Har gitt opp å glede stebarnet mitt.

[Anonym bruker]

Hun er seks år og veldig bortskjemt fra mors side.

Hun liker å være hos oss virker det som og hun kan si ting som at hun har savnet oss. Problemet er at hun forventer så mye.

Hvis jeg feks har kjøpt med is kan hun si st det hadde vært bedre med en større.

Hun samler på noen små figurer som koster 30,- i lekebutikken, hvis jeg kjøper med en slik så sier hun, jeg liker egentlig den tingen (koster 300,-) bedre.

Hvis jeg lager favorittmiddagen så kan hun si at det var ikke det hun ville ha I DAG.

Jeg vet hun er et barn men jeg blir likevel lei meg og kjenner at jeg ikke gidder anstrenge meg noe mer.

Hun er rett og slett alltid på utkikk etter noe bedre enn det hun får.

Vi jobber masse med henne rundt dette å vise taknemlighet og faren har også blitt skikkelig forbanna på henne ett par ganger. Likevel fortsetter hun med å si at, det hadde vært bedre om....

Vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg orker ikke forsøke å glede henne mer kjenner jeg.

 

Anonymous poster hash: 2c46d...cac

[Anonym bruker]

Mulig det er noe som hører alderen til også, min stedatter på 5 år er helt lik. Hun er også en smule bortskjemt, men den skylden må vi nok ta både mor, far og jeg Så når vi nå er i butikken er det ett konstant mas. Hun blir aldri fornøyd og vil bare ha mer og mer, ikke er hun takknemlig heller. Men det er nok en kombinasjon av fasen de går gjennom i denne alderen og det at vi som foreldre har overøst henne med gaver og ting hele veien. 

Anonymous poster hash: a3dd2...627

[Anonym bruker]

Jenta mi på snart 7 har vært sånn siden hun var fire, og hun har ikke vært bortskjemt. Jeg har hatt veldig dårlig råd og lite nettverk så hun har ikke fått så mye. Det er nok bare personligheten rett og slett. Hun har søsken som lyser opp og nærmest gråter av takknemlighet om hun får en gråsten

Blir veldig flau av hun på snart 7 når hun styrer på. Har snakket mye om dette med henne og slår hardt ned på det når hun starter, men vi når ikke inn til henne. Hun er så opptatt av å få få få hele tiden og tilbyr noen henne lillefingeren tar hun hele hånden

 

Anonymous poster hash: 4d05c...c31

[Anonym bruker]

sånn er det her å. og min datter får utredning på bup nå. veldig slitsomt. hun er ikke bortskjemt..er bare vanskelig å glede og skal alltid ha noe annet eller noe bedre enn det hun får

Anonymous poster hash: 7174b...3a1

[Anonym bruker]

Min gutt på 5 sier de samme tingene, selv om han faktisk blir veldig glad for det han får. Han er ikke bortskjemt, men jeg tror han synes det er flaut å vise glede av en eller annen grunn, så da kamuflerer han det bak misnøye/at det kunne vært bedre.

 

Jeg var lik selv da jeg var liten, og husker den fortvilende følelsen når jeg viste det motsatte av det jeg følte og så at jeg gjorde noen lei seg. Men det gikk over da.

Anonymous poster hash: 78f3f...e64

[Anonym bruker]

Syns faktisk far skal på banen. Hun burde jekkes ned!

 

Sier hun at hun ikke ønsket seg den middagen I DAG, tar han tallerkenen og setter den i kjøleskapet, med beskjed om at da kan hun heller få den i morgen. I stedet får hun en skive kneipp mens dere spiser livretten hennes.

 

Sier hun at leken til 30 kroner ikke er bra nok, så leverer han den selvsagt tilbake til butikkdamen og henter ut pengene. Og så videre. Og hver gang sier han til henne "det skal bli morsomt å gi deg fine ting/god mat den dagen du lærer deg å si takk og være glad til!"

