Et barn til? Hvordan tørre?

[Anonym bruker]

Har to som nå er store. Minste skal opp i 3 klasse.

Men saken er at jeg har de siste to-tre årene kjent et enormt behov for å få et barn til.

 

Ikke babysyk, for babytiden og særlig en graviditet frister ikke. Men jeg føler at flokken min mangler en, og slår vi ikke til nå er jeg for gammel.

 

Mannen er lunken, og kjenner ikke det savnet jeg har. Men han støtter meg i det jeg bestemmer meg for.

Jeg har ventet og håpet det skulle gå over, men det gjør ikke det. Det er en lengsel der som ikke slipper.

Er redd for å angre når det er for sent.

 

 

Men å starte på nytt nå, når man kroppen har blitt normal. Når vi er frie til å gjøre det vi vil mens barna er alene hjemme, trening, handle, jobbe ekstra...

 

 

Noen som har noen råd?

Flere som har følt på disse tankene?

 

Anonymous poster hash: 0e5b3...d60

[Anonym bruker]

Ville aldri fått bare en til ihvertfall, da ville jeg gått for to til.

 

Jeg personlig har alltid sagt at jeg ikke vil ha en atpåkladd, har en atpåkladdsøster som er 15 år yngre enn meg selv og har sett minusene. Er selvfølgelig kjempeglad i henne, men vi har jo ikke vokst opp som søsken, vi har alltid vært på helt forskjellig stadier i livet. Hun har heller ikke hatt gleden av søsken å leke med og bryne seg på og vokste opp som et litt forkjælt "enebarn" og ble veslevoksen og snusfornuftig.

 

Naboen her fikk en atpåkladd da de to eldste var 8 og 11 år. Den yngste der er også temmelig bortskjemt fordi de eldste føyer henne i alt, hun er survete og kjeder seg mye.

 

Da vi gikk for nr tre gikk vi samtidig for nr fire, det er 1,5 år mellom dem. Har virkelig aldri angret på det, de har så stor glede av hverandre, alltid noen å leke med, kjeder seg aldri

 

Anonymous poster hash: 3a11c...25f

[Anonym bruker]

Følt det,gjort det. Jegver nå 24 uker gravid. Mine er 5 og 6 år gammel. Ja,jeg tenker av og til hva vi har gjort,men det meste er tiden tenker jeg at vi har gjort akkurat det vi ønsket. Er veldig fornøyd med valget. Vi får se hvem som gjemmer seg i magen. Sålangt har det vært den beste graviditeten hittil. Jeg nyter den så mye mer enn de andre. Trolig er det fordi jeg har blitt eldre ting har falt på plass. Så,kjør i vei!

 

Anonymous poster hash: 4bdc4...aa1

[Anonym bruker]

Ville aldri fått bare en til ihvertfall, da ville jeg gått for to til.

 

Jeg personlig har alltid sagt at jeg ikke vil ha en atpåkladd, har en atpåkladdsøster som er 15 år yngre enn meg selv og har sett minusene. Er selvfølgelig kjempeglad i henne, men vi har jo ikke vokst opp som søsken, vi har alltid vært på helt forskjellig stadier i livet. Hun har heller ikke hatt gleden av søsken å leke med og bryne seg på og vokste opp som et litt forkjælt "enebarn" og ble veslevoksen og snusfornuftig.

 

Naboen her fikk en atpåkladd da de to eldste var 8 og 11 år. Den yngste der er også temmelig bortskjemt fordi de eldste føyer henne i alt, hun er survete og kjeder seg mye.

 

Da vi gikk for nr tre gikk vi samtidig for nr fire, det er 1,5 år mellom dem. Har virkelig aldri angret på det, de har så stor glede av hverandre, alltid noen å leke med, kjeder seg aldri

 

Anonymous poster hash: 3a11c...25f

For noe totalt pisspreik!

Dette er bare gamle myter. Enebarn er heller ikke mer bortskjemte enn andre, det er tilbakevist med forskning.

