Dere som har barn med downs

[Anonym bruker]

Forteller dere at barnet har downs til de dere kjenner feks via jobb? Har jobbet med ei dame i 5 år og vi har gjort mye sammen også utenom jobb. Her en dag møtte jeg henne og dattera på et kjøpesenter. Jeg visste hun har ei datter, hun har snakket mye om henne, men visste ikke at hun hadde downs. Synes det var rart at hun ikke har nevnt dette, det har jo passet i mange samtaler vi har hatt om barna våre. Hun virket brydd nesten. Er det slik at foreldre holder tilbake denne infoen? Og er det fordi de skjemmes over dette? Synes det er trist på datterens vegne om dette er tilfellet...

 

Anonymous poster hash: c3109...1cf

[Anonym bruker]

Har ikke barn med downs nei, men jobber rundt tjenestemottagere som har det. Hvorfor er diagnoser viktig for deg å vite? Hadde det vært viktig for deg å vite om barnet hadde asperger eller ADHD også? Et barn er mer enn diagnosen sin.

 

Anonymous poster hash: cfa00...5d3

[Anonym bruker]

Det er jo ikke normalt å dra frem barnas eventuelle diagnoser. Hereligfred.. Om barnet mitt har downs, ME, diabetes eller hva enn, så er ikke dette noe jeg går rundt og forteller til folk?

 

Anonymous poster hash: 29518...a9b

[Anonym bruker]

Forteller dere at barnet har downs til de dere kjenner feks via jobb? Har jobbet med ei dame i 5 år og vi har gjort mye sammen også utenom jobb. Her en dag møtte jeg henne og dattera på et kjøpesenter. Jeg visste hun har ei datter, hun har snakket mye om henne, men visste ikke at hun hadde downs. Synes det var rart at hun ikke har nevnt dette, det har jo passet i mange samtaler vi har hatt om barna våre. Hun virket brydd nesten. Er det slik at foreldre holder tilbake denne infoen? Og er det fordi de skjemmes over dette? Synes det er trist på datterens vegne om dette er tilfellet...

 

Anonymous poster hash: c3109...1cf

Der jeg jobber hadde det vært helt vanlig å si noe om. 

 

Anonymous poster hash: abfdb...22d

[Anonym bruker]

Om dette var en nær kollega over mange år som jeg har vært med på fritiden ( som du beskriver) hadde jeg syntes det var rart å ikke fortelle det

 

Anonymous poster hash: 2d8f2...c30

[Anonym bruker]

For deg er Downs det første du ble opptatt av...men for en mor er hun så uendelig mye mer enn et syndrom.

 

Jeg har en venn som har en datter med Downs. Han har alltid snakket mye om hva hun gjør, lagt ut info om Downs på Facebook etc etc. Jeg tenkte før jeg fikk barn at dette var veldig imponerende, og lurte på om jeg selv ville taklet et barn med downs like bra.

 

Etter at jeg fikk barn er jeg fortsatt imponert over familien, men jeg forstår også hvorfor han Gjør det. Man blir så glad og stolt over sine barn at en eventuell diagnose blir en del av barnet.

 

 

 

Anonymous poster hash: a4af0...e3b

[Anonym bruker]

Har ikke barn med downs nei, men jobber rundt tjenestemottagere som har det. Hvorfor er diagnoser viktig for deg å vite? Hadde det vært viktig for deg å vite om barnet hadde asperger eller ADHD også? Et barn er mer enn diagnosen sin.

 

Anonymous poster hash: cfa00...5d3

Ja, men hvorfor er foreldrene så flaue over diagnosene at de ikke sier noe om det? Synes det er veldig merkelig altså. Når man kjenner noen så godt over så lang tid og enda så er dette hysj hysj. Synes synd på barna som har slike foreldre som synes så dårlig om sine barns diagnoser.

 

Hadde mine barn hatt diagnoser, og downs er "mer" enn en diagnose, så hadde jeg da helt klart vært helt åpen og uten skam over det?

 

Anonymous poster hash: c3109...1cf

[Anonym bruker]

For deg er Downs det første du ble opptatt av...men for en mor er hun så uendelig mye mer enn et syndrom.

 

Jeg har en venn som har en datter med Downs. Han har alltid snakket mye om hva hun gjør, lagt ut info om Downs på Facebook etc etc. Jeg tenkte før jeg fikk barn at dette var veldig imponerende, og lurte på om jeg selv ville taklet et barn med downs like bra.

 

Etter at jeg fikk barn er jeg fortsatt imponert over familien, men jeg forstår også hvorfor han Gjør det. Man blir så glad og stolt over sine barn at en eventuell diagnose blir en del av barnet.

 

 

 

Anonymous poster hash: a4af0...e3b

Det var ikke det første jeg ble opptatt av. Reagerte på at moren ble så brydd. Og at hun ikke har sagt noe om det. Ville vært helt naturlig å nevne at barnet hadde downs. Det gjør da ikke barnet noe dårligere det?

 

Anonymous poster hash: c3109...1cf

[Anonym bruker]

Det vet jeg ikke, men en jeg jobber sammen med har en gutt med Downs syndrom og hun snakker ofte om ting som har med det å gjøre, ikke noe hemmelig. Det kommer kanskje an på arbeidsplassen og hvor god kontakt med kolleger man har? Selv har jeg et barn med to diagnoser og jeg deler det med de jeg synes det angår og når det føles naturlig.

 

Anonymous poster hash: 5e49e...f7a

[Anonym bruker]

 

Det var ikke det første jeg ble opptatt av. Reagerte på at moren ble så brydd. Og at hun ikke har sagt noe om det. Ville vært helt naturlig å nevne at barnet hadde downs. Det gjør da ikke barnet noe dårligere det?

 

Anonymous poster hash: c3109...1cf

Det er så typisk å se andre utenfra, og bare seg selv innenfra...

 

Vet du at hun ble brydd? Vet du at hun er flau?

 

Kan du ha sett brydd ut selv, og moren reagerte på DEG?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a4af0...e3b

[FrkKværner]

Reagerte du på en måte som gjorde mor brydd? Fikk du store øyne, stirret etc? Jeg syntes du skal si til mor neste gang dere møtes at" så koselig å se deg og din datter her om dagen. Det var koselig å møte henne etter å ha hørt så mye om henne. Nydelig jente forresten". Si ting som du ville sagt til hvilken som helst mor uten å nevne noe om syndromet.

 

Men ja, litt rart at hun ikke har sagt noe samtidig kan det være mange grunner til det. Kanskje er jobben mor sitt fristed fra diagnosen til datteren og det stedet hun ønsker å snakke om andre ting😊

[Anonym bruker]

Jeg kjenner et par stykker som har barn med downs syndrom. Selvom jeg aldri har møtt barna forteller de åpent om det i situasjoner og samtaleemner der det passer. De forteller om utfordringer og gleder i hverdagen. Spesielt gledene blir delt over en lav terskel da jeg troe de små hverdagsgledene blir enormt store når man lever med utfordringer diagnosen kan føre med seg.

 

Jeg har også kolleger med barn med andre diagnoser, og vi snakker åpent om det i pausene. De forteller om veien de har gått/går på vei mot diagnosen.

 

Selv har jeg også et barn med TS, og det er ingen hemmelighet for noen. Jeg deler det ikke ukritisk rundt, men i situasjoner der det passer seg har jeg ingen problemer med å fortelle det.

 

Anonymous poster hash: ee546...1d6