"Låne vekk" baby til eldre søsken..kvier meg..

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget... Kanskje noen har tips til hvordan jeg kan ta det opp med mannen? Eller artikler som kan støtte opp under at det ikke er noe galt med meg - at det ikke er jeg som er "for treg" når jeg ikke er klar?

 

Mannen har to barn fra før av... Eldste jenten er 20 år og kommer hjem på ferie om en uke og jeg kvier meg sånn...

 

Vi har ei lita frøken på 6 mnd (min første), og storesøster gleder seg til å treffe henne igjen (ikke sett henne på 4 mnd)... Er selvsagt veldig kjekt, og liker at hun er interessert i lillesøsteren sin.. Vil jenta vår skal ha et godt forhold til sine storesøsken.

 

Men mannen snakker om at datteren skal få "ha henne en del" (ang lillejenta) i sommer... Overhørte også en samtale hvorpå eldste svarer at "ja jeg kommer nok til å stjele henne en del". Er helt ok med en trilletur i ny og ne... Og eldste må gjerne være her på besøk fra morgen til kveld for min del... Men får inntrykk av at det er snakk om at hun skal ta med jenta mi vekk (bort til sin mor der hun skal bo, eller andre steder) - ikke at hun skal være her hos oss og bli kjent med henne..

 

Kjenner hele kroppen skriker i panikk når det er snakk om at noen andre skal "ha" datteren min... Hun er bare 6 mnd, jeg har ikke lyst til at noen skal ta henne med vekk fra meg mange ganger i uken i sommer og flere timer om gangen!?

 

Vet at hvis jeg tar det opp med mannen så blir det krangel av det... Han skjønner ikke hvor vanskelig det er for meg å være borte fra jenta vår, og mener at det er jeg som er unormal og vanskelig... Noen råd? Har kviet meg til ferien pga dette, men nå er det bare en uke til hun kommer og vips ble det virkelig også...

 

Anonymous poster hash: f4591...f41

[Anonym bruker]

Ammer du? Tilfelle kan hun ikke være borte fra deg lenge om gangen. Jeg skjønner deg godt, var akkurat lik og jeg har tre barn.

 

Anonymous poster hash: 02b85...af7

[Anonym bruker]

De har ikke møttes mye, barnet er lite og storesøster kjenner henne ikke veldig godt enda = hvorfor skal hun ta henne med bort? Det naturlige er at de kan tilbringe tid sammen hos dere, ta noen trilleturer og kose seg på den måten. Jeg hadde ikke latt barnet mitt som nå er 8 mnd bli med en person hun knapt kjenner lenger unna enn at jeg kan følge med. Ikke fordi jeg ikke stoler på noen andre, men fordi barnet er lite og kun vant til meg og pappaen. Min mor hadde heller ikke fått tatt henne med bort på noe før de hadde blitt skikkelig kjent og jeg hadde sett at babyen er helt trygg på henne. Helt naturlig at du ikke ønsker dette og det bør du formidle. Kjempeflott at storesøster vil bli kjent og ta vare på babyen, men det bør skje sammen med dere foreldre i starten og deretter kun dreie seg om trilleturer og slikt i nærområdet så en av dere er i nærheten om det skulle være noe. 

Anonymous poster hash: dd08b...551

[Anonym bruker]

Har dessverre ingen gode råd, men jeg skjønner deg veldig godt. Jeg hadde ikke vært komfortabel med at noen (uansett søster eller ei) skulle ha babyen på 6mnd når de ikke har sett hverandre på 4mnd. En time eller tre en kveld i ny og ne så du og mannen feks kan ha alenetid ja, men ikke en hel dag og iallefall ikke over natt.

Syns ikke du er unormal. Det ville for leg kanskje vært OK med en natt hos noen babyen har sett jevnlig hele livet og er trygg og komfortabel rundt, og som kjenner babyen godt.

 

Anonymous poster hash: e8371...9fe

[Anonym bruker]

Si det som det er; du er ikke komfortabel med det. Jeg var på samme måte....og jeg har 5! Brydde meg fint lite om hva han mente. Var veldig få som fikk låne ungene når de var små. Og ikke lenge.

Anonymous poster hash: b3aeb...97c

[Anonym bruker]

Fortell mannen din hvordan du føler det nå, slik at han ikke lover noe du ikke ønsker.

