Tror jeg har fått angst for jobben

[Anonym bruker]

Jeg har en jobb der jeg må prestere. Jeg må være på topp 100% av tiden. Uten å råpe hva jeg driver med, har jeg ansvar for flere hundre mennesker hver dag. Men nå, etter at andremann ble født, merker jeg er redsel for ikke å kunne prestere det jeg skal på jobb. Jeg føler jeg ikke strekker til, at jeg ikke er god nok, og at kollegene mine ser det. Jeg er livredd for å gjøre feil, og leter hver dag etter grunner for å holde meg hjemme.

 

Hva er dette? Hva kan jeg gjøre med det? Noen som kjenner seg igjen, og kan komme med råd?

 

Anonymous poster hash: 8292a...1fa

[Anonym bruker]

Ingen?

 

Anonymous poster hash: 8292a...1fa

[Anonym bruker]

Hadde/har det likt.

Min erfaring er at det til en viss grad går over - frem til du opplever noe som setter hele greia igang igjen.

Mitt råd er å jobbe deg gjennom det. Spør om det du er usikker på, slå opp ting du trenger. Neste gang du har en situasjon som ligner vil det være lettere. Så vil du få tilbakeslag, fordi du begynner å tenke på alt som kan skje, eller fordi du kommer oppi situasjoner du ikke håndterer... Da er det bare å begynne på nytt med å slå opp, øve seg på det, spørre, og lære til neste gang.

Det som også kan hjelpe er å ha et mantra som du gjentar om og om igjen når ubehaget kommer, feks "ta det som det kommer, ta det som det kommer".

Og husk å spise!

 

Anonymous poster hash: 4d2a5...eed

[Anonym bruker]

Hadde/har det likt.

Min erfaring er at det til en viss grad går over - frem til du opplever noe som setter hele greia igang igjen.

Mitt råd er å jobbe deg gjennom det. Spør om det du er usikker på, slå opp ting du trenger. Neste gang du har en situasjon som ligner vil det være lettere. Så vil du få tilbakeslag, fordi du begynner å tenke på alt som kan skje, eller fordi du kommer oppi situasjoner du ikke håndterer... Da er det bare å begynne på nytt med å slå opp, øve seg på det, spørre, og lære til neste gang.

Det som også kan hjelpe er å ha et mantra som du gjentar om og om igjen når ubehaget kommer, feks "ta det som det kommer, ta det som det kommer".

Og husk å spise! Anonymous poster hash: 4d2a5...eed

Takk for svar.

Jeg bare vet ikke lenger om jeg orker. Jeg har hatt det sånn i snart elleve år, og det blir bare verre og verre. Men uansett, takk for rådet, jeg skal forsøke så lenge jeg klarer.

Hi

 

Anonymous poster hash: 8292a...1fa

[Isola&Lille+julegave]

Du burde finne deg en annen jobb.

[Anonym bruker]

Jeg har en jobb der jeg må prestere. Jeg må være på topp 100% av tiden. Uten å råpe hva jeg driver med, har jeg ansvar for flere hundre mennesker hver dag. Men nå, etter at andremann ble født, merker jeg er redsel for ikke å kunne prestere det jeg skal på jobb. Jeg føler jeg ikke strekker til, at jeg ikke er god nok, og at kollegene mine ser det. Jeg er livredd for å gjøre feil, og leter hver dag etter grunner for å holde meg hjemme.

 

Hva er dette? Hva kan jeg gjøre med det? Noen som kjenner seg igjen, og kan komme med råd?

 

Anonymous poster hash: 8292a...1fa

Finn deg en mindre krevende jobb? To barn og hektisk jobb er ikke for alle. Men det kan hende du drar det med deg til ny jobb. Du bør snakke med noen om det, kanskje bedriftshelsetjenesten?

 

 

 

Anonymous poster hash: b38fa...56b

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Jeg bare vet ikke lenger om jeg orker. Jeg har hatt det sånn i snart elleve år, og det blir bare verre og verre. Men uansett, takk for rådet, jeg skal forsøke så lenge jeg klarer.

Hi

 

Anonymous poster hash: 8292a...1fa

At du svarer slik på gode og reflekterte råd sier noe om at du egentlig er forbi tida for å ønske dem. Du vil uansett bare bort, og burde tenke på å skifte jobb. Jeg har vært der selv, og fikk et nytt liv bÅse med areid og på privaten. Man bruker uansett mye tid og energi på jobb i løpet av livet, og hvis man har det så dårlig i 11 år blir det jo altoppslukende. Det er ikke et nederlag å skifte beite! Lykke til ☺

 

Anonymous poster hash: d190c...53e

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, alle.

Jeg tror nok dere har rett, at det er på tide å bytte jobb. Og neida, jeg vet jo at det ikke er et nederlag å bytte beite. Det er bare det at jobben min også er min identitet, og jeg er redd for hva ettervirkningene av det å slutte vil være. Men jeg skal forsøke å ikke være så selvsentrert og egoistisk. At jeg har det bra i ny jobb, selv om den ikke har like stor status, er bedre for alle. Særlig barna mine.

Hi

 

Anonymous poster hash: 8292a...1fa