Panikk. FULLSTENDIG panikk! (Ang graviditet)

[Anonym bruker]

Så sitter jeg her da, og hodet mitt føles som en kjøttkvern. Virkelig.

Det går rundt og rundt, og jeg begynner å få panikk.

Jeg har to barn. Mannen ingen. Så vi bestemte oss for å prøve å få en til. Alt var fint, alt var ok, jeg gledet meg. Spennende å prøve.

Men så BOM! Denne mnd føler jeg så sterkt at jeg har blitt gravid, og da kom frykten som lyn fra klar himmel.

Hva har jeg gjort?

Hvordan skal dette gå?

Kommer jeg til å klare å følge opp de jeg har like godt som før?

Får de et dårligere liv?

Hva om baby ikke blir frisk?

Hva om jeg ikke blir en god tre barns mamma?

Hva om mannen ikke blir en god pappa?

Hva om han ikke hjelper noe særlig til?

Hva om, hva om, hva om.

Jenter, ikke si, hvorfor prøver du å bli gravid når du er så usikker. Jeg VAR helt sikker på dette, hadde tenkt nøye igjennom det. Gledet meg. Men nå som det er noen dager til ikm har jeg altså fått panikk. Har jeg gjort noe dumt? Var dette godt gjennomtenkt? Og hodet mitt raser avgårde her.

Kan noen være så snill og skrive noen gode ord? Evt kaste en bøtte isvann på meg?

Vær så snill, dere med flere barn enn to, og gjerne dere som har mine, dine og våre historier...

Phu, jeg trenger noen trøstende ord

 

Anonymous poster hash: 0c9a4...5d9

[Anonym bruker]

Det er helt vanlig å få litt panikk, det betyr bare at du kommer til å bli en reflektert og god mamma 😉

 

Jeg har 4 barn og har hatt perioder med panikktanker i alle svangerskapene mine, men det går helt fint.

 

Anonymous poster hash: 4a867...15e

[pifi med tre nurk]

Snakk med mannen om alle disse tankene! En av de viktigste tingene ved å få barn sammen er jo å ha avklart det med forventninger og tanker rundt feks barneoppdragelse først!

[Anonym bruker]

Begge mine barn var godt planlagte... Men kjenner meg igjen i perioder med angst "Hva i huleste hadde jeg gjort nå! " Type tanker

 

Til tider gledet jeg meg... Når jeg ble sliten grudde jeg meg... Var gubben i dårlig humør en dag, var jeg sikker på at jeg ikke kom til å få noe hjelp og at alt avhang av meg.

 

Handler om at det føles som om vi mister kontrollen. Når jeg testen positivt fikk jeg nesten problemer med å puste... Begge gangene?! Ha ha ha 

 

 

Tror det er ganske normalt å føle det sånn 3 barn skal nok gå greit. Blir nok slitsomt det første året, men så går det seg til Jeg har selv 2 søsken og kan ikke se at jeg har blitt fulgt opp noe dårligere enn de andre. Du følger opp forskjellig etter behov.

 

 

Kanskje tidlig å si gratulerer, men gjør det allikevel. Det kommer til å gå bra, skal du se

Anonymous poster hash: 8fcf4...5d1

[Anonym bruker]

Å herlighet så fine dere er!

Tusen takk for gode ord.

Jeg kan jo ikke fortelle mannen hvor sprø jeg er, da kommer jo han til å bli like stresset som meg, så det er uendelig godt å ha dere.

 

Takk!

 

Anonymous poster hash: 0c9a4...5d9

[Plutselig_gravid]

Jeg har fire barn ( første barn fra tidligere forhold) og kjenner veldig godt igjen de tankene der fra graviditetene. For meg har det vært en prosess som jeg tror bare har ført godt med seg. En slags mental forberedelse. Her har alt gått fint, og selvfølgelig mye bedre enn fryktet 😉

Jeg får ofte sånne tanker når jeg skal ta/ eller har tatt viktige avgjørelser som vil påvirke livet. Kjøpe nytt hus/flytte, bytte jobb osv. Tror det bare er bra, så lenge ikke panikktankene er konstante.

[Blomstogbier]

Jeg har også hatt sånne perioder hormoner..normalt.. jepp:)