 

Jeg vil heller ikke "låne bort" barna mine når de er så små.

 

 

 

Anonymous poster hash: 80407...291

[februarprins2013]

babyen vil ha det fint hos søsteren

[Anonym bruker]

Begge mine barn har jeg hatt både barnevakt med overnatting og timer her og der fra de var babyer. Riktignok hos besteforeldre som de så omtrent annenhver dag(bor bare 3 mins gange unna hverandre), selv jeg hadde ikke vært komfortabel med at en  storesøster skulle hatt baby over natten sånn helt plutselig. Er jo uansett litt vanskelig hvis du ammer?

 

Det er jo ikke noe problem med et par timer på trilletur(uten deg) o.l. .. Overnatting hadde jeg kanskje ventet med, for hun må jo bli ordentlig kjent med søsteren først.

 

Er du sikker på at han mener masse og lenge, som i over natten osv? Sikker på at du ikke krisemaksimerer?

 

Samtidig så synes jeg du høres litt hønemor ut og du må kunne slippe taket litt her og der. Er ikke lenge før baby skal i barnehage og det er ikke sunt å bli heeeelt borte i natta og panisk bare ungen ikke er med deg i 5 min.

 

Ikke sunt med overhysteri Ment i beste mening! Bare lett å bli litt kontrollfreak og ikke la noen slippe til uten ditt overoppsyn... Kjenner meg igjen på det med førstemann de 3 første månedene He he

 

 

Anonymous poster hash: 3f17a...0b7

[Anonym bruker]

Hadde vært uaktuelt her iallfall! Av mange grunner.

 

Barnet kjenner ikke 20-åringen, 20-åringen kjenner ikke barnet.

Ammer du? (Da sier det jo seg selv)

Det er midt i den verste seperasjonsangstperioden, og babyen trenger mor.

Osv

 

Anonymous poster hash: f5b30...059

[Anonym bruker]

Nei, er i samme situasjon og nei det er ikke greits. At de blir kjent er kjempebra, men ikke slik far og datter forestiller seg. 

Anonymous poster hash: c2121...f7b

[Anonym bruker]

Jeg delammer og hun er vandt til å få flaske også ut over det hun MÅ ha av tillegg til morsmelk (feks pumper før vi skal noe og tar med, eller blander mme og pumper når vi er hjemme igjen, pga hun nekter å die når vi ikke har det helt stille og rolig rundt oss) så det er dessverre ikke noe argument... Bare å sende med flaske mener mannen...

 

Syns det er vondt og har ikke lyst å krangle med mannen... Tror mannen mener at det er viktig for tilknytningen mellom de to som søsken og kanskje han er blitt revet med i "planleggingen" i ren glede av at eldste er så engasjert (av de to barna hans fra tidligere er det hun som har hatt vanskeligst for å akseptere skilsmissen mellom foreldrene, nye partnere og nytt lillesøsken)...

 

Og hun er virkelig velkommen hit når som helst for å tilbringe tid med lillefrøken, bli kjent med henne og få tilknytning... Jeg kan fint gjøre andre ting imens, trenger ikke sitte "oppå" de.. Men datteren min har ikke behov for å bli tatt med vekk fra meg for å bli kjent med søsteren... Trilletur av og til er også greit for meg sålenge det ikke er så lenge av gangen... Men ikke tanken på å låne henne vekk en halv dag (med alt det innebærer av både kos, soving, mating og stell).. Og det er ikke snakk om én gang, er snakk om at de skal få mye tid i sommer siden det er et halvt år til neste gang

 

Anonymous poster hash: cc5d7...b19

[Anonym bruker]

Er forresten et år til hun skal i barnehage enda... Men om det så bare var noen mnd til, er det en grunn til å sende henne vekk flere timer om dagen fire-fem ganger i uka allerede nå?

 

Og jeg tåler ha barnevakt, har allerede hatt det i 1,5 pluss 2 timer (pga to ganger hos spesialist), men da var det et reelt behov for det. Og det var ikke kjekt for meg det heller.. Men det var fordi vi måtte, og ikke for å være snill med noen andre... Og var hos bestemoren som jenta vår kjenner godt og er trygg på..

