uten problem selv i timesvis, selvstendig, kjærlig, pliktoppfyllende, kreativ etc. Så hold ut!!!

 

Anonymous poster hash: dbf80...89a

[Anonym bruker]

Min andre, yngste som nå er 2 år var en krevende baby ja. Hun sov lite om natta, var kanskje 1,5 år før hun sov en natt igjennom uten hundrevis av oppvåkninger. Var hos manualterapeut før 1 års alder og han fant ikke noe galt. Hun var sen motorisk og kunne ikke gå før hun ble 1,5 år, (Krabbet ved 12-13 mnd alder) ble derfor mye frustrasjon og hyling og sutring. På de verste dagene sto jeg med ungen på armen som grein, og jeg grein jeg også. Når samboeren kom hjem ga jeg han ungen i armene og bare kjørte, langt vekk fra huset. Spiste middag i bilen alene for å få fred, gikk på kjøpesenteret på kvelden og kjøpte favorittkaffen min.. Jeg kjørte alltid hjem med dårlig samvittighet. Høres absurd ut idag synes jeg, men sånn var det. Var så jævla sliten! Hun startet i barnehage ved 15 mnd, og det ble en ny hverdag. Hun trivdes heldigvis godt. Nå er hun 2 år og 3 mnd og jeg nyter fridager hjemme med henne, og ferie forøvrig. Skal ha henne 6 uker hjemme i sommer :-) Ting blir bedre... 

 

Anonymous poster hash: 21585...1b6

[nasse nøffen]

 

Takk for svar alle sammen, nesten litt godt å se at det er flere som har gått igjennom det og at det blir bedre, selv om dere har min dypeste medfølelse!! 

 

Saken er at jeg nettopp har flyttet for å begynne i ny jobb til høsten. Jeg kjenner dermed ingen her på dette nye stedet og muligheten for avlastning er dermed minimal. Det krever i så fall mye planlegging og lang reisevei. Men jeg vurderer å dra på "ferie" til min gamle by hvor jeg har alle venner og bekjente, og da kan jeg krype til korset og spørre om min beste venninne kan ta babyen en times tid.

 

Ja, hun har heldigvis fått barnehageplass fra og med august. Til du som måtte gå hjemme et ekstra år, all ære til deg for at du har holdt ut! Det hadde jeg faktisk ikke klart. Og jeg som trodde jeg skulle bli en så fantastisk mor      

 

Nå sitter hun faktisk og ser på tv, og selv om de sier så små ikke skal se på tv, klarer jeg ikke annet enn å nyte at det har vært stille fra henne i 5 minutter

 

Anonymous poster hash: 7bef4...1b7

 

 

Du er en fantastisk mor selv om du har lyst å spy av ungen din. Om ikke alt for lenge snur det, og denne tiden blir bare noe du ler av.

Jeg hadde det også slik med min eldste... Det går over