3-åringen vil ikke på samvær..

[Anonym bruker]

Har et barn som fylte 3 for noen måneder siden. Hun ser sin far ca en gang i uken (i det siste noe mer). Det har alltid gått greit med levering/henting, selv om konflikten mellom oss er tilspisset. Jeg samler alle mine krefter i forkant og smiler, er glad og prøver å vise at pappa er noe positivt. 
De siste gangene ved levering har barnet grått og ikke villet gå med far.
Hun er språklig sterk og har sagt i flere dager nå (helt siden forrige samvær) at hun ikke vil til pappa. Hun vil bare være her hos mamma eller hos besteforeldrene. Dette smerter meg selvfølgelig voldsomt. Jeg prøver å forsøke å spørre henne hvorfor, men det er ikke så lett for henne å svare på, og jeg vil ikke stille ledende spørsmål. Senest i dag tidlig tok hun opp dette.
Far er i mine øyne ikke egnet til å ha henne mer enn noen timer av gangen, da han har flere psykiske diagnoser og har mishandlet meg psykisk i svært stor grad. 
Hvor mye hold er det i noe en 3-åring sier? Hvor alvorlig skal jeg ta dette? Jeg føler meg veldig usikker.

Anonymous poster hash: 54be9...3f7

[Anonym bruker]

Jeg mente selvfølgelig de siste gangene ved henting. 

Anonymous poster hash: 54be9...3f7

[Anonym bruker]

 

Har et barn som fylte 3 for noen måneder siden. Hun ser sin far ca en gang i uken (i det siste noe mer). Det har alltid gått greit med levering/henting, selv om konflikten mellom oss er tilspisset. Jeg samler alle mine krefter i forkant og smiler, er glad og prøver å vise at pappa er noe positivt.

De siste gangene ved levering har barnet grått og ikke villet gå med far.

Hun er språklig sterk og har sagt i flere dager nå (helt siden forrige samvær) at hun ikke vil til pappa. Hun vil bare være her hos mamma eller hos besteforeldrene. Dette smerter meg selvfølgelig voldsomt. Jeg prøver å forsøke å spørre henne hvorfor, men det er ikke så lett for henne å svare på, og jeg vil ikke stille ledende spørsmål. Senest i dag tidlig tok hun opp dette.

Far er i mine øyne ikke egnet til å ha henne mer enn noen timer av gangen, da han har flere psykiske diagnoser og har mishandlet meg psykisk i svært stor grad.

Hvor mye hold er det i noe en 3-åring sier? Hvor alvorlig skal jeg ta dette? Jeg føler meg veldig usikker.

 

Anonymous poster hash: 54be9...3f7

Jeg er i samme situasjon selv med min 3-åring. Jeg tvinger IKKE mitt barn å reise til sin pappa når han ikke vil. INGEN barn skal tvinges til samvær! Mitt barn har også et veldig godt språk, og er tydelig på at han ikke vil til pappa. Pappaen her i gården er heller ikke oppegående, og kan ikke ha barnet vårt mer enn noen timer om gangen.

 

Snakk med familievernkontoerer. De kan veilede deg.

 

 

Anonymous poster hash: 58eb0...08b

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon selv med min 3-åring. Jeg tvinger IKKE mitt barn å reise til sin pappa når han ikke vil. INGEN barn skal tvinges til samvær! Mitt barn har også et veldig godt språk, og er tydelig på at han ikke vil til pappa. Pappaen her i gården er heller ikke oppegående, og kan ikke ha barnet vårt mer enn noen timer om gangen.

 

Snakk med familievernkontoerer. De kan veilede deg.

 

 

Anonymous poster hash: 58eb0...08b

Jeg er helt enig! Hadde det vært opp til meg hadde samværet vært meget begrenset, men det er rettsbestemt, dermed føler jeg ikke at jeg har særlig myndighet her. Det er snakk om maks 5 timer ved hvert samvær. I tillegg tror jeg bf ville laget et sant helvete dersom jeg hadde nektet ham å hente barnet..dermed er jeg helt i villrede.