 

Anonymous poster hash: cc5d7...b19

[LilleVilje]

Storesøster gleder seg til å kose med lillesøster. Det er et veldig positivt utgangspunkt, og det er det du må huske når du skal si fra om hvordan du føler det. Jeg hadde aldri lånt vekk mine i den alderen, ikke til mer enn en liten trilletur og selvsagt kos og lek sammen med oss, når alle var sammen. Det er biologisk sett naturlig at vi skal kjenne stor motstand mot å forlate barna våre i denne alderen; de kan på ingen måte overleve særlig lenge uten oss (nærmere bestemt puppen/flaska), og derfor har vi fått sterke følelser rundt det å ha dem hos oss.

 

Noe av det jeg syns var vanskeligst med å bli mor første gang, var alle de situasjonene der folk rundt meg sa "men du må jo bare slappe av, du kan jo bare..." Nei. Jeg kunne ikke bare. Jeg lyttet til magefølelsen og gjorde stort sett som den sa, og det eneste jeg angrer på i dag, er at jeg ikke alltid gjorde som den sa. Med nr 2 fulgte og følger jeg magefølelsen uten å bry meg om hva andre sier og tenker; jeg har trygge, gode og selvstendige unger, og det er ikke panisk eller tåpelig å lytte til det behovet som evolusjonen har sørget for at vi har. Du må ikke la deg overkjøre i dette, men samtidig må du formidle til storesøster at du stoler på henne og gleder deg veldig til babyen blir stor nok til at de kan kose seg lenge alene og til og med være på overnatting! Men da skal de være godt kjent, og barnet skal ønske det selv.

 

Ammer du? For da begrenser det seg veldig enkelt selv hvor lenge babyen kan være vekke fra deg. Hvis ikke, får du si som sant er: Babyer har ingen forståelse av tid, så når du er borte fra den, er hvert øyeblikk en evighet. Og den vet ikke noe om at den får se deg igjen heller. Du ønsker at babyen din skal slippe den følelsen og usikkerheten, men storesøster er velkommen til å ha henne så mye hun vil når dere alle er sammen! Det er også inngangsporten til å kunne ha babyen alene.

 

Selv om det er en storesøster, er det jo en fremmed person for babyen. De må bli kjent og trygge. Det er enda en stund til barnehagestart når babyen bare er seks måneder, så bare gjør som du føler og stol på deg selv, du! Søk opp gruppa TIO (tilknytningsomsorg) på Facebook, der er det mange som har vært borti denne problemstillingen

[Anonym bruker]

Jeg delammer og hun er vandt til å få flaske også ut over det hun MÅ ha av tillegg til morsmelk (feks pumper før vi skal noe og tar med, eller blander mme og pumper når vi er hjemme igjen, pga hun nekter å die når vi ikke har det helt stille og rolig rundt oss) så det er dessverre ikke noe argument... Bare å sende med flaske mener mannen...

 

Syns det er vondt og har ikke lyst å krangle med mannen... Tror mannen mener at det er viktig for tilknytningen mellom de to som søsken og kanskje han er blitt revet med i "planleggingen" i ren glede av at eldste er så engasjert (av de to barna hans fra tidligere er det hun som har hatt vanskeligst for å akseptere skilsmissen mellom foreldrene, nye partnere og nytt lillesøsken)...

 

Og hun er virkelig velkommen hit når som helst for å tilbringe tid med lillefrøken, bli kjent med henne og få tilknytning... Jeg kan fint gjøre andre ting imens, trenger ikke sitte "oppå" de.. Men datteren min har ikke behov for å bli tatt med vekk fra meg for å bli kjent med søsteren... Trilletur av og til er også greit for meg sålenge det ikke er så lenge av gangen... Men ikke tanken på å låne henne vekk en halv dag (med alt det innebærer av både kos, soving, mating og stell).. Og det er ikke snakk om én gang, er snakk om at de skal få mye tid i sommer siden det er et halvt år til neste gang

 

Anonymous poster hash: cc5d7...b19

Det er ikke han som skal sitte og pumpe, så det er ikke han som kan avgjøre det.

Selvsagt blir det "krangel" hvis han nekter å leve seg inn i hvordan det føles for deg. Det første året er "den symbiotiske tiden" for mor og baby. Det må både far og søsken leve med.

