Hvordan tar du opp problemer med barnehagen?

[Anonym bruker]

Problemer knyttet til at du ikke føler at barnet ditt har blitt ivaretatt godt nok. Jeg er ganske forbannet nå, de har åpent, men jeg drøyer det til en annen dag så ikke jeg "snakker i affekt" eller hva man skal kalle det ! 

 

Jeg har en tendens til å bli sint, og vise at jeg er sint, og kanskje si dumme ting. Men jeg vil ikke smile og nikke og gi uttrykk for at alt er greit heller, hvordan sier dere ting?

Anonymous poster hash: 386cd...670

[Superdolly]

Så saklig og konkret som mulig. Blir du sint og sier dumme ting er det mye lettere for de må avfeie både deg og alt du sier, og legge det på "hun hissige mora".

 

Konkrete eksempler, gjerne med dato, og hold samtalen saklig og deg selv rolig.

[Anonym bruker]

Jeg er på den andre siden, som barnehageansatt. Og jeg vil si at du kommer mye lenger med å trekke pusten, og ta ting opp saklig. Det betyr ikke at du trenger å smile, nikke og si at alt er greit. Men ta det opp på en saklig måte hvor dere kan finne en løsning.

 

Kan jeg spørre hva som har skjedd?

Anonymous poster hash: 251ca...a35

[Anonym bruker]

Det kommer an på hva det er.

 

Småting tar jeg opp fortløpende ved levering/henting med så hyggelig tone som mulig.

 

Vi hadde problemer med noen utagerende barn som gjorde at vårt barn var redd for å gå i barnehagen, blant annet pga daglig vold. Da sendte jeg mail og ba om møte med styrer og ped.leder på avdelingen. Involverte også fau da det ikke virket som de tok problemet helt alvorlig. Det tok noen uker så var alt mye bedre.

 

Man må selvfølgelig holde seg saklig og ikke klikke i vinkel. Ikke alltid like lett når man har mange følelser involvert.

 

Anonymous poster hash: 42c6f...a56

[Anonym bruker]

Da jeg følte at hele barnehagens kultur var feil, at de voksne ga faen i ungene og gjorde alt hva de kunne for å slippe merarbeidet det innebar å få eks jobbe for å inkludere nye barn i gruppa (altså mitt), skaffet jeg ny barnehageplass og sa fra til styrer etter at byttet var i orden.

 

Barnehagen vi har nå er helt fantastiske med barna, men særlig på småbarn er de fryktelig passiv-aggressive overfor oss foreldre. F eks i stedet for å bemerke at tusjmerkingen på joggeskoene er slitt av uten at vi har lagt merke til det, er skoene plutselig en dag borte når vi skal hente. Vi spør, har dere sett skoene til ****? De svarer, har dere sett i glemme/ikke-navnet-kassa, kanskje de har havnet der? Også ligger de der, men vi skjønner ikke hvorfor, så neste dag ligger de der igjen, og så igjen, og så igjen. For det første, merkingen er ikke helt slitt bort, den er fullt leselig. For det andre, ungen har hatt disse skoene siden mars. Dere VET hvis sko det er. For det tredje, hvis dere synes merkingen er utilstrekkelig, SÅ SI DET. Dette håndterer jeg selvfølgelig ved å være passiv-aggressiv tilbake og nekte å merke skoene før de spør.

 

Når det kommer til mer alvorlige hendelser, som det heldigvis ikke har vært mer enn to av fordelt på tre unger, tar jeg det opp på en saklig måte, gjerne noen timer etter at jeg har hatt min umiddelbare og juvenile reaksjon. Det pleier å funke bra.

 

Anonymous poster hash: 22614...bf0