Drømmen om å bli jordmor

[Anonym bruker]

Forsvant i dag når jeg fikk brev fra studieplassen om at det å søke særplass for oss med barn ikke er lett å få innvilget pga få praksisplasser i den byen. Det er heller ikke anbefalt å flytte til studiebyen da man kanskje må flytte på seg igjen etter tre - fire uker. Det lar seg jo ikke gjennomføre med mann og barn. Jeg angrer slik på at jeg ikke ventet med å få barn noen år slik at jeg kunne ta den videreutdanningen først. Men hadde lest at det var så vanskelig å komme inn på studiet at man burde jobbe i mangen år og helst ha en annen videreutdanning for å komme inn. Kjipt å tenke på at drømmen var så nær å bli virkelig, men nå er den så fjern igjen. Flere som kjenner seg igjen? Hvordan skal jeg erstatte den? Ta en annen videreutdanning? Ønsker å videreutvikle meg, men føler det ikke er så mye annet jeg virkelig ønsker så sterkt som dette. Er virkelig lei meg. Prøver å dempe min glorifisering av yrket og tenke at det kanskje ikke er SÅ interessant å bli det (forsvarsmekanisme), har dere eksempel å trøste meg med?

 

Anonymous poster hash: 9187b...994

[Anonym bruker]

Mange som pendler mens de utdanner seg

 

Hvor gamle er barna? De fleste (etter)utdannelser innenfor helsevesenet krever at man flytter på seg i kortere eller lengre perioder. Kan du ukependle?

 

Anonymous poster hash: 85bac...aa7

[Anonym bruker]

Jeg kom inn i Tromsø, og nærmeste praksissteder utenfor byen (slik jeg har forstått det) ligger 7-8 timer unna med bil ifølge gps. Så da lar ikke det seg gjennomføre :/ Barna er 2 og 4 år. Om to år begynner eldstemann på barneskolen så da ønsker jeg ikke å flytte han til en annen by. Dersom jeg får praksisplass i en annen by så er mannen alene med de uten noen som helst form for nettverk da vi nå bor i en annen del av landet. Vi må si opp jobbene våre, få nye barnehageplasser,finne bolig i en by vi ikke har vært før. Dette skulle vi klare, men det at jeg kanskje må tilbringe et år i en annen by velter hele lasset :/ Hadde praksisen vært 3-5 timer unna hadde jeg ukespendlet men det blir nok for langt.

-ts

 

Anonymous poster hash: 9187b...994

[Anonym bruker]

Jeg hadde søkt likevel. Og prøvd å få det med å føytte litt rundomkring selv med mann og barn. Vært litt kreativ med løsningene. Det er jo dumt å måtte gi opp drømmen - jeg skjønner kjempegodt at du vil bli jordmor.

Anonymous poster hash: eeb5b...e6d

[Anonym bruker]

Er det ingen praksisplasser i Tromsø?

Jeg ville ha sjekket dette veldig grundig og stått på for å få praksis der. Mye som kan ordnes om man trykker på de riktige knappene.

 

Anonymous poster hash: 49058...b62

[Anonym bruker]

Jo der var noen plasser. I telefonen sa personen jeg pratet med at det ikke var anbefalt at sykepleiere med familie søkte fordi det absolutt ikke var lett å få praksisplass i Tromsø på særskilt grunnlag. Man kunne søke,men det var ingen garanti. Syns det er veldig skummelt om vi begynner hele prosessen med å si opp jobber, selge/leie ut bolig, flytte barna osv også viser det seg at jeg ikke får praksis i den byen og må flytte 8 timer unna familien to måneder i gangen. Er ikke dere enige i det da? Eller er det jeg som har hengt meg litt fast i tankegangen nå?

 

Anonymous poster hash: 9187b...994

[Anonym bruker]

når man har barn under 6år, og gjerne fler, skal det godt gjøres å ikke få sær tildeling. vært igjennom det selv  

Anonymous poster hash: f54f9...a92

[Anonym bruker]

Jeg kom inn i Tromsø, og nærmeste praksissteder utenfor byen (slik jeg har forstått det) ligger 7-8 timer unna med bil ifølge gps. Så da lar ikke det seg gjennomføre :/ Barna er 2 og 4 år. Om to år begynner eldstemann på barneskolen så da ønsker jeg ikke å flytte han til en annen by. Dersom jeg får praksisplass i en annen by så er mannen alene med de uten noen som helst form for nettverk da vi nå bor i en annen del av landet. Vi må si opp jobbene våre, få nye barnehageplasser,finne bolig i en by vi ikke har vært før. Dette skulle vi klare, men det at jeg kanskje må tilbringe et år i en annen by velter hele lasset :/ Hadde praksisen vært 3-5 timer unna hadde jeg ukespendlet men det blir nok for langt.

