Blir så lei meg :(

[Anonym bruker]

Nå er jeg skikkelig lei meg,jeg begynner å tro at 1-åringen min ikke liker meg - han hater å være hjemme med meg!Han har alltid vært en skikkelig sosial type som hyler av lykke når fremmede smiler til han på gata. Gjennom hele permisjonen har vi vært mye på farten av den grunn at han er verdens blideste,herligste unge ute blant folk og hyler og griner og sutrer hjemme. Jeg leker masse med han og tøyser og tuller,men jeg er tydeligvis ikke god nok. Dette går litt i perioder altså,noen ganger tåler han bedre å være hjemme enn andre ganger,men vi må ALLTID være ute og finne på noe minst 4-5 timer hver dag.

 

Et eksempel er en busstur med han,dersom det er lite mennesker på bussen og bare meg til å underholde han blir han fort lei,begynner å gråte og ormer seg rundt i vogna. Er det om så bare én fremmed der som gidder å smile og tøyse litt med han er han lykkelig hele turen og strekker gjerne armene opp for å bli løftet opp av den fremmede.

 

Når vi er sammen med besteforeldre/tanter og annet vil han heller bort til dem enn til meg og pappaen. Er det normalt? Det er selvfølgelig bra at han ikke er skeptisk,og det lover jo godt for bhg-start om 2 mnd,men må innrømme at jeg samtidig synes det er trist å ikke føle at jeg er "noe spesielt" for han.

 

I dag tok det kaka,han sov dagduppen sin og våknet potte sur. Hylte og skrek og grein og lot seg ikke på noen måte avlede med verken lek eller kos. Da heiv jeg han i vogna,løp opp til treningssenteret og leverte han i barnepassen der han har vært flere ganger i det siste. Ga de beskjed om at han hadde vært veldig grinete hjemme og at det var bare å ringe meg om han sutret eller gråt. Jeg tittet til han flere ganger og han storkoste seg,hentet han etter en time og han begynte å gråte da han så meg Damen i barnepassen kunne forteller meg at han hadde lekt og koset seg og vært strålende blid i en time.

 

Gjør jeg noe fryktelig galt?Er ikke dette veldig unormal oppførsel fra et barn?

 

Anonymous poster hash: 3fc91...718

[Anonym bruker]

Må legge til at han alltids har fått masse kos og nærhet hjemme,de fire første mnd av sitt liv hang han i sjal hos meg hele dagen og ellers enn dette også har jeg gitt han all min kjærlighet og oppmerksomhet. Han er alltid strålende glad når han ser meg om morgenen,og den første timen vi er hjemme er som regel bra og vi leker og koser oss,men syns det er så rart at han er lei av å være hjemme md mammaen sin etter en time hver eneste dag

TS

 

Anonymous poster hash: 3fc91...718

[Anonym bruker]

Han er 1år. Du har ALT for store forventninger til barnet og du kan ikke legge din selvfølelse, lykke og vel på barnets skuldre.

 

Anonymous poster hash: 88169...891

[Anonym bruker]

Høres ut som han trenger å starte i bhg ja. Var samme her, uansett hva vi fant på var det ikke "bra nok"

 

Anonymous poster hash: a43cb...13c

[Anonym bruker]

Det er ikke unormalt i det hele tatt. Det kan være det blir sånn i barnehagen og. Jeg jobber på småbarnsavdeling i barnehage, og vi ser stadig at ungen har vært kjempeblid hele dagen, men så fort foreldrene kommer så hyler og sutrer de, og slår seg helt vrange. Det betyr ikke at det er dårlige foreldrene eller at barnet ikke har det bra hos de.

Anonymous poster hash: 3656b...221

[Anonym bruker]

Takk for svar,det er veldig godt å høre at det ikkr er unormalt. For høye forventninger?Du kan kanskje kalle det det,syns bare det er litt trist at han er så lite opptatt av meg - det er jo nettopp andre 1-åringer jeg sammenligner han med da,ikke andre voksne. Har inntrykk av at det er vanligere at små barn er skepitske til fremmede enn at de vil til fremmede når de er hos mammaen sin. Men kanskje ikke?

TS

 

Anonymous poster hash: 3fc91...718

[Anonym bruker]

Dette høres ikke normalt ut tror jeg. Kanskje han opplever at du kjeder deg sammen med han?

