Anonym bruker Skrevet 25. juni 2016 #1 Skrevet 25. juni 2016 Jeg er inne i en lang depressiv peroode nå og er så sliten og til,tider sterkt suisidal i tankene. Jeg vil bare sove og vennskap er nesten umulig. Jeg holdt på å ødelegge vennskapet ved to venner på en hyttertur. Jeg ble fort utslitt og måtte trekke meg helt unna. Dette var vanskelig å takle for vennene mine. Alt går så treigt med meg, og jeg orker ikke skrive dette ordentlig utfyllende, det krever for mye. Men saken: Hvordan går det med vennskapene deres, holder de? Jeg er redd jeg kommer til å miste alle mine venner, jeg er så utsabil og vanskelig å forstå. Og er det noen av der som går på medisiner som har vektnedgang som en bivirkning heller enn vektøkning? Anonymous poster hash: fe87b...a9b
Anonym bruker Skrevet 25. juni 2016 #2 Skrevet 25. juni 2016 Jeg er ikke bipolar, men eksen har bipolar 2. Han har de vennene han alltid har hatt. De tar han for den han er, og godtar det når han kryper inn i hiet sitt. Kan hende det er fordi de har vært der hele tiden og fulgt han fra tiden før diagnosen ble satt. Han er overvektig. Hvis kostholdet er som når jeg var sammen med han, er det grunnen til overvekten. Anonymous poster hash: 9c03f...47a
Anonym bruker Skrevet 25. juni 2016 #3 Skrevet 25. juni 2016 Kan jeg spørre deg, hvordan var det å leve med denne mannen, men tanke på det bipolare? Jeg synes vennskap er utrolig vanskelige, og mine nære venner er de som tillater meg å ha avstand også. Akkurat nå er jeg så sliten at vennskap er nesten umulig, jeg klarer ikke å ha noen innpå meg, det spiser meg opp mentalt, jeg kveles og trekker meg unna. Det takler få mennesker, forståelig nok. Anonymous poster hash: fe87b...a9b
Anonym bruker Skrevet 25. juni 2016 #4 Skrevet 25. juni 2016 Når vi bodde sammen var han syk, men hadde ikke diagnose. For å si det enkelt. Sykdommen var årsaken til bruddet. Han var og er en fantastisk mann, men jeg klarte det ikke. Så kom diagnosen og noen turbulente år med utprøving av medisiner og behandling. Nå har det gått 15 år og ting har endelig stabilisert seg. I dag kunne jeg kanskje levd med han igjen, jeg kunne fint vært venn med han, hvis livssituasjonen hadde vært annerledes. ( jeg er etablert på nytt med mann og barn) Anonymous poster hash: 9c03f...47a
Anonym bruker Skrevet 25. juni 2016 #5 Skrevet 25. juni 2016 Bipolare som er uten medisin og ustabile er veldig tungt for omgivelsene. Man blir veldig selvsentrert uten å nødvendigvis se det selv. Lett å suge livsgleden ut av andre når man er depressiv. Tror svært få holder ut i lengden med mindre den syke aktivt jobber for å bli bedre. Jeg er selv bipolar så har vært gjennom hele mølla med innleggelser og medisiner i hytt og pine. Jeg jobbet mye med meg selv i terapi og etter noen år kunne jeg slutte på medisin, har nå vært stabil i 3 år uten medisiner. Innsikt i egen sykdom er veldig viktig. Noen venner har jeg mistet, andre har jeg fått men det er ikke så mye pga sykdommen men heller at vi har vokst fra hverandre. Når det kommer til medisiner så er det mye forskjellig og man trenger ikke gå opp i vekt. Jeg gjorde det, men det var fordi jeg spiste is til middag, cola hver dag og ikke var utenfor døra. Da blir man feit med eller uten medisiner. Er idag lettere enn jeg var før jeg begynte på medisiner. Hvordan du reagerer må du finne ut av ved å prøve og for både din og dine omgivelsers skyld er det best at du begynner på medisiner når du har det slik. Medisin er uansett bare en krykke å støtte seg på, kanskje kan du slutte etter en stund og være stabil uten. Da blir du fort kvitt de ekstra kiloene. Anonymous poster hash: 5f7b2...07f
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå