Vanskelig å si ifra til min mor... Samvittighet...

[Anonym bruker]

Føler jeg har et klassisk svigermorproblem.. Men så gjelder det min egen mor.. (Jah svigermor er faktisk lettere å si ifra til).

 

Sønnen min på 6 mnd er hennes første barnebarn, og hun er helt forelsket. Er selvsagt ikke noe galt i det men er et par ting som irriterer meg sånn, men når jeg prøver si ifra blir jeg enten ignorert eller så blir hun så såret at jeg har dårlig samvittighet lenge etterpå...

 

Lørdag var vi i selskap, og etter noen timer var mini tydelig veldig sliten. Jeg hadde tenkt å legge han i vogna litt men på vei dit tok hun han ut av armene på meg og skulle kose og leke. Det tok omtrent to minutt før skrikingen var igang, men hun fortsatte å skulle kose og leke, og jeg var allerede så irritert at jeg tok han tilbake og gav bare beskjed om at NÅ skal han legges, han trenger å sove, før jeg gikk med han. Hun var tydelig såret etterpå og jeg har fortsatt dårlig samvittighet... Men jeg vil jo det beste for sønnen min da..

 

Flere ganger når hun har vært på besøk og det har blitt sutring og han prøver snu seg har hun også fortsatt å skulle ha kontakt og prate med han.. Jeg prøver si ifra om at nå er han trøtt/lei og vil ha fred (evt sove), men hun bare ignorerer meg.. Og hun mener nok at hvis han vil sove kan han sove på fanget fordi det er så koselig.. Men han vil ikke sove på fanget, han vil legges ned og være i fred når han er trøtt, slik har han vært i 4 mnd og hun vet det!

 

I tillegg maser hun mye om at hun snart skal få gi han godteri etc, men jeg syns absolutt ikke noe om det.. Godteri kan vente, han vet ikke hva det er og savner det dermed ikke, og det er da ikke noe hastverk med å putte det i han!? Kjenner at hun ikke kommer til å stå øverst på lista over mulige barnevakter når det kommer en tid hvor det blir nødvendig...

 

Syns det er vondt at det skal være sånn, for enten går jeg rundt med dårlig samvittighet hvis jeg en gang har turt å være litt bestemt, eller så går jeg rundt med masse innestengt irritasjon (og gruer meg til neste besøk fordi det er så forbanna travelt å ikke bli hørt og respektert..)..

 

Noen råd anyone? Kan legge til at min mor er veldig sårbar men bruker det gjerne også litt manipulerende noen ganger... Jeg ser det når hun manipulerer men jeg blir likevel påvirket..

 

Anonymous poster hash: e64e5...c16

[Anonym bruker]

Sikkert et tøft svar for deg og få, men du må nesten bare vokse opp og være en tydelig mamma. Stol på deg selv og hva som er best for gutten din. Han trenger en sterk mamma som taler hans sak når han selv ikke kan gjøre det. Gir du henne lillefingeren, høres hun ut som en som fort kan ta hele hånden. Vær tidlig tydelig, er mitt beste råd

 

Anonymous poster hash: ac4b8...885

[Yellow Brick Road]

Da tar du en skikkelig prat med din mor når ungen ikke er der i en hyggelig ikke-anklagende tone.  Du sier at du er så glad for at hun er så opptatt av barnebarnet og at det er gull verdt for barn å ha besteforeldre som bryr seg om dem - eller noe sånn, at du skjønner at hun ikke mener noe vondt med det, men at det går litt over styr noen ganger.  Noe a la det du har skrevet her.  Mye bedre å ta sånne ting i ro og mak enn midt oppi situasjonen.  La dama få en sjanse for selv de mest fornuftige foreldre kan bli helt tullete når de får barnebarn.

[Anonym bruker]

Åhh høres veldig ut som en svigermor ja 😅 skjønner det er leit,men DU gjør jo ingenting galt! Stå på ditt.du har faktisk rett. Blir ho såret,javel så får ho bli såret og sur da. Du tenker på barnet ditt du 😊og det er det viktigste. Som over her, prøv å snakk med henne om dette🌸

 

Anonymous poster hash: fe6af...8ca

[Snøfnugget]

Var litt sånn her også når vår var baby. Besteforeldre på begge sider var helt på tuppa og ville gjerne at babyen skulle være våken hele tiden når de var med han. Det eneste som funka her var å være klar fra start at nei, nå skal han faktisk sove. Og nei, dere trenger ikke bråke unødvendig rundt babyen for at han skal våkne. Etterhvert fant de ut at det var mye triveligere å være med en baby som var uthvilt og fornøyd enn en trøtt og sutrete en. Så her gikk mye seg til i løpet av det første halvåret, selvom det fortsatt er helt tydelig at de gleder seg til han slutter å sove på dagen (akkurat fylt to). Vær tydelig og bestemt,du kjenner barnets rutiner og behov best.

[Anonym bruker]

Syns hun virker narsissistisk. Hennes behov går foran hans hele veien. Du skal IKKE ha dårlig samvittighet for at du faktisk klarer å lese og oversette hans signaler, når hun er så blind og i tillegg så grenseoverskridende. Fortsett med det du gjør, og si med glad og lett stemme "nei, nå er han trøtt, han skal ha ro og fred, det vil vel alle når de er trøtte!"

 

Anonymous poster hash: 901cc...4fc

[Anonym bruker]

Akkurat slik er moren min, også. Både hun og storesøsteren min bråker noen ganger med vilje for å vekke babyen, tror jeg. Helt seriøst. De burde skjønne at det er mye hyggeligere å kose og leke med en uthvilt og fornøyd baby enn en sliten og sutrete baby! Jeg tror det må være vanskelig for mødre når døtrene deres plutselig har sin egen baby, og dermed vet best om sin baby. M.a.o. at din egen lille baby (deg) plutselig vet mer og vet mest om noe som pleide å være hennes ekspertområde.

 

Jeg er enig med de over som sier at du bør snakke med henne, rolig og bestemt, en gang babyen ikke er der. Jeg og mannen min har en avtale om at vår babys behov alltid skal gå først. Vi er vennlige, men helt tydelige og bestemte. Jeg ville ikke latt moren min ta babyen vår ut av armene mine dersom jeg var på vei til å legge ham. Du må være en tydelig og bestemt mamma og sørge for at babyen din går først.

Anonymous poster hash: 30f33...6fc