 

Anonymous poster hash: f0fe0...892

[Anonym bruker]

Lillesøsteren min var 18 når jeg fikk mitt andre barn. Hun flyttet til samme by når når datteren min var noen uker gammel. Hun var 12 mår jeg fikk min første og bodde langt unna meg så var veldig stas å bli tante igjen! Hun var en del hos meg og kosa masse med babyen, passa babyen mens jeg var på butikken eller mens jeg fant på ting med min eldste. Så tok hun trilletur når babyen skulle sove. Jeg synes det var en fin måte å gjøre det på

Etter noe dager når babyen din har blitt kjent med storesøster burde det ikke være ni problem at hun passer henne noen timer da (noen timer ikke hele dagen) om du ikke er for langt unna om det er noe.

 

Anonymous poster hash: 9b90b...7e7

[LilleVilje]

Ser nå at ammingen ikke er et argument. Men da får du stå på ditt og si det som det er; det blir ikke aktuelt. En krangel med mannen? Ja vel. Men heller det enn å sende fra seg jenta si og ha den vonde klumpen i magen hele tiden, særlig når det er snakk om så mye som det virker som her. I tillegg får du styrken av at du gjør det som er rett for datteren din, det hjelper! Men jeg vil virkelig anbefale den Facebook-gruppa. Noen der er litt langt over the edge for min smak, men mange er moderate og har god peiling. De vil kunne gi deg fornuftige argumenter, vise til forskning og gi deg støtte. Bare ikke la deg overkjøre!

[Anonym bruker]

Kvinne, hør din indre stemme! Stol på deg selv og la intuisjonen fortelle deg hva som er riktig. Vær en løvemamma, ikke la noen ta barnet ditt vekk fra deg hvis du føler det er feil. Lev i sannhet med deg selv og du vil utstråle en selvsikker energi. Blir mannen sur, så får han bare bli det.

 

Anonymous poster hash: bb74c...56e

[Anonym bruker]

Har en liten følelse av at det er en hønemor som krisemaksimerer her og gjør en liten sak større enn nødvendig.

Jeg er selvsagt enig i at man ikke bare tar med seg en 6 mnd gammel baby bort fra mammaen sin i mange timer, mange ganger i uka. Men er det virkelig det 20-åringen har sett for seg Denne jenta forstår jo også at babyen ikke kan være mye borte fra mammaen sin. Kanskje hun bare mener at hun vil være sammen med babyen og kose og leke med den.

Og om hun tar en trilletur på to timer, så du får litt fri, så går det helt sikkert fint. 

 

Anonymous poster hash: 43cf3...9ad

[Anonym bruker]

Hi igjen her... Kanskje jeg bare må ta praten med han... Føler meg litt egoistisk, men er ikke det at jeg må ha henne for meg selv... Men vil være i nærheten, og vil hun skal vite at mamma ikke er borte... Aldri hatt noe problem med at andre koser, holder og duller med henne når de er på besøk (men er streng og tar henne ut av situasjonen hvis det blir for mye og hun ender opp med å bare gråte.) men da er jo jeg i nærheten..

 

Vil heller ikke såre storesøster, hun er en fin jente og jeg er glad for at hun vil bli kjent med lillesøsteren! Er heller ikke tilliten det går på, hun er ikke vandt til barn men hun er veldig fornuftig og rolig, og vil uten tvil lytte til mine beskjeder om hvordan lillefrøken skal ha det ift mat, soving etc.. Så jeg stoler på at hun ville gjort alt riktig! Men er min tilknytning, mitt mammahjerte, som likevel ikke synes det er ok at babyen min blir tatt bort hjemmefra... Er klar over at jeg må tåle det når hun begynner i bhg, men har ikke lyst til å øve inn den rutinen et år i forkant heller..

 

Er også redd for jenta mi si tilknytning til meg.. Hun er blitt litt mer utrygg ovenfor andre, og trenger tid før hun syns andre er ok (må sitte hos meg i starten, andre får prate med henne da, men ikke holde. Da blir hun stressa. Hun kan også sitte hos andre og trives med det før hun plutselig bryter ut i gråt, roer seg med en gang jeg tar henne.).. Det tar jeg som et godt tegn, at hun søker trygghet hos meg. Men.. Vet ikke hvordan babyer opplever tid borte fra mor? Er redd hun skal føle på at jeg har "forlatt" henne, og få reaksjoner på det,spesielt om det skjer ofte (har gått bra når vi har hatt barnevakt men det var med 4 ukers mellomrom og kort tid..)..

