Noen som har noen råd å gi?

[Anonym bruker]

Har et barn på 8 år.

H*n er snill og god med masse gode egenskaper. Men, h*n finnes ikke selvstendig.

H*n har vært sånn siden h*n var liten.

Klarer ikke aktivere seg selv. Må alltid ha med en av oss for å leke/male/tegne osv.

Kan telle på ei hånd hvor mange ganger barnet har lekt selv. Vil ikke se på tv alene heller, det er ikke mange gangene h*n står opp uten at en av oss står opp med h*n (snakk om max 30-45 min alene på stua.)

Er også veldig dårlig på å ta imot beskjeder, krangler og kverulerer på det meste. Ingenting er noen gang barnets feil.

Jeg har vel kanskje vært litt for avslappet iforhold til visse ting, istede for krangling og rot har jeg heller ryddet selv. H*n er veldig flink til å hjelpe til om jeg foreksempel spør om h*n vil hjelpe meg og vaske (spør også selv om å bli med) da er det ingen problem, blir fort kjedelig men hjelper til.

Nå føler jeg mye på at h*n er så stor så det må gå an å forvente ting av barnet men alt må jon taes iforhold til dagsform til h*n.

Det skal sies at h*n sliter endel med sinne og utbrudd (værre til far) men har roet seg mye og går i samtaler nå som også ser ut til å hjelpe positiv. Men så fort det er noen uker imellom samtalene så raser ting fort sammen igjen og ting blir fort vanskelig.

Jeg har ny samboer som ønsker seg veldig barn selv, jeg har alltid ønsket meg 2 barn selv også men jeg begynner rett og slett å lure på om jeg har ork til et barn til. H*n jeg har fra før sluker alt av energi og oppmerksomhet fra oss. H*n har et halvsøsken til far, det er 6 år imellom de, h*n er endel her også men det tåler barnet mitt dårlig. Blir fort sjalu osv.

 

Får så dårlig samvittighet av å skrive dette men jeg føler meg bare så tappet.

Vil jo at vi alle skal ha det fint sammen og kose oss, spesielt i ferien. Men noe går galt hver dag.

 

Noen som har noen gode råd eller tips til noe som kan hjelpe på?

 

 

Anonymous poster hash: ff783...bc2

[klg,2 boys now:)]

Klassisk alenebarn syndrom.

Ofte så tenker man at man skal gjøre alt for ungene også kommer det til ett mettingspunkt.sett mange tilfeller av dette dessverre.

Du må bare prøve og la ungen leke seg selv evt la ungen kjede seg.kan hende det trigger litt kreativitet og lek

[Anonym bruker]

Klassisk alenebarn syndrom.

Ofte så tenker man at man skal gjøre alt for ungene også kommer det til ett mettingspunkt.sett mange tilfeller av dette dessverre.

Du må bare prøve og la ungen leke seg selv evt la ungen kjede seg.kan hende det trigger litt kreativitet og lek

Huff. Det høres jo ikke bra ut. Vil jo ikke at andre skal se på barnet som bortskjemt enebarn.

H*n har aldri vært glad i å leke hjemme. Lekte på bhg og på skole der man leker sammen men ikke når h*n må leke alene.

Så hvor skal jeg begynne, hva gjør jeg?

Føler jeg prøver å tilrettelegge alt for barnet og gi å gi å gi. Men h*n vil ikke leke selv. Bare mas og gnål hele dagen.

 

 

Anonymous poster hash: ff783...bc2

[Anonym bruker]

Det var Hi over her. Glemte å skrive det.

Og så vil jeg bare tilføye at h*n er veldig glad i å være med andre barn. Leke osv.

Men har en tendens til å bli fort snurt og fornermet, liker også å bestemme endel. Noe jeg er redd kommer til å koste h*n venner. Og det vil jeg absolutt ikke skal skje!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ff783...bc2

[klg,2 boys now:)]

Du må bare la ungen ordne ting alene.det vil jo bli konflikter med andre barn når ungen er vant til å styre deg etter sine behov til en hver tid.

Om ungen vil tegne eller male ja det får han/hun finne frem selv og gjøre det alene.

Gjør alt du kan for å hjelpe ungen og bli mere selvstendig

[Anonym bruker]

Du må bare la ungen ordne ting alene.det vil jo bli konflikter med andre barn når ungen er vant til å styre deg etter sine behov til en hver tid.