 

Noen flere som har tanker om hvor mye hold det er i 3-åringenes uttalelser?

 

Anonymous poster hash: 54be9...3f7

[Anonym bruker]

 

Jeg er helt enig! Hadde det vært opp til meg hadde samværet vært meget begrenset, men det er rettsbestemt, dermed føler jeg ikke at jeg har særlig myndighet her. Det er snakk om maks 5 timer ved hvert samvær. I tillegg tror jeg bf ville laget et sant helvete dersom jeg hadde nektet ham å hente barnet..dermed er jeg helt i villrede.

 

Noen flere som har tanker om hvor mye hold det er i 3-åringenes uttalelser?

 

Anonymous poster hash: 54be9...3f7

Kontakt advokaten din, siden dere allerede har vært i retten. Ser ut til at saken bør opp i en rettssak igjen. Ingen kan tvinge et barn som ikke vil. Takk Gud for at barnet ditt kommuniserer godt.

 

Kan jeg spørre deg hva slags diagnoser far har?

 

 

Anonymous poster hash: 58eb0...08b

[Anonym bruker]

Så lenge ikke ungen er panisk ved levering, så tenker jeg at det KAN jo være så enkelt som at det er kjedelig hos pappa... hva med å ta en tlf til fvk og få litt råd? Jeg skjønner veldig godt at det der er vondt! Lykke til 💜

 

Anonymous poster hash: 13813...6d9

[Anonym bruker]

Så lenge ikke ungen er panisk ved levering, så tenker jeg at det KAN jo være så enkelt som at det er kjedelig hos pappa... hva med å ta en tlf til fvk og få litt råd? Jeg skjønner veldig godt at det der er vondt! Lykke til 💜

 

Anonymous poster hash: 13813...6d9

Spiller ingen rolle om årsak. Barnet vil ikke til far, og bør derfor ikke tvinges. Det er i hvert fall min sterke mening på dette.

 

 

Anonymous poster hash: 58eb0...08b

[Anonym bruker]

Kontakt advokaten din, siden dere allerede har vært i retten. Ser ut til at saken bør opp i en rettssak igjen. Ingen kan tvinge et barn som ikke vil. Takk Gud for at barnet ditt kommuniserer godt.

 

Kan jeg spørre deg hva slags diagnoser far har?

 

 

Anonymous poster hash: 58eb0...08b

Ja, vi er ikke ferdige i retten. Advokat er kontaktet, men hun er jo best på det rettslige og ikke på barns utvikling og tanker...uff dette er vanskelig.

Det dreier seg i hovedsak om personlighetsforstyrrelser.

 

Til deg som sier at det kanskje bare er kjedelig, det har du nok også rett i på et vis, jeg tror ikke helt barnet forstår hvorfor hun må dit, når ting er bedre andre steder. Men når hun selv tar initiativ gang på gang for å fortelle at hun ikke vil og blir sutrete og litt sånn "kjempende/trassende" som 3-åringer gjerne blir når de virkelig ikke vil noe...da blir jeg engstelig.

Hun har også kommet hjem og sagt litt ting som at faren er sliten, har vondt osv... så virker som om han sier slikt til henne under samvær, noe som ikke er ok..

 

Vi har en kontakt hos FVK som vi går til jevnlig, føler dessverre at hun er mest opptatt av kontinuitet i samværet og at barnet skal knytte seg til far. Men i det legger hun ikke hans diagnoser til grunn, som er ganske viktig her føler jeg.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: 54be9...3f7

[Anonym bruker]

Ikke for å grave.. Men siden vi er anonyme her.. Kan jeg spørre hva slags personlighetsforstyrrelser snakker vi om? Har selv en barnefar jeg gjerne ville ha fått utredet.. Høres ut som om vi er i ganske lik situasjon.

 

Advokaten bør kunne veilede deg i fht dette altså. Hva gjør man når barnet ikke vil til far på samvær? Kan barnefar kreve samvær til tross for at barnet ikke vil? Dette burde faktisk advokaten din ha kunnskap om.

 

Bytt kontaktperson på familievernkontoret om du ikke er fornøyd.