 

Anonymous poster hash: cc5d7...b19

[Anonym bruker]

Du trenger ikke "unnskylde" deg med at hun er utrygg el noe sånt. Dette dreier seg også om DINE følelser. De er også viktige! Du er fortsatt viktig! Du burde i alle fall være viktig for mannen din...

 

Anonymous poster hash: f0fe0...892

[Anonym bruker]

Hi igjen her, må bare legge til noe: JA jeg er hønemor! Innrømmer det glatt men desto verre er det når andre blir lovet at de skal få "låne" babyen min en del de neste to mndene.. Spesielt når det gjelder mennesker jeg bryr meg om.. Jeg vil ikke krangle med mannen og vil ikke såre storesøster.. Vil gjerne de skal bli kjent.. Jeg har bare vår lille jente... Men døtrene til mannen min bryr jeg meg også om! Og jeg ønsker de skal se på lillefrøken som sin -søster-, ikke pappaens attpåklatt eller halvsøster..

 

Anonymous poster hash: cc5d7...b19

[Anonym bruker]

Ta det som det kommer og snakk med storesøster underveis.

 

Det er jo ikke sånn at hun braser inn hos dere og skal ha henne med på dagstur første gangen hun ser henne.

 

La storesøster komme, la henne kose og bli kjent, mens hun er på besøk hos dere. Kanskje tar det litt tid før babyen blir trygg på storesøster og da sier du bare at denne seperasjonsangst-fasen er helt normal, dere bruker bare litt tid.

 

Når spørsmålet etter litt bli-kjent-tid kommer, f.eks "Kan jeg ta med lillesøster på besøk til xxx eller, jeg har lovet å komme i dag og vil gjerne ha henne med?"

 

Vel, da svarer du nei. Bare vær ærlig og si at hormoner, hønemortendenser og din seperasjonsangst er så sterk at du klarer ikke sende henne fra deg på denne måten enda.

 

Klart storesøster kan bli litt skuffet, men vær ærlig, vis sårbarheten din. Ikke gjør dette til en avvisende og vond ting, inkluder 20-åringen i følelsene dine og fortell henne at du er glad i henne, at du er så glad for engasjementet hennes og at du så veldig gjerne vil at de to søstrene skal få et nært og godt forhold. Men at du ikke makter å ha barnevakt på denne måten helt enda, at hun en stund til må finne seg i å være sammen med søsteren sin hjemme.

 

La det bli en åpenhet og forståelse mellom deg og storesøster, snakk direkte til henne og la henne forstå at den vonde klumpen du får i magen av å være borte fra babyen din ikke har noe med hennes omsorgsevne å gjøre, det er bare sånn det er å bli mamma, så hun må gi deg litt tid.

 

Du trenger ikke bruke mannen din som en sinna mellommann, ta det direkte med storesøster.

 

Men du må ikke la beskyttelsestrangen din ta helt av da, du må slippe til storesøster litt 😉

 

Anonymous poster hash: 2775c...4d0

[Lille krøll]

Ikke fortell hva du ikke vil, fortell hva du gleder deg til.

At storesøster kommer og er sammen med dere halve dagen, at det skal bli så kos og se de på lekeplassen mens du sitter med kaffen, at det skal bli så hyggelig å ha henne på middag. Alt du ser frem til at storesøster skal gjøre INNENFOR HUSETS VEGGER, sammen med dere.

Da har du vært positiv og satt standarden for hva du ønsker.

Om mannen eller storesøster sier noe annet så er det bare si som det er, du er ikke klar for det enda og det føles ikke riktig enda.

Du ser for deg alt det de planlegger i fremtiden men ikke enda. Det må de bare akseptere.

Den som er viktigst her er faktisk barnet. Nr 2 er du. Alle andre kommer etter dere, slik er det bare.

Det er forskjell på når du MÅ på undersøkelse og trenger barnepass kontra storesøster og pappa blir glad av dette så da skal ungen passes.

[Anonym bruker]

Synes du høres veldig overbeskyttende ut, hi! Og at du

 

Anonymous poster hash: 88551...d39

[Anonym bruker]

Synes du høres veldig overbeskyttende ut, hi! Og at du

 

Anonymous poster hash: 88551...d39

... krisemaksimerer. Ta det sakte i begynnelsen, la dem bli kjent og så kommer dette til å gå kjempefint!

 

Anonymous poster hash: 88551...d39