 

At noen kjenner noen som er bortskjemte og "veslevoksne" handler da bare om foreldrenes valg som oppdragere, og naboenes vurdering av resultatet. Altså en observasjon som har null verdi...

 

Hvis du føler at det mangler en i flokken din, så gå for det, HI! Jeg hadde alltid planlagt 4, men det ble bare 3. Der er et aldersgap mellom nr 1 og 2, hvor der altså skulle ha vært et barn...

 

Nå er sjansen passert og det kommer ikke til å skje. Jeg brukte mange år på å forsone meg med det...

 

Anonymous poster hash: 24371...fbc

[Anonym bruker]

Vi har alltid ønsket oss mer en to barn, men det tok lang tid før 3.mann kom. Vi har nå en på 7 en på 8 og ei på 1 år. Og ja det var litt omveltning å få en liten til, men mest av alt har det bare vært kos. Jeg føler meg så rolig denne gangen, det er mye hjelp i de store og de virkelig forguder lillesøsteren sin. Lite søskensjalusi er det og:) 

 

Jeg hadde forsåvidt forsont meg med at det ble to barn, men likevel føltes det alltid som om det manglet en. vi hadde begynt å nyte litt alenetid igjen. Men minste er vant til å være med på lasset, på kamper, treninger, og aktiviteter for de eldste.

 

Vi merker såklart at vi er litt mer slitne, men kunne aldri forestilt meg livet uten minste. Hun sprer så mye glede og har virkelig vært en berikelse for hele familien. 

 

Vi har 2 vennepar til som har fått attpåklatt og alle sier det samme, de nyter til det fulle!

 

Jeg sier bare go for it:)

Anonymous poster hash: 35699...0b5

[Anonym bruker]

Slik du føler det, så tror jeg ikke du kommer til å angre på en til.

 

Vi har en 7 og en 9 åring. Attpåklatten er 2 mnd. Kom som en overraskelse, men var ønsket. Var fornuften som sa det var nok med to. Men nå tenker jeg at fornuften ikke alltid er så smart. For dette føles bare så riktig. Selv om det er mye styr med graviditet og baby, så er det så utrolig verdt det! Hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg valgt å få en tredje uansett :

 

Mitt råd er å føkge magefølelsen Lykke til!

 

Anonymous poster hash: fcbab...ab6

[Anonym bruker]

Takk for mange svar. 

Vanskelig å ta beslutning altså. 

Anonymous poster hash: 0e5b3...d60

[Anonym bruker]

 

Takk for mange svar.

Vanskelig å ta beslutning altså.

 

Anonymous poster hash: 0e5b3...d60

Vanskelig beslutning? Nei, det er det ikke. Mannen din er lunken. Han har ikke lyst på flere. Da er det det bare én ting å gjøre: Ikke få flere barn.

 

Hva om du tvinger dette gjennom, og det fører til at forholdet deres går i stykker? Er det verdt å risikere forholdet for et barn til? Og hva om det nye barnet viser seg å være alvorlig sykt? Hva med de to andre barna? Plutselig går all ledig tid til å følge opp det nye barnet, og de to andre havner i bakevja..

 

Nei, ikke utsett verken forholdet til din mann og dine barn for denne tanken du har. Vi kan ikke få alt vi ønsker oss i livet, og dette er et såpass stort ønske at alle må dele ønsket med deg. Kos deg med to flotte barn og en god ektemake

 

Anonymous poster hash: 89bae...e74

[Anonym bruker]

Vanskelig beslutning? Nei, det er det ikke. Mannen din er lunken. Han har ikke lyst på flere. Da er det det bare én ting å gjøre: Ikke få flere barn.

 

Hva om du tvinger dette gjennom, og det fører til at forholdet deres går i stykker? Er det verdt å risikere forholdet for et barn til? Og hva om det nye barnet viser seg å være alvorlig sykt? Hva med de to andre barna? Plutselig går all ledig tid til å følge opp det nye barnet, og de to andre havner i bakevja..