 

Men det er far som må ta det. Ikke du.

 

Anonymous poster hash: 2b83c...2c7

[MammantilNurket]

Da hadde jeg latt være å kjøpe is, droppet besøk i leketøysbutikken og laget det jeg hadde lyst på til middag.

Snakk med mor og finn en felles "plattform" for oppdragelse. Vær tydelige voksne _sammen_. Hun er et barn og hun må forstå at hun har begrenset rett til medbestemmelse. Dere er de voksne - dere bestemmer. Skap forutsigbarhet og klare rammer. Brudd på regler får samme konsekvenser fra alle voksne. Skal man få noe må man gjøre seg fortjent til det.

[Anonym bruker]

Har gitt opp å glede barna mine jeg.. De er likedan

 

Anonymous poster hash: 46877...0cc

[Mostly Harmless]

Det koster meg ikke en kalori å ta tilbake noe dersom jeg får klager. Fireåringen min har også prøvd seg på det der, og øver seg nå på å tenke seg om FØR han klager på noe han har fått. Vil han ha tingen eller ikke? I min bok er nemlig en klage det samme som "nei, takk".

[ostepop123]

HI, som du ser er dette helt vanlig. Det er helt ok å si "neivel, så vil du ha den til 300, men det er ikke den du får. Sånn er livet." Eller, "du, det synes jeg er trist å høre, for nå prøvde jeg å gjøre deg glad." Mitt barn er akkurat makent innimellom, er overhodet ikke bortskjemt på materielle ting, og blir (som regel) glad til slutt allikevel. Det gir seg nok. Dette er av de små ting altså. Og viktigst av alt: om du ser etter hva du skriver, så handler jo dette om deg, slik du presenterer det. At det er du som er lei deg, det er du som ikke gidder. Vi snakker faktisk om en 6-åring her! Du som voksen må vite bedre enn å presentere henne som "veldig bortskjemt" og plassere ansvaret hos noen andre. Det er faktisk du som må tilpasse din atferd her. Jenta er 6 år, og kan ikke ta ansvar for dine følelser.

[MJ<3]

Det er helt vanlig. Trenger ingen utredning for dette.

Her er heldigvis denne fasen over, men varte i noen år... Virket veldig utakknemlig.

[Anonym bruker]

Stesønnen på 10 år er likedan, og han har vært slik siden han var 5-6 år. Og jeg skjønner frustrasjonen din om å aldri klare å gi glede. Det føles maktesløs til slutt. Jeg kaller det skillsmissesyndromet. Foreldre som konkurrerer om å være den "beste" forelderen. Det har iallefall vi funnet ut IKKE er en god løsning.

 

 Det at en skriver her oppe at det er vi voksne som må ta ansvar og ikke "gi opp" et barn. Det er vel en sannhet med modifikasjoner, spesielt siden stebarn vokser opp i ulike hjem, ulike omsorgspersoner og kanskje også har en del baggasje med seg også. Det er vi voksne som må lære barna hvordan man oppfører seg, men vi kan gi opp å hele tiden ville glede barna når de ikke setter pris på det. Det gjelder like mye mine egne barn, som stebarn. Jeg (og faren) har forsøkt alt mellom himmel og jord for å gjøre stesønn fornøyd og glad, men uten at han viser særlig glede. Siden jeg er stemor, så har jeg latt faren ta den største biten vedr oppdragelsen (han som korrigerer gutten, men vi har diskutert hva vi mener er riktig først). Nå gjør vi ikke spesielle forsøk på å glede han, men lever i en vanlig familiehverdag. Setter han ikke pris på det, så setter han ikke pris på det.

Anonymous poster hash: 540a2...5a0

[Anonym bruker]

Vi hadde litt samme problemet med ene stebarnet mitt. Vi kjøpte en sparkesykkel til han en gang, den var ikke bra nok.. Greit, da fikk ene søskenet hans den i stedet og han fikk ingen sparkesykkel.