-ts

 

Anonymous poster hash: 9187b...994

Flytt til Oslo da. Kidsa kommer mest sannsynlig til å elske det og mye lettere med jobb senere!

 

Anonymous poster hash: 9c1f9...9d9

[Anonym bruker]

Hvor bor du da? Jeg gikk i Trondheim og mange m familie fikk særplass da i alle fall (4 år siden) jeg ukependlet til teoridelene og hadde praksis på hjemstedet og på sykehus 2 timer unna. Mye lar seg gjøre og ordne hvis du bare prøver og tar en måned i gangen.

 

Anonymous poster hash: 14f21...3e4

[Anonym bruker]

Jeg ville valgt et annet studiested enn Tromsø. I Oslo (Akershus er det vel) vil praksisplassene uansett være mye nærmere, det samme med Bergen og Trondheim. Nord-Norge er stort. 

Anonymous poster hash: 14f21...3e4

[Anonym bruker]

Det er vel din egen feil at du har for dårlige karakterer til å komme inn noe annet sted?

Anonymous poster hash: db241...db4

[Anonym bruker]

 

Det er vel din egen feil at du har for dårlige karakterer til å komme inn noe annet sted?

 

Anonymous poster hash: db241...db4

 

 

 

Å, så tøff!

 

Anonymous poster hash: 9e5f1...17c

[Anonym bruker]

Jo der var noen plasser. I telefonen sa personen jeg pratet med at det ikke var anbefalt at sykepleiere med familie søkte fordi det absolutt ikke var lett å få praksisplass i Tromsø på særskilt grunnlag. Man kunne søke,men det var ingen garanti. Syns det er veldig skummelt om vi begynner hele prosessen med å si opp jobber, selge/leie ut bolig, flytte barna osv også viser det seg at jeg ikke får praksis i den byen og må flytte 8 timer unna familien to måneder i gangen. Er ikke dere enige i det da? Eller er det jeg som har hengt meg litt fast i tankegangen nå?

 

Anonymous poster hash: 9187b...994

Hvor mange praksisperioder er det snakk om da? Det er mange som har gjort det før deg (blir jo sånn sett ikke sååå forskjellig fra å jobbe i feks Nordsjøen), så det er opp til deg og din familie om det er verdt det eller ikke.

 

 

Anonymous poster hash: 85bac...aa7

[Anonym bruker]

Om mannen din har en A4 jobb innenfor barnehagens åpningstid så mener jeg at du kommer med dårlige unnskyldninger.

Da er ikke drømmen stor nok.

Mange som gjør dette. Det er en periode i livet. Jeg har gjort det selv i noen år og har ett år igjen. Minste er nå blitt 4 år.

Mannen styrer hjemmet AS og jeg er hjemme i helger, fridager og når jeg kan.

Slitsomt for både meg og mannen, men det er en periode.

Om det bare er for en dag hjemme kjører jeg gledelig 6 timer, en vei.

Vi vet at om 1 år så er alt tilbake til normalen igjen.

 

Anonymous poster hash: 71593...8de

[Superdolly]

Jeg er enig med #14.

 

Hvis det hadde vært mannen din, hva hadde du tenkt og gjort da? Han skulle ta utdannelsen til Drømmejobben sin, men det ville medføre at dere måtte flytte til studiestedet og at han ville være borte i praksisperiodene. Ville du tenkt: Å, nei, det går ikke, han kan ikke la meg være alene med barna i kanskje to måneder i slengen. Eller ville du tenkt: Herlighet, det dreier seg om noen få praksisperioder. Klart det skal gå!

 

Hvis din mann har en jobb som greit lar seg kombinere med å hente og bringe i barnehagen, er det ikke noe problem i det hele tatt. Snu litt på det: Om to år er du ferdig utdannet jordmor og kan få drømmejobben!

[Anonym bruker]

Mannen din klarer vel å ta hånd om barna når du er i praksis. Det er snakk om en kort periode av livet.

 

Anonymous poster hash: d0f95...392