 

Anonymous poster hash: 58eb0...08b

[Iiiiik]

Jeg er i samme situasjon selv med min 3-åring. Jeg tvinger IKKE mitt barn å reise til sin pappa når han ikke vil. INGEN barn skal tvinges til samvær! Mitt barn har også et veldig godt språk, og er tydelig på at han ikke vil til pappa. Pappaen her i gården er heller ikke oppegående, og kan ikke ha barnet vårt mer enn noen timer om gangen.

 

Snakk med familievernkontoerer. De kan veilede deg.

 

 

Anonymous poster hash: 58eb0...08b

 

Jo, barn kan tvinges til samvær selv om de ikke vil. Det er forskjell på hva barnet vil her og nå, og hva som er godt for det på sikt. Det er de voksnes ansvar å gjøre opp dette regnestykket. Rådende kunnskap på området er at det er verdifullt for barn å ha kontakt med begge foreldre, selv når den ene  ikke fungerer optimalt. Det er i hvert fall ikke riktig at barnets stemme skal telle så tungt at samvær opphører fordi en 3-åring sier hun ikke vil. Når hun da er 13 og lurer på om pappa ikke er glad i henne fordi hun aldri ser ham, blir det feil hvis forklaringen er at hun ikke ville dit da hun var liten. Det er lovregulert at barn har rett til samvær med begge foreldre, og man kan ikke velge å se bort fra denne bestemmelsen kun fordi barnet ikke vil. Da må det foreligge mer konkrete bevis på at barnet ikke har det godt hos den andre voksne. 

[Anonym bruker]

 

Ja, vi er ikke ferdige i retten. Advokat er kontaktet, men hun er jo best på det rettslige og ikke på barns utvikling og tanker...uff dette er vanskelig.

Det dreier seg i hovedsak om personlighetsforstyrrelser.

 

Til deg som sier at det kanskje bare er kjedelig, det har du nok også rett i på et vis, jeg tror ikke helt barnet forstår hvorfor hun må dit, når ting er bedre andre steder. Men når hun selv tar initiativ gang på gang for å fortelle at hun ikke vil og blir sutrete og litt sånn "kjempende/trassende" som 3-åringer gjerne blir når de virkelig ikke vil noe...da blir jeg engstelig.

Hun har også kommet hjem og sagt litt ting som at faren er sliten, har vondt osv... så virker som om han sier slikt til henne under samvær, noe som ikke er ok..

 

Vi har en kontakt hos FVK som vi går til jevnlig, føler dessverre at hun er mest opptatt av kontinuitet i samværet og at barnet skal knytte seg til far. Men i det legger hun ikke hans diagnoser til grunn, som er ganske viktig her føler jeg.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: 54be9...3f7

Kan far gå med på å ha en person tilstede på samvær? En fra ditt nettverk som kjenner barnet evnt besteforeldre på farssiden om de kjenner barnet.

 

Det er jo veldig vanlig for treåringer å ikke ville skilles fra sine primæromsorgspersoner også selv om de er sammen med gode og snille besteforeldre de kjenner godt. Det at barnet ditt ikke vil kan jo ha mest årsak i det. Samtidig sier du jo noe om fars personlighet som gjør at barnet sikkert også merker at ting ikke er som det skal. Har dere fått oppnevnt sakkyndig ifht rettsprosessen?

 

Dersom barnet ditt blir mer og mer vanskelig å få med på samvær og endrer seg veldig i etterkant av samvær, må du veie dette opp mot det som følger av å stanse samvær heller enn å vente på at rettsprosessen blir ferdig.

 

Fem timer høres mye ut. Ville satset mer på å få ned lengden på samværet enn hyppigheten. Ifht kontinuitet og åbli kjent med barnet spiller det ikke så stor rolle ondet er tre eller fem timer, men for barnet er det stor forskjell på lengden før hun treffer deg igjen.

 

 

 

Anonymous poster hash: bb23d...6d2

[Anonym bruker]

Spiller ingen rolle om årsak. Barnet vil ikke til far, og bør derfor ikke tvinges. Det er i hvert fall min sterke mening på dette.