 

Anonymous poster hash: 3fc91...718

[Anonym bruker]

Dette innlegget må jeg bare svare på. Jeg har "strevd" med det samme siden min gutt var 11 mnd (nå er han 16 mnd). Det er så ektremt mye grining og han kaster seg bakover og slår hodet i gulvet hele tiden for å få oppmerksomhet. Det er så mye grining at jeg leverer han i bhg når den åpner. Akkurat nå har jeg NULL forventinger når vi er hjemme alene vi to. Vet ikke om jeg har noen råd til deg annet enn HOLD UT. Her har det vært så langvarig at jeg faktisk har blitt sykmeldt. Har søkt råd hos lege, helsestasjon, bhg osv men ingen andre råd enn å overse griningen. Jeg skjønner veldig godt den følelsen du sitter med<3 Jeg håper det sklir over hos dere. Skal han begynne i bhg i august? Min eeeeelsker barnehagen :-) Der er han stooor fornøyd;) Så gråten hjemme er bare tull…..

Anonymous poster hash: a6919...e2f

[Anonym bruker]

Dette høres ikke normalt ut tror jeg. Kanskje han opplever at du kjeder deg sammen med han?

 

Anonymous poster hash: 3fc91...718

Så dårlig gjort å si? Hun sier jo selv at de finner på masse sammen…!? Det er helt normalt at en 1åring er grinete sammen med mamma…..

 

Anonymous poster hash: a6919...e2f

[Anonym bruker]

Dette er helt normalt, hi. Det betyr at han er trygg på deg. Og pappaen, også, du skriver at han er sånn med pappaen sin, også? Dere er kjente, kjære, trygge - og kjedelige. Han vet at dere er der, at dere elsker ham, at dere alltid vil være der. Derfor vil han utforske alt annet, og snakke med alle andre. Ikke bli lei deg, dette går over, og det er ikke noe galt!

Anonymous poster hash: 04c81...2a0

[Gjest Antarctica]

Små barn har også sosiale behov. Ikke bare omsorgsbehov. Det kan man ha in mente når man diskuterer barnehage kontra mer tid hjemme.

 

Min eldste var ikke sjenert da han 11 måneder gammel begynte i bhg på halv plass. Han engasjerte seg i de andre barnas lek og fikk en bestevenn i løpet av noen uker - samme bestevenn som fulgte ham fram til barneskolen var slutt.

 

Ikke ta dette til deg som om det er noe feil med deg som mor, HI. Ingen kan være alt for et annet menneske; selv ikke for en ettåring...

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar alle sammen,så godt det gjør å lese at dette ikke er unormalt eller feil ❤️ Da får jeg heller glede meg over å ha en sosial liten fyr som kanskje ikke får den tøffeste bhg-/starten Setter så utrolig stor pris på at dere tar dere tid til å svare!!!

TS

 

Anonymous poster hash: 3fc91...718

[Anonym bruker]

Slik var mi også, det var rett og slett kjedelig med bare meg og de samme lekene og stua hjemme. Med en gang hun begynte i brhg ble hun mer fornøyd hjemme også. Se for deg om du bare skulle sittet i stua med mor din hele dagen, da hadde du også trengt litt annen stimuli utenifra

 

Anonymous poster hash: 61b39...502

[Anonym bruker]

Haha,ja det er et godt poeng..det kunne blitt lange dager,hvor glad jeg enn er i mamma 🙊

TS

 

Anonymous poster hash: 3fc91...718

[februarprins2013]

helt vanlig,min var slik en periode han også, kun faren som fikk røre han,men blitt verdens største mammadalt etterpå da

[Tautonia]

Barnet synes bare det er moro med litt variasjon og er trygg på mammaen sin:) Ikke bekymre deg. Barnet liker deg!

[Anonym bruker]

Ikke vær lei deg, det ikke noe galt med deg, babyen din eller kontakten mellom dere. Ikke ta det personlig. Han er bare klar for nye utfordringer og inntrykk

Anonymous poster hash: 3656b...221

[Anonym bruker]

Sånn var min eldste også. Tror jeg ble litt kjedelig rett og slett. Når de nærmer seg 1 år så krever de mye mer stimulanse og nye ting som skal skje. De har jo en verden å utforske. Det at han tør dette viser jo at han er trygg på deg. Og dere er jo kanskje sammen hele tiden nesten? Det var i hvertfall jeg med min gutt. Men når jeg en sjelden gang var borte var gjenynsgleden stor, men han ble fort vant igjen og leita etter nye ting og spennende mennesker. Hvem søker han når han slår seg? 

Anonymous poster hash: 224f6...da5

[Anonym bruker]

Ja,vi er veldig mye sammen,så det er klart jeg ikke er så spennende lenger..og det siste spm der var godt å få - for når han blir lei seg,slår seg eller blir redd er det jo meg han ser etter umiddelbart ❤️ Takk for at dere deler erfaringer,det er gull verdt!

TS

 

Anonymous poster hash: 3fc91...718