Om ungen vil tegne eller male ja det får han/hun finne frem selv og gjøre det alene.

Gjør alt du kan for å hjelpe ungen og bli mere selvstendig

Ja,jeg prøver virkelig så godt jeg kan for tiden. Men må prøve ende bedre ser jeg.

Takk for at du tok deg tid til å både lese og svare

 

Anonymous poster hash: ff783...bc2

[klg,2 boys now:)]

Ja,jeg prøver virkelig så godt jeg kan for tiden. Men må prøve ende bedre ser jeg.

Takk for at du tok deg tid til å både lese og svare

 

Anonymous poster hash: ff783...bc2

Ikke noe problem,bare hyggelig.

Jeg har ei vennine som fikk barn mange år for før meg,som fikk ett barn som var likt ditt.og jeg fikk streng beskjed fra hun å aldri gjøre de samme "feilene" som hun hadde gjort.

[Anonym bruker]

Mas og syting = inn på rommet til han slutter å klage.

 

Gnåling om kjedsomhet- foreslå to ting. Hvis begge deler mottas med syting, inn på rommet.

 

Du må rett og slett slå hardt ned på den bortskjemte holdningen hans, og heller ikke løpe etter hvis han blir sur av korrigering/kjefting. Ikke mat trollet med oppmerksomhet når han er surkete. Ikke tenk at du heller skal gjøre ting selv for å unngå konflikt.

Bli flink til å si "NEI, nå er jeg opptatt, du kan leke selv. Hvis du ikke slutter å mase kan du gå på rommet og tenke deg om. " rett og slett få fram et poeng med at ingen gidder være med en vrang og sur unge.

 

Du må bli strengere.

 

Anonymous poster hash: 3ba89...489

[Anonym bruker]

Enig i at du må bare ta tak i det. "Nei, akkurat nå passer det ikke". "Nei, nå skal jeg slappe av litt" "Jeg trenger å sove litt lengre, men du får bare stå opp og leke/se på tv i mens". Og når h-n protesterer så får du bare si at "sånn er det, jeg kommer når JEG er klar". Og da må dere stå i det, både du og h-n. Samtidig synes jeg du kan veie opp for det ved å ta initativet til aktiviteter før h-n gjør det, som feks. "skal vi sette oss ned å male litt sammen?".. 

Jeg tror også mange gjør feilen ved å spørre. "kan du rydde?" , "skal vi gå og skifte på senga?".. Enkelte ting skal ikke barna få "velge" (noe de får ved et slikt spørsmål)... Man må si "nå må/skal du rydde". Og h-n er stor nok til å forstå at det er h-nnes rot, og ikke ditt. 



 

Anonymous poster hash: 1e1c7...96b

[Anonym bruker]

Enig med de andre her. Du må bli tydeligere.

 

Du har fått flere gode råd over her. Jeg tenker at barnet kanskje også kan ha godt av å begynne med en aktivitet som f.eks. takwondo/karate/judo eller lignende. Der lærer de selvdisiplin og disiplin, og de blir tryggere på seg selv. Ridning kan også være en god aktivitet om det er gode instruktører som er tydelig på grenser og stiller krav til ungene hva som er lov og ikke, og det å ikke høre etter er ikke et alternativ her heller fordi det går på sikkerheten.

Anonymous poster hash: f7cb1...d81

[Anonym bruker]

Følger tråden din, for jeg har litt samme problem med min seksåring. Kjenner det tar mye krefter av meg...

 

Anonymous poster hash: 4bd2f...66c

[Anonym bruker]

 

Enig med de andre her. Du må bli tydeligere.

 

Du har fått flere gode råd over her. Jeg tenker at barnet kanskje også kan ha godt av å begynne med en aktivitet som f.eks. takwondo/karate/judo eller lignende. Der lærer de selvdisiplin og disiplin, og de blir tryggere på seg selv. Ridning kan også være en god aktivitet om det er gode instruktører som er tydelig på grenser og stiller krav til ungene hva som er lov og ikke, og det å ikke høre etter er ikke et alternativ her heller fordi det går på sikkerheten.

 

Anonymous poster hash: f7cb1...d81

 

det synes jeg var en fornutig ting :-) så lenge Hi har råd til organisert aktivitet

 

Anonymous poster hash: 1e1c7...96b

[Anonym bruker]

Tusen takk for så mange fine råd!