 

Nei, ikke utsett verken forholdet til din mann og dine barn for denne tanken du har. Vi kan ikke få alt vi ønsker oss i livet, og dette er et såpass stort ønske at alle må dele ønsket med deg. Kos deg med to flotte barn og en god ektemake

 

Anonymous poster hash: 89bae...e74

Dette må jo være det teiteste svaret i denne tråden. Ja barnet kan bli sykt, ja forholdet kan gå i stykker. Men det kan det uansett om de ikke får flere barn. Et av barna de har kan bli syke, man kan selv bli syk, ingen vet hva fremtiden bringer, og de alle fleste barn er friske, og de aller fleste solide forhold tåler fint en babytid. Mange menn er lunkne når det kommer til et 3.barn, har så mange jeg kjenner hvor kvinnen ønkser 3 barn og mannen igrunn er fornøyd med 2. Ofte blir det 3 barn hvis mannen ikke er fullstendig imot. Jeg kjenner til dags dato ingen som har gått fra hverandre, eller elsket barnet mindre eller angret på at de fikk nr. 3 selv om de var litt lunkne i utgangspunktet. 

 

Anonymous poster hash: 35699...0b5

[Anonym bruker]

 

Dette må jo være det teiteste svaret i denne tråden. Ja barnet kan bli sykt, ja forholdet kan gå i stykker. Men det kan det uansett om de ikke får flere barn. Et av barna de har kan bli syke, man kan selv bli syk, ingen vet hva fremtiden bringer, og de alle fleste barn er friske, og de aller fleste solide forhold tåler fint en babytid. Mange menn er lunkne når det kommer til et 3.barn, har så mange jeg kjenner hvor kvinnen ønkser 3 barn og mannen igrunn er fornøyd med 2. Ofte blir det 3 barn hvis mannen ikke er fullstendig imot. Jeg kjenner til dags dato ingen som har gått fra hverandre, eller elsket barnet mindre eller angret på at de fikk nr. 3 selv om de var litt lunkne i utgangspunktet.

 

Anonymous poster hash: 35699...0b5

Teit? Deg om det. Jeg synes at om den andre parten ikke er interessert, skal man ikke tvinge gjennom noe så stort og viktig som et barn. Eksemplene var bare for å gi HI noe å tenke på, slik at hun kunne se de uheldige sidene av å få et barn til.

 

Anonymous poster hash: 89bae...e74

[Anonym bruker]

Teit? Deg om det. Jeg synes at om den andre parten ikke er interessert, skal man ikke tvinge gjennom noe så stort og viktig som et barn. Eksemplene var bare for å gi HI noe å tenke på, slik at hun kunne se de uheldige sidene av å få et barn til.

 

Anonymous poster hash: 89bae...e74

Du setter alt for mye i det å være lunken! Etter at vi fikk 2 tette barn,var vi lunkne til å få tredjemann,vi tenkte ikke på det fordi vi følte vi hadde hendene fulle. Men nå,når de har blitt større,er hendene plutselig frie og den gamle tanken om tredjemann har dukket opp. Det å være lunken,betyr ikke nei for alltid. Av og til roter mann bort tanken og trenger å tenke seg litt og da kan det være at man egentlig ønsker ett tredjemann. Mannen min var lunken så sent som for 8 måneder siden men rundt nyttåret var det faktisk han som foreslo tredjemann. Da var det jeg som hadde planer om vår reiser og sommer men gikk med på å starte prøvinga. Tenkte vel at vi kunne starte så lykkes rundt sommer. Menbspiren satt på første måned i januar faktisk!

 

Anonymous poster hash: 4bdc4...aa1

[Anonym bruker]

Hadde det som deg, er 20 uker på vei nå. De tre andre er mellom 6-15 år. Alle gleder seg til babyen kommer selv om jeg fremdeles tenker 'hva har jeg gjort'.

Greide ikke legge fra meg sistemann, alderen vår tilsa at vi måtte kaste oss irundt. Mannen var med på det jeg ville, sa hverken nei eller ja, men ønsket jeg skulle følge mine følelser

 

Mitt valg tok jeg basert på: en angrer ikke på de en får, men de en ikke fikk 😊

 

Risiko er det med alt i livet.