 

 

Anonymous poster hash: 58eb0...08b

Jo barnet kan tvinges til å se sin far med mindre det er mistanke til grunner som tilsier at barnet ikke er trygg hos sin far.

 

Anonymous poster hash: ab3cf...403

[Anonym bruker]

Da mine barn var på den alderen ville de ikke i barnehagen og de ville ikke hjem fra barnehagen. De likte rett og slett ikke endringer. Det kan godt være det er problemet for din datter også.

 

Anonymous poster hash: d0ef7...3f0

[Anonym bruker]

Da mine barn var på den alderen ville de ikke i barnehagen og de ville ikke hjem fra barnehagen. De likte rett og slett ikke endringer. Det kan godt være det er problemet for din datter også.

 

Anonymous poster hash: d0ef7...3f0

[Anonym bruker]

Kan far gå med på å ha en person tilstede på samvær? En fra ditt nettverk som kjenner barnet evnt besteforeldre på farssiden om de kjenner barnet.

 

Det er jo veldig vanlig for treåringer å ikke ville skilles fra sine primæromsorgspersoner også selv om de er sammen med gode og snille besteforeldre de kjenner godt. Det at barnet ditt ikke vil kan jo ha mest årsak i det. Samtidig sier du jo noe om fars personlighet som gjør at barnet sikkert også merker at ting ikke er som det skal. Har dere fått oppnevnt sakkyndig ifht rettsprosessen?

 

Dersom barnet ditt blir mer og mer vanskelig å få med på samvær og endrer seg veldig i etterkant av samvær, må du veie dette opp mot det som følger av å stanse samvær heller enn å vente på at rettsprosessen blir ferdig.

 

Fem timer høres mye ut. Ville satset mer på å få ned lengden på samværet enn hyppigheten. Ifht kontinuitet og åbli kjent med barnet spiller det ikke så stor rolle ondet er tre eller fem timer, men for barnet er det stor forskjell på lengden før hun treffer deg igjen.

 

 

 

Anonymous poster hash: bb23d...6d2

Takk for svar!

Vi har allerede hatt samvær med tilsyn og trappet opp samværet til 5 timer. Også økt kontinuitet. Det har gått relativt greit hele veien, men nå er det som sagt da plutselig en stor endring i barnet.

Vi har en oppnevnt sakkyndig ja, men denne er dessverre kjent for å ta fars/den med minst samværs side og jeg opplever vedkommende til å være nokså unyansert. Ved en evt rettssak vil vi kunne be om en ny, heldigvis.

Du har rett i det du sier ang antall timer og at det ikke er så nøye for barnet. For far, derimot, er det veldig viktig med mer og mer samvær. Dermed har jeg blitt presset veldig på dette. Tror det ligger mye stolthet i far og han ønsker å vise verden hvilken fantastisk pappa han er. Etter hvert samvær endrer han feks profilbildet sitt på FB, et nytt bilde av de to. 

Han er meget oppfarende, slik at, som nevnt over, konfliktnivået er høyt, og jeg ønsker ikke en uoverenstemmelse, det sliter meg fullstendig ut. 

Jeg får bare se an de siste samværene før ferien. Dersom det ikke bedrer seg tenker jeg at det kan være dypere årsaker.

 

Som noen nevner at små barn ikke liker endring og ikke vil hjem fra bhg osv... slik er min datter også. Er hun i full lek vil hun ikke hjem. Men dette er noe helt annet, det virker som dypere tanker som hun tar opp i nøytrale situasjoner.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 54be9...3f7

[Gjest Antarctica]

Jo, barn kan tvinges til samvær selv om de ikke vil. Det er forskjell på hva barnet vil her og nå, og hva som er godt for det på sikt. Det er de voksnes ansvar å gjøre opp dette regnestykket. Rådende kunnskap på området er at det er verdifullt for barn å ha kontakt med begge foreldre, selv når den ene ikke fungerer optimalt. Det er i hvert fall ikke riktig at barnets stemme skal telle så tungt at samvær opphører fordi en 3-åring sier hun ikke vil. Når hun da er 13 og lurer på om pappa ikke er glad i henne fordi hun aldri ser ham, blir det feil hvis forklaringen er at hun ikke ville dit da hun var liten. Det er lovregulert at barn har rett til samvær med begge foreldre, og man kan ikke velge å se bort fra denne bestemmelsen kun fordi barnet ikke vil. Da må det foreligge mer konkrete bevis på at barnet ikke har det godt hos den andre voksne.

