Jeg er bekymret for samboeren min :(

[Anonym bruker]

"Gå til legen!", sier jeg. Men jeg er ikke moren hans. Jeg kan kun ytre bekymring, oppfordre og si min mening. Jeg kan ikke diktere eller bestemme. Han vil ikke, gidder ikke, tar det ikke på alvor.

 

Men han sliter med skjelvinger. Særlig i armer/hender og kjeven. Hva kan være årsaken? Han er 28 år, og vi har to barn under 4 år. Ingen kjente sykdommer. Men er diabetes i familien hans. (Mor, morfar og farmor, samt onkel, har det)

Anonymous poster hash: f6f9f...baf

[Anonym bruker]

Det er umulig å si. Det kan være parkinson, blodsukkeret, hjertet, ingenting.. du kan ringe legen hans og be ham kalle ham inn.

 

 

 

Anonymous poster hash: 65caa...938

[Anonym bruker]

Spør ham om han ønsker å være en god far til barna sine, om han ønsker å se barna leve opp?

Er det rettferdig overfor barna (og deg) om han blir alvorlig syk og kanskje mister funksjon (eller verre) bare fordi han ikke turde gå til legen - når han kunne fått hjelp hvis han gikk til legen.

 

Jeg hadde blitt ordentlig streng med ham og omtrent sparket ham bak.

Han vet han er disponert for diabetes - da ville jeg gitt ham en utskrift over hva følgene kan bli av ubehandlet diabetes - lest det sammen med ham og spurt ham igjen, og det er verdt å ta sjansen på å bli blind, få alvorlige skader på indre organer... bare fordi han ikke tør gå til legen.

 

Det er jo ikke sikkert det er diabetes. Det er mange andre ting som kan gi slike skjelvinger, alt fra angst til parkinson, diabetes, andre mangler eller sykdommer.

 

Få ham til å våkne opp og se at når han er far så har han et ansvar for å passe på sin egen helse!

 

Enig med nr. to, om han ikke hører, ring legen hans. Om han ikke vil gå til legen så ville jeg sagt til ham at siden han ikke vil ta vare på egen helse så må du informere familien hans om at han kanskje er syk. Si at du nekter å sitte og se på at han blir sykere bare fordi han ikke vil gjøre noe med egen helse.

Si at du støtter ham fullt ut, at du ikke vil at han skal bli alvorlig syk, at du er glad i ham, og tilby ham å bli med til legen hvis han synes det er vanskelig.

 

Men ikke akspeter at han gir så blaffen i egen helse at han risikerer å påføre seg selv alvorlige skader/sykdom - både du og barna fortjener en frisk mann som er tilstede.

 

Så jo, du kan bli ganske tøff med ham! Åpne øynene hans slik at han innser at det ikke bare er pga. seg selv han ev. går til legen, men også for sine barns skyld, og familiens skyld.

Anonymous poster hash: 33c6f...2eb

[Anonym bruker]

Han er redd!

 

Typisk mannfolkmåte å takle flykt på, som en struts...

 

Han har nok googlet, han vet nok at det er flere alvorlige tilstander som kan gi skjelvinger. Akkurat nå synes han det er bedre å leve i uvisshet enn å gå gjennom undersøkelsene som må gjøres og kanskje få et alvorlig svar.

 

Jeg ville bestilt time hos min egen lege, fortalt om symptomene hans, min engstelse, hans fornektelse, og bedt om råd.

 

Anonymous poster hash: b2704...577

[Anonym bruker]

Si han har to barn som han skylder å gå til legen. Tenk om det er noe som kan gjøres noe med nå, men ikke senere. Vil han tilgi seg selv? Ikke sikkert det er noe farlig, men som voksen tar man symptomer som varer over tid på alvor!

 

Anonymous poster hash: d7fc2...daa

[Anonym bruker]

Mannen min er akkurat lik når det gjelder å hå til legen. Gan har hatt ulike mer og mindre farlige symptomer på meget alvorlig sykdom (ligger i familien) i snart 4 år. Jeg måtte til slutt bare ringe legekontoret, fikk time til dagen etterpå og informerte han om å møte opp der. Hvis han ikke ville ta det opp selv kom jeg til å bli med han. Han deo selv for å si det slik

 

Anonymous poster hash: 9ca40...3a3