Jump to content
N0tta

Føler meg alene

Recommended Posts

N0tta

I dag skulle jeg vært 15 uker men på torsdag (14+4) begynte jeg å blø d første som slo meg var nå mister jeg og d er sikkert min feil fordi jeg har løftet tungt, jeg har vært på trening og jeg blir sur når andre folk oppfører seg som at jeg er laget av porselen.. Dette er mitt første svangerskap og dette var et barn som var meget ønsket.. Jeg dro til fastlegen min på torsdag og han fikset time på ul til meg på fredag morgen.. Jeg hadde tenkt lenge og drømt hele natten om at barnet var dødt.. Vi dro på ul og jeg fikk en varm følelse av å se barnet på skjermen for dette har jeg aldri sett før bortsett fra på YouTube , men når gynekologen begynte å bli stille og lete så skjønte jeg fort hva som var greia.. De fant ingen hjerteaktivitet. Jeg skulle jo være 14+5 men fosteret var 10+3. Jeg gråt ikke for had hadde forberedt meg og jeg hadde den indre følelsen at keg var klar over det. Jeg fikk den første tabletten for medisinsk abort og skulle tilbake på søndag for å utføre aborten.. Når jeg kom hjem fra ul og etter 3-4 timer så fikk jeg masse smerter og sterke rier.. Fikk ikke sove natt til lørdag og begynte å gråte for jeg var sliten av smertene, jeg var sint fordi kroppen min ikke kunne ha gidd meg beskjed tidligere om at bebien var død.. Jeg hadde jo gått i 4uler uten å vite, hva sier vel d om meg? Sur, forbanna og sliten ringer jeg til sykehuset og får time til å komme inn å få noe smertestillende.. Smertene blir værre og værre sitter på venteromme på legevakten og når legen roper meg opp så kjenner jeg at d bare fosse blod ut av meg så jeg må på do.. Går inn til legen og sitter å gjynger på stolen i smerter.. Han ringer gynekologen som er på vakt og jeg på ned på ul igjen for å sjekke om dette blodet som fosset ut var fosteret eller hva d var.. Kommer ned på ul og han ser d samme som i går at fosteret og alt er intakt, det eneste er at livmortappen har gårt fra 7cm til 1cm så d var ikke lene igjen og smertene mine kom at av fosteret lå å presset på tappen.. Jeg fikk startet aborten på lørdag og fikk 4 tabletter for å stikke opp i sjeden og smertestillende. Lå i sykehussengen i 4-5 timer og følte d ikke skjedde noe.. Og smertene ble værre og smertestillende fungerte ikke.. Jeg fikk nye runde med smertestillende og disse funket heller ikke og fikk 2 nye tabletter til å stille opp i sjeden og en halv time etter d så kjente jeg som en propp gikk inni meg og alt fostervannet rant ut av meg og fosteret.. Smertene gikk bort meg en gang men jeg begynte å kaldsvette og følte jeg skulle svime av.. Men da kunne værr fordi jeg ikke hadde spist siden en liten middag på fredag. Etter at fosteret hadde kommet ut følte jeg meg helt normal og som om ingenting hadde skjedd. Fikk litt mat og dro hjem.. Nå dagen etter føler jeg meg helt rar, jeg finnes ikke positiv. Jeg blør nesten ingenting og ingen store smerter. Kjenner d stikker av og til men ikke noe mer. Nå er jeg redd for at morkaken sitter igjen og redd for infeksjon og redd for at ring vil ta tid fordi vi bil prøve på nytt så fort d lar seg gjøre.. Jeg vil bli gravid igjen nå.. Vet ikke hva jeg skal gjøre, d eneste jeg kan gjøre er jo å vente men d er ikke min sterkeste side. Jeg er redd for at dette kan gjøre at d blir vanskelig for oss å bli gravid igjen. Gynekologen sa jo at jeg må vente til blødningen er ferdig va 2 uker på å ha samleie igjen.. Men jeg er jo på dag 1 og nesten ingen blødninger. Vil d si vi kan ha samleie snart? kan jeg ta graviditetstest når blødningene er ferdig eller vil den fortsatt vise positiv? Tenk om morkaken fortsatt er der? Jeg vil bare bli gravid igjen og ikke tenke på dette.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

N0tta

I det jeg var ferdig å skrive dette innlegget gikk jeg på do og kjende noe når jeg skulle tørke meg, ser ned og d er en blod klump som sitter fast, tarvtak og drar den ut så er d søren meg morkaka med fostersekken og alt.. Så ekkelt men så kjekt å vite at den er ute.. Den var mye større en d jeg forventet.. Nå har jeg en del smerter men mer som mensensmerter.. Glemte å skrive grunnen til at jeg føler meg alene, jeg har lest flere forum og vet jeg ikke er alene men hjemme her jeg bor så er d ingen som snakker om d og de fleste jeg kjenner har ikke opplevd d så jeg føler jeg må gjøre alt alene.. De andre rundt meg er jo like uvitende som meg..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Kjerringa med agurken

Uff, det er er en forferdelig følelse å miste en baby (selv om andre kaller det et embryo eller foster så er det fortsatt en baby i min øyne). Kondolerer! Det er alt i alt et barn man har sett for seg at skal komme ut og vokse