Sant nok. Men i de 10 årene fra nå og til hun blir 13 er det faktisk maaaaaange sjanser til å bygge opp en relasjon. De sjansene kan man sabotere hvis samværet oppleves som tvangsmessig og kun negativt.

 

Det går an å ta pause før hun går helt i baklås, og så starte tilnærming igjen når hun er litt eldre, har litt mer forhold til tid og far (muligens) har fått litt rådgivning om hvordan han selv kan bygge relasjonen, og hvordan han kan gjøre samværet litt mer interessant for henne.

 

Problemet er jo jussen i dette - hvis det blir framstilt som at "mor hindrer samvær", vil det kunne brukes negativt i retten.

 

Det trengs en FVK-time og en "interim-samværsavtale" som gjør det mulig for barnet å få litt fri fra det hun misliker akkurat nå.

[Anonym bruker]

Spiller ingen rolle om årsak. Barnet vil ikke til far, og bør derfor ikke tvinges. Det er i hvert fall min sterke mening på dette.

 

 

Anonymous poster hash: 58eb0...08b

 

 

Snu litt på det da. Barnet har hatt samvær en helg hos far og har da fått is til middag. Barnet vil ikke tilbake til mor, for hos mor må det ALLTID spise middagsmat til middag. Får barnet bli igjen hos far da? Eller går det kun en vei?

 

Jeg mener at barn ikke skal tvinges til noe hvor de føler seg utrygge eller redde, men om det kun er pga. at de helst hadde sett for seg noe annet eller at dit de skal er "kjeeedelig", så syns jeg man bør se etter andre løsninger enn å la barnet bestemme i en hver situasjon. 

 

(Dette svaret er ikke til deg, HI. Jeg ser at dere har litt mer historie bak, og det kan jo dermed hende at det faktisk er noe i det datteren din sier)

 

Anonymous poster hash: 5e3e5...89a

[Anonym bruker]

sånn blir det når du er så NEGATIV mot far

Anonymous poster hash: b4616...5b8

[Anonym bruker]

Sant nok. Men i de 10 årene fra nå og til hun blir 13 er det faktisk maaaaaange sjanser til å bygge opp en relasjon. De sjansene kan man sabotere hvis samværet oppleves som tvangsmessig og kun negativt.

 

Det går an å ta pause før hun går helt i baklås, og så starte tilnærming igjen når hun er litt eldre, har litt mer forhold til tid og far (muligens) har fått litt rådgivning om hvordan han selv kan bygge relasjonen, og hvordan han kan gjøre samværet litt mer interessant for henne.

 

Problemet er jo jussen i dette - hvis det blir framstilt som at "mor hindrer samvær", vil det kunne brukes negativt i retten.

 

Det trengs en FVK-time og en "interim-samværsavtale" som gjør det mulig for barnet å få litt fri fra det hun misliker akkurat nå.

Ja, jussen er meget problematisk. Takk for at du ser det.

Må innrømme at jeg fikk meg en skikkelig en på trynet etter første runde i retten, da saken min er såpass sterk, trodde jeg at relativt begrenset samvær ville være naturlig - men har lest og forstått i ettertid at det norske rettsvesen fokuserer mer på at begge foreldre skal få knytte seg til barnet, enn omvendt. Dessverre blir denne tilnærmingen vanskelig i de ekstreme sakene.

 

Barnet tok igjen opp at hun ikke vil til faren i ettermiddag når vi satt og tegnet - altså en helt nøytral situasjon. Heldigvis blir det en ganske lang pause i sommerferien. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 54be9...3f7