H*n går på kampsport allerede da jeg tenkte på akkurat dette med disiplin og tålmodighet osv så der har jeg gjort noe rett i allefall 😂

 

Greia er at jeg får dårlig samvittighet og føler jeg bare maser og kjefter mye av dagene ofte, i perioder. I tillegg så er det vel en mellomting der jeg prøver å lage en balanse mellom her hjemme og til far. Han har alltid vært veldig streng, for streng. Mye krav og regler som ikke hører hjemme noen plass hos et barn.

Føler jeg må veie opp for mye av tiden hun er der (annenhver langhelg).

Føler meg så i villrede, vil h*n skal være trygg og slappe av her hjemme.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ff783...bc2

[Anonym bruker]

Kjenner to barn som er slik. De er begge enebarn. Det merkelige er at selv om de er med venner, så trenger de voksne til å aktivisere seg.... Har ingen råd, men jeg er ganske sikker på at årsaken er enebarn. 

Anonymous poster hash: fa87f...3f9

[Anonym bruker]

Må og bare legge til at h*n er et barn som absolutt ikke gir seg uten en kamp.

Kan fort bli utagerende fysisk på oss voksne, roper til h*n får respons. Skal jeg få h*n ned på rommet så må jeg fysisk bære og tvinge h*n ned på romme og sitte forran døra. Men det er vel heller ikke rett å gjøre?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ff783...bc2

[Anonym bruker]

Tusen takk for så mange fine råd!

H*n går på kampsport allerede da jeg tenkte på akkurat dette med disiplin og tålmodighet osv så der har jeg gjort noe rett i allefall

 

Greia er at jeg får dårlig samvittighet og føler jeg bare maser og kjefter mye av dagene ofte, i perioder. I tillegg så er det vel en mellomting der jeg prøver å lage en balanse mellom her hjemme og til far. Han har alltid vært veldig streng, for streng. Mye krav og regler som ikke hører hjemme noen plass hos et barn.

Føler jeg må veie opp for mye av tiden hun er der (annenhver langhelg).

Føler meg så i villrede, vil h*n skal være trygg og slappe av her hjemme.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ff783...bc2

 

Jeg tror det er en klassisk felle du har gått i, det at du ønsker å kompensere for fars strenghet.

 

Du ønsker at barnet skal være trygg hos deg. Men noe av det som gjør et barn trygt er klare grenser. Klare grenser er ikke det samme som å være altfor streng. Om dine grenser ikke er tydelige nok, da vil barnet utfordre grensene for å finne ut hvor grensene går. Om du er tydelig på grensene så slipper hun å utfordre deg på grensene daglig.

 

Kanskje det kan hjelpe om du får råd på hvordan forholde deg til dette - jeg vet ikke om du kanskje kan få hjelp til dette på fvk?

Eller kanskje du har en god og fornuftig venninne som du kan legge alt frem for og be om ærlige råd fra? Kan hende hun har sett ting du kan forbedre deg litt på i måten du er på overfor datteren din og grensesetting.

Ofte er det ikke store endringer som skal til, men justeringer i formidlingen. En over snakket om dette, noen ganger er det så enkelt som å slutte å si "kan du..." og heller si " nå må du..." og så stille tydelige krav til når ting skal gjøres eller ikke gjøres.

 

Jeg tror du finner ut av dette, for du er bevisst og har viljen som skal til

 

Anonymous poster hash: f7cb1...d81

[Anonym bruker]

Må og bare legge til at h*n er et barn som absolutt ikke gir seg uten en kamp.

Kan fort bli utagerende fysisk på oss voksne, roper til h*n får respons. Skal jeg få h*n ned på rommet så må jeg fysisk bære og tvinge h*n ned på romme og sitte forran døra. Men det er vel heller ikke rett å gjøre?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ff783...bc2

 

Jeg er litt på gyngende grunn her, men hva vil hun gjøre om du sier "dette kan vi godt snakke om, så når du kan dempe deg og snakke på en ordentlig måte, da kan vi fortsette å snakke om det"?

 

Anonymous poster hash: f7cb1...d81

[Anonym bruker]

 

Jeg er litt på gyngende grunn her, men hva vil hun gjøre om du sier "dette kan vi godt snakke om, så når du kan dempe deg og snakke på en ordentlig måte, da kan vi fortsette å snakke om det"?

