Hvordan tøffe opp jenta mi litt?

[Anonym bruker]

Har ei på straks 7 som er så utrolig nærtagende, naiv, sensitiv og litt vanskelig for å lese folk. Hun har noen og leke med på skolen og sier hun trives. Jeg ser at hun ofte blir ignorert når hun prøver å prate til klassekamerater og andre skoleelever. Hun har også en bestevenninne som det alltid er styr og krangling med.

Hun kommer ofte hjem fra skolen og forteller om løgner hun har blitt fortalt fra de andre på skolen. Og dette tror hun blindt på. Vanskelig å få henne til å forstå sannheten og at hun ikke burde tro på alt hun hører.

Hun virker også ganske usikker og sår. Blir nok lett herset med på grunn av det. Hun er en del lei seg og har ofte mareritt om skoleelever.

Jeg vil at hun skal lære seg å tåle litt. Og å si nei og ikke la seg pille på nesa. Vil også at hun skal lære at det ikke er så viktig å bli likt av alle, og at hun er fantastisk som hun er selv om hun ikke er den med flest venner. Jeg var selv et svakt mobbeoffer og vil virkelig ikke at det samme skal skje med henne.

 

Anonymous poster hash: 7b9aa...84c

[Nyttårs barn]

Gi jenta en storebror! Men det er kanskje litt seint..

[Anonym bruker]

Pass i alle fall på å ikke gi henne "stempelet" som pysete, svak, sjenert osv. Det har kun en forsterkende effekt, da innfinner hun seg bare med at hun "er sånn". Ikke si ting som "nå må du ikke være så forsiktig". Da forteller du henne at hun er forsiktig og at hun ikke er bra som hun er. Altså plasserer henne i en bås og i tillegg kritiserer henne som person. Si heller ikke ting som "det er ikke noenå være så pysete for", da tenker hun gjerne bare at dere ikke forstår, og stoler ikke på deres vilurderingsevne. Respekter henne for den hun er og respekter og aksepter hennes følelser. Forsøk heller å oppmuntre henne til å være tøffere ved å støtte og motivere og være positiv. Kanskje kan hun gjøre ting der hun må være litt frempå, men som hun "takler fint"? Betale i butikken o.l. Prøv å hvis forståelse. Hvis hun er redd for noe, si det som det er: "ja, det kan være litt skummelt å gå bort og snakke med noen man ikke kjenner. Man kan bli avvist og det er ingen god følelse. Men tenk om de vil leke med deg? Det hadde jo vært veldig kjekt? Og hvis de ikke vil, så er de kanskje ikke noen man vil leke med, uansett? Da finner vi noen andre." Kanskje andre har bedre tips til hva og hvordan, men forståelse, aksept og respekt er i alle fall viktig. Og i et barns verden er ikke alt så enkelt som hos oss. Vi bekymrer oss gjerne ikke for at ikke alle vil være med oss, vi har jo andre venner eller finner noen. Verden er mer "vennlig" for oss voksne.. Vi er gjerne ikke så redde for sosiale nederlag.

 

Anonymous poster hash: 2e969...b45

[Anonym bruker]

Pass i alle fall på å ikke gi henne "stempelet" som pysete, svak, sjenert osv. Det har kun en forsterkende effekt, da innfinner hun seg bare med at hun "er sånn". Ikke si ting som "nå må du ikke være så forsiktig". Da forteller du henne at hun er forsiktig og at hun ikke er bra som hun er. Altså plasserer henne i en bås og i tillegg kritiserer henne som person. Si heller ikke ting som "det er ikke noenå være så pysete for", da tenker hun gjerne bare at dere ikke forstår, og stoler ikke på deres vilurderingsevne. Respekter henne for den hun er og respekter og aksepter hennes følelser. Forsøk heller å oppmuntre henne til å være tøffere ved å støtte og motivere og være positiv. Kanskje kan hun gjøre ting der hun må være litt frempå, men som hun "takler fint"? Betale i butikken o.l. Prøv å hvis forståelse. Hvis hun er redd for noe, si det som det er: "ja, det kan være litt skummelt å gå bort og snakke med noen man ikke kjenner. Man kan bli avvist og det er ingen god følelse. Men tenk om de vil leke med deg? Det hadde jo vært veldig kjekt? Og hvis de ikke vil, så er de kanskje ikke noen man vil leke med, uansett? Da finner vi noen andre." Kanskje andre har bedre tips til hva og hvordan, men forståelse, aksept og respekt er i alle fall viktig. Og i et barns verden er ikke alt så enkelt som hos oss. Vi bekymrer oss gjerne ikke for at ikke alle vil være med oss, vi har jo andre venner eller finner noen. Verden er mer "vennlig" for oss voksne.. Vi er gjerne ikke så redde for sosiale nederlag.

 

Anonymous poster hash: 2e969...b45

Åh, den mobilen.. Beklager trykkfeil og ord som endrer seg!

 

Anonymous poster hash: 2e969...b45

[Anonym bruker]

Kanskje hun ville ha best av sosial trening i mindre fora?

 

Anonymous poster hash: 71c1b...da3

[Anonym bruker]

dette på skolen plager henne nok mer enn hun vil innrømme. få inn tiltak, det du beskriver er mobbing. hun forstår ikke situasjonen godt nok til å sette ord på ting.

 

Anonymous poster hash: c2469...c6f

[Anonym bruker]

dette på skolen plager henne nok mer enn hun vil innrømme. få inn tiltak, det du beskriver er mobbing. hun forstår ikke situasjonen godt nok til å sette ord på ting.

 

Anonymous poster hash: c2469...c6f

Det er dette jeg frykter.. Var som tidligere nevnt mobbeoffer selv, og det tok noen år før jeg klarte å innse hvor ille det egentlig var.

Jeg frykter også litt at dette er min skyld. At jeg har oppdratt henne for mye. Har alltid hatt fokus på rettferdighet, høflighet og å ikke være slem mot andre. Men etter at hun begynte på skolen ser jeg jo at det nok heller lønner seg å være tøff og egoistisk og egenrådig. Hun sier til og med at hun ikke vil ta igjen når noen er slemme mot henne for det mener hun ikke er riktig.

Jeg vil bare at hun ikke skal la seg bli tråkket på. Og at hun skal lære seg å stoppe munnen på de som må lire av seg styggheter

 

Anonymous poster hash: 7b9aa...84c

[Anonym bruker]

AKKURAT samme problemstilling hadde vi. Jenta ble vel ikke ignorert, hun ble heller inkludert, men valte å leke alene fordi hun ikke forsto de andre elevene, og hun var sjenert, naiv, paranoid ( trodde alle var sinte på henne selv om de bare sa noe som kunne tolkes negativt ". Vi byttet skole, og gikk fra helvette til himmelen!

 

Anonymous poster hash: 34af6...1bf