En annen gang kjøpte vi nye sko til han, og det var også feil, da leverte vi tilbake og fikk pengene igjen.

 

Problemet her var at han kunne få nøyaktig samme tingene hos mor. Det var bare at det var feil at vi kjøpte det av en eller annen grunn.

Og dette kan skje ofte. At jeg kjøper ting til stebarna og neste gang de kommer har de nye av akkurat samme ting, bare dyrere

 

Men poenget mitt da. Dere må gi konsekvenser som andre har påpekt, ta tilbake tingene.

 

Anonymous poster hash: a9f2c...ce3

[ostepop123]

 

Stesønnen på 10 år er likedan, og han har vært slik siden han var 5-6 år. Og jeg skjønner frustrasjonen din om å aldri klare å gi glede. Det føles maktesløs til slutt. Jeg kaller det skillsmissesyndromet. Foreldre som konkurrerer om å være den "beste" forelderen. Det har iallefall vi funnet ut IKKE er en god løsning.

 

 Det at en skriver her oppe at det er vi voksne som må ta ansvar og ikke "gi opp" et barn. Det er vel en sannhet med modifikasjoner, spesielt siden stebarn vokser opp i ulike hjem, ulike omsorgspersoner og kanskje også har en del baggasje med seg også. Det er vi voksne som må lære barna hvordan man oppfører seg, men vi kan gi opp å hele tiden ville glede barna når de ikke setter pris på det. Det gjelder like mye mine egne barn, som stebarn. Jeg (og faren) har forsøkt alt mellom himmel og jord for å gjøre stesønn fornøyd og glad, men uten at han viser særlig glede. Siden jeg er stemor, så har jeg latt faren ta den største biten vedr oppdragelsen (han som korrigerer gutten, men vi har diskutert hva vi mener er riktig først). Nå gjør vi ikke spesielle forsøk på å glede han, men lever i en vanlig familiehverdag. Setter han ikke pris på det, så setter han ikke pris på det.

 

Anonymous poster hash: 540a2...5a0

 

Jeg mente ikke at man skal forsøke å glede enda mer, altså! Jeg skrev heller ingen ting om å gi opp. Jeg mente at det er den voksnes ansvar å sette grenser, og ikke minst at det er den voksnes ansvar å ikke ta seg nær av disse tingene - som tross alt er helt vanlig barneatferd. Og om barna ikke lar seg glede, trenger man vel ikke forsøke så himla hardt hele tiden heller?

[Anonym bruker]

 

Stesønnen på 10 år er likedan, og han har vært slik siden han var 5-6 år. Og jeg skjønner frustrasjonen din om å aldri klare å gi glede. Det føles maktesløs til slutt. Jeg kaller det skillsmissesyndromet. Foreldre som konkurrerer om å være den "beste" forelderen. Det har iallefall vi funnet ut IKKE er en god løsning.

 

Det at en skriver her oppe at det er vi voksne som må ta ansvar og ikke "gi opp" et barn. Det er vel en sannhet med modifikasjoner, spesielt siden stebarn vokser opp i ulike hjem, ulike omsorgspersoner og kanskje også har en del baggasje med seg også. Det er vi voksne som må lære barna hvordan man oppfører seg, men vi kan gi opp å hele tiden ville glede barna når de ikke setter pris på det. Det gjelder like mye mine egne barn, som stebarn. Jeg (og faren) har forsøkt alt mellom himmel og jord for å gjøre stesønn fornøyd og glad, men uten at han viser særlig glede. Siden jeg er stemor, så har jeg latt faren ta den største biten vedr oppdragelsen (han som korrigerer gutten, men vi har diskutert hva vi mener er riktig først). Nå gjør vi ikke spesielle forsøk på å glede han, men lever i en vanlig familiehverdag. Setter han ikke pris på det, så setter han ikke pris på det.