 

Anonymous poster hash: eb9a0...b32

[Gullunger]

Attpåkladden vår er noe av det beste som har skjedd vår familie! Vi storkoser oss. Selv om aldersforskjellen er stor, er minstejenta overhodet ikke noe enebarn! Barna er nå 18,15,12 og 4.

Mannen min ville heller ikke ha en til. I dag er han nok superfornøyd at jeg overtalte han 😊

[Anonym bruker]

Kjør på. Jeg har aldri hørt noen angre at de fikk et barn til..

 

Anonymous poster hash: 7b66c...a67

[Anonym bruker]

Hadde det som deg, er 20 uker på vei nå. De tre andre er mellom 6-15 år. Alle gleder seg til babyen kommer selv om jeg fremdeles tenker 'hva har jeg gjort'.

Greide ikke legge fra meg sistemann, alderen vår tilsa at vi måtte kaste oss irundt. Mannen var med på det jeg ville, sa hverken nei eller ja, men ønsket jeg skulle følge mine følelser

 

Mitt valg tok jeg basert på: en angrer ikke på de en får, men de en ikke fikk 😊

 

Risiko er det med alt i livet.

 

Anonymous poster hash: eb9a0...b32

 

 

Ja, jeg tenker egentlig som deg.

 

Anonymous poster hash: 0e5b3...d60

[Anonym bruker]

Du setter alt for mye i det å være lunken! Etter at vi fikk 2 tette barn,var vi lunkne til å få tredjemann,vi tenkte ikke på det fordi vi følte vi hadde hendene fulle. Men nå,når de har blitt større,er hendene plutselig frie og den gamle tanken om tredjemann har dukket opp. Det å være lunken,betyr ikke nei for alltid. Av og til roter mann bort tanken og trenger å tenke seg litt og da kan det være at man egentlig ønsker ett tredjemann. Mannen min var lunken så sent som for 8 måneder siden men rundt nyttåret var det faktisk han som foreslo tredjemann. Da var det jeg som hadde planer om vår reiser og sommer men gikk med på å starte prøvinga. Tenkte vel at vi kunne starte så lykkes rundt sommer. Menbspiren satt på første måned i januar faktisk!

 

Anonymous poster hash: 4bdc4...aa1

Men da blir det noe helt annet. Om mannen var den lunkne og så ombestemte seg, er jo det kjempefint Og gratulerer med den lille i magen

 

Jeg kan selv ikke få flere barn (på noen som helst måte), og i starten var det utrolig sårt. Jeg tenkte på det hele tiden, men det var jo lite jeg kunne gjøre med det. Til slutt måtte jeg bare innse at tankene måtte bort, og jeg jobbet med meg selv for å eliminere ønsket for flere barn. Jeg tenkte altså på dette mer enn sunt var, men nå skjer det bare en kort stund når jeg lukter på babyer Vi har det mye bedre som familie nå.

 

Jeg tenker at om HI kan si til mannen sin at hun ønsker seg nummer tre, men at hun skal la emnet ligge slik at tanken kan modnes hos ham, er det det beste. I min (og mange andres) erfaring, vil de som blir mast på, ofte gjøre motsatt. Sier ikke at HI maser, altså.

 

Men da må HI prøve å legge bort tankene selv. Om han ikke vil, så er det like fåfengt for henne å tvære på disse tankene som det er for meg..

 

Anonymous poster hash: 89bae...e74

[Anonym bruker]

Kjør på👍🏽. Man angrer da ikke på barn. Hilsen en som fikk attpåklatt 2 ganger😄😄

 

Anonymous poster hash: ee39c...186

[Anonym bruker]

Nytter ikke å argumentere med at det siste barnet kan bli sykt el lign. Hos meg ble det eldste barnet sykt som tenåring, og samme hvor mange eller hvor få vi hadde skaffet oss etterpå kunne ingen ting ha endret på dét. Slik ble livet hans. Det er én av 5 millioner skjebner her i landet. Og det vil ikke finnes noen garantier for noen, verken oss selv eller våre barn.

 

Anonymous poster hash: 24371...fbc