 

Anonymous poster hash: f7cb1...d81

Når h*n har roet seg så går det fint an å snakke med barnet og da er jo problemet det at h*n er utrolig lei seg for det h*n har gjort (om det går så langt) men klarer ikke styre seg neste gang igjen. H*n sier selv at det er kroppen som gjør det og at h*n ikke vil være sånn.

Men det er umulig å snakke med h*n når det står på som verst, man når ikke igjenom uansett hva man gjør før h*n har roet seg.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: ff783...bc2

[Anonym bruker]

 

Jeg tror det er en klassisk felle du har gått i, det at du ønsker å kompensere for fars strenghet.

 

Du ønsker at barnet skal være trygg hos deg. Men noe av det som gjør et barn trygt er klare grenser. Klare grenser er ikke det samme som å være altfor streng. Om dine grenser ikke er tydelige nok, da vil barnet utfordre grensene for å finne ut hvor grensene går. Om du er tydelig på grensene så slipper hun å utfordre deg på grensene daglig.

 

Kanskje det kan hjelpe om du får råd på hvordan forholde deg til dette - jeg vet ikke om du kanskje kan få hjelp til dette på fvk?

Eller kanskje du har en god og fornuftig venninne som du kan legge alt frem for og be om ærlige råd fra? Kan hende hun har sett ting du kan forbedre deg litt på i måten du er på overfor datteren din og grensesetting.

Ofte er det ikke store endringer som skal til, men justeringer i formidlingen. En over snakket om dette, noen ganger er det så enkelt som å slutte å si "kan du..." og heller si " nå må du..." og så stille tydelige krav til når ting skal gjøres eller ikke gjøres.

 

Jeg tror du finner ut av dette, for du er bevisst og har viljen som skal til

 

Anonymous poster hash: f7cb1...d81

Tusen takk for lang og godt svar

Vi har allerede vært til både fvk/fastlege snakket med skolen og nå psykolog.

Det er vel jeg som må jobbe med meg selv iforhold til hvordan jeg formidler ting og ikke gi etter så lett.

H*n er jo verdens beste når ting går fint og er så omsorgsfull og god. Det er som et annet barn når h*n setter igang.

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: ff783...bc2

[Anonym bruker]

Tusen takk for lang og godt svar

Vi har allerede vært til både fvk/fastlege snakket med skolen og nå psykolog.

Det er vel jeg som må jobbe med meg selv iforhold til hvordan jeg formidler ting og ikke gi etter så lett.

H*n er jo verdens beste når ting går fint og er så omsorgsfull og god. Det er som et annet barn når h*n setter igang.

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: ff783...bc2

 

Mulig det er for barn med større adferdsproblemer enn ditt har, men kanskje du kan lese litt om "De utrolige årene" og høre om et slikt tilbud finnes i din kommune?

 

En annen ting, det er en del barn som kan få adferdsendringer fordi de ikke tåler visse proteiner i mat, typisk er gluten og kasein (melk). Det kan enkelt sjekkes med en urinprøve som sendes til Lab1, må betale for deg selv, men du må ha en lege som henviser og som svaret kan sendes til. Det kan være verdt å sjekke det, om ikke annet for å utelukke det som årsak.

 

Anonymous poster hash: f7cb1...d81

[Anonym bruker]

Har du sjekket språkforståelsen hans?

 

Har ett barn som er som ditt ( han er litt selvstendig når det kommer til aktivisering da) men min er bare 5 år. Fant akkurat ut han har språkforståelse som en 3 åring. Men han krangler på alt og klarer ikke å ta imot beskjeder. Det er fordi han ikke skjønner begrepene.

 

Ellers må du sette hardt mot hardt. Eneste rådet

 

Anonymous poster hash: 186ed...944

[Anonym bruker]

Har du sjekket språkforståelsen hans?

 

Har ett barn som er som ditt ( han er litt selvstendig når det kommer til aktivisering da) men min er bare 5 år. Fant akkurat ut han har språkforståelse som en 3 åring. Men han krangler på alt og klarer ikke å ta imot beskjeder. Det er fordi han ikke skjønner begrepene.

 

Ellers må du sette hardt mot hardt. Eneste rådet

 

Anonymous poster hash: 186ed...944

H*n er nettopp testet da de mener h*n ligger ganske langt over. Så det kan hende h*n kjeder seg endel. Spesielt på skolen.

Men det er jo egentlig ingen undskyldning.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: ff783...bc2