 

Anonymous poster hash: 540a2...5a0

Slik føler jeg det nå. Det er umulig å glede både for far og meg. Vi har nå lagt oss på en nøytral linje. Vil hun heller ha noe annet så får hun ingenting.

 

Kjenner jeg ikke en gang gidder forholde meg til noen svar her. Latterlig å si at man som voksen ikke får lov å føle på dette.

Ikke at jeg graver meg ned pga det men man får en maktesløs følelse.

Greit at hun er et barn og at dette er "normalt" hun er likevel utrolig utakknemlig.

Får håpe det går seg til.

HI

 

Anonymous poster hash: 2c46d...cac

[Anonym bruker]

Min er 4 år og ingenting er bra nok. er nok litt lader. Uansett hva jeg lager til middag (om han så spiset det samme i går og elsket det) så sier han at han ikke liker det/vil ha. Hvis jeg kjøper en is så sier han at han vil ha en annen. Uansett hva jeg smører på brødskiva så sier han at han ikke liker det osv. osv. Håper det bare er en fase og at det går over.

Han spiser uansett til slutt og kan da si at det var godt.

Har laært meg til å heller spørre hva han vil ha og gi det til han hvis det er innenfor rimelighetens grenser. Eller faktisk forberede han på hva vi skal eller hva vi skal spise sånn at han kan syte fra seg med en gang.

Anonymous poster hash: 6c754...d9e

[Anonym bruker]

skulle stå ALDER

Anonymous poster hash: 6c754...d9e

[ostepop123]

Slik føler jeg det nå. Det er umulig å glede både for far og meg. Vi har nå lagt oss på en nøytral linje. Vil hun heller ha noe annet så får hun ingenting.

 

Kjenner jeg ikke en gang gidder forholde meg til noen svar her. Latterlig å si at man som voksen ikke får lov å føle på dette.

Ikke at jeg graver meg ned pga det men man får en maktesløs følelse.

Greit at hun er et barn og at dette er "normalt" hun er likevel utrolig utakknemlig.

Får håpe det går seg til.

HI

 

Anonymous poster hash: 2c46d...cac

 

Jeg har ikke skrevet at du ikke skal føle på det, men *ansvaret* for det kan du ikke legge på barnet. Det er ditt. Og ja, barn oppfører seg på en måte vi kan tolke som idiotisk og vanskelig innimellom, men de er altså barn. Det er opp til de voksne å forholde seg til det, heller enn å legge skylda på andre.

Endret 21. juni 2016 av ostepop123

[Anonym bruker]

Slik føler jeg det nå. Det er umulig å glede både for far og meg. Vi har nå lagt oss på en nøytral linje. Vil hun heller ha noe annet så får hun ingenting.

 

Kjenner jeg ikke en gang gidder forholde meg til noen svar her. Latterlig å si at man som voksen ikke får lov å føle på dette.

Ikke at jeg graver meg ned pga det men man får en maktesløs følelse.

Greit at hun er et barn og at dette er "normalt" hun er likevel utrolig utakknemlig.

Får håpe det går seg til.

HI

 

Anonymous poster hash: 2c46d...cac

Vet du hva, når folk sier det er "normalt", så blir jeg nesten litt sjokkert. At noe er veldig utbredt betyr virkelig ikke at det er snev av normalitet i det.

 

Selvsagt er et barn steike BORTSKJEMT og forkjælt og overdullet hvis hun sier at joda, det er livretten min, men jeg hadde ikke lyst på den akkurat i dag.

 

Kjenner det så godt igjen, og ikke fra egne barn, de har nemlig forstått lenge før seksårsdagen at sutring betyr avslag. Men jeg kjenner det fra stebarnet, fordi der var alle middager "liker ikke" hvis jeg lagde dem, namnam hvis faren lagde dem. Det er en måte å prøve å få makt over de voksne på, og når dere bestemmer dere for ikke å prøve å glede henne mer, viser dere at hun faktisk ikke har den makten.

 

Anonymous poster hash: 2b83c...2c7