Hva har du opplevd som du en gang tenkte som et scenario

[Anonym bruker]

Og hvordan du ville reagere eller ikke?

Reagerte du og handlet på den måten du tenkte når du bare tenkte på det som "viss det hadde skjedd" eller ble det helt motsatt?

 

Anonymous poster hash: 1327f...420

[Miss Honey]

Har vært redd for om barn setter ting i halsen/holder på å kveles at jeg skulle få panikk av situasjonen. Har opplevd det to ganger (på jobb m utviklingshemmede, ikke egne barn) og ble positivt overrasket begge gangene at jeg forholdt meg helt rolig og klarte ordne opp begge gangene. Likevel er fremdeles tanken der om jeg hadde klart å beholde roen med egne barn.

Fordi.. Vi opplevde en brann hjemme. Jeg fikk ikke panikk og ble hysterisk men fikk panikk på den måten at jeg ble helt handlingslammet og visste ikke hva jeg skulle gjøre, bare sto der og klarte ikke tenke. Mye å forklare så gidder ikke gå inn i detalj men har alltid trodd jeg skulle vært forberedt på en brann men da jeg sto oppi det klarte jeg ikke tenke på annet enn at jeg måtte skjule det så ikke naboene skulle se det for det var så flaut😳 Gikk bra med meg og barnet (var bare oss to) men rommet var totalt ødelagt og leiligheten stinka i flere uker.

[Anonym bruker]

Min mann har en bror som har narcissistisk personlighetsforstyrrelse. Vi klarer aldri se for oss akkurat hva som kommer, men vet at det kommer ting. Allikevel blir jeg alltid sjokkert, sint og såret. Hver gang.

 

Anonymous poster hash: 1db5d...70c

[Anonym bruker]

Har vært redd for om barn setter ting i halsen/holder på å kveles at jeg skulle få panikk av situasjonen. Har opplevd det to ganger (på jobb m utviklingshemmede, ikke egne barn) og ble positivt overrasket begge gangene at jeg forholdt meg helt rolig og klarte ordne opp begge gangene. Likevel er fremdeles tanken der om jeg hadde klart å beholde roen med egne barn.

Fordi.. Vi opplevde en brann hjemme. Jeg fikk ikke panikk og ble hysterisk men fikk panikk på den måten at jeg ble helt handlingslammet og visste ikke hva jeg skulle gjøre, bare sto der og klarte ikke tenke. Mye å forklare så gidder ikke gå inn i detalj men har alltid trodd jeg skulle vært forberedt på en brann men da jeg sto oppi det klarte jeg ikke tenke på annet enn at jeg måtte skjule det så ikke naboene skulle se det for det var så flaut Gikk bra med meg og barnet (var bare oss to) men rommet var totalt ødelagt og leiligheten stinka i flere uker.

"men da jeg sto oppi det klarte jeg ikke tenke på annet enn at jeg måtte skjule det så ikke naboene skulle se det for det var så flaut"

 

Herregud, det gjorde jeg og. Det første jeg gjorde var å skru av brannalarmene, så ikke huseier skulle høre det :riste:

 

Anonymous poster hash: 73260...221

[Miss Honey]

 

"men da jeg sto oppi det klarte jeg ikke tenke på annet enn at jeg måtte skjule det så ikke naboene skulle se det for det var så flaut"

 

Herregud, det gjorde jeg og. Det første jeg gjorde var å skru av brannalarmene, så ikke huseier skulle høre det :riste:

 

Anonymous poster hash: 73260...221

Sprøtt altså men brannmennene sa at det var helt normalt å reagere sånn. De hadde mange rare historier å dele😂

[Anonym bruker]

Et scenario jeg hadde sett for meg, var at jeg en vakker dag ville få barn med en mann som ikke gadd å forholde seg til det, og som heller ikke ville si det til familien sin. Min daværende kjæreste var litt av og på, så innimellom fantaserte jeg om dette, hvis jeg ventet på mensen og krisemaksimerte litt... Jeg så for meg hvordan jeg ville ta kontakt med moren og faren hans, og komme kjørende i en svart BMW (ja, jeg vet, det er skrullete) og svinge inn på gårdsplassen. Når jeg tok babyen ut av bilen skulle mammaen hans bli så rørt, og selv skulle han smelte overfor det lille barnet. Vips så ble alle lykkelige.

 

Da jeg tre år etterpå opplevde det, var det ikke noe sånt i det hele tatt. Da hadde jeg en kjæreste som var dødsforelsket, som ble glad over å se graviditetstesten positiv, som hadde ordnede forhold omkring seg over alt. Men han rakk likevel å gjøre det slutt da jeg var i 17. uke. Og han sa ingen ting til sin familie. Det visste ikke jeg, så jeg skrev og sendte bilde til jul, og fikk en hysterisk farmor på tråden, hun gråt og hakket. De kom på besøk, og det var hyggelig, men kleint, og jeg følte meg mer som en litt mislykket trygdemottaker og "bedratt kvinne", ikke som den suverene BMW-eieren som suser inn i en sky av parfyme.

Anonymous poster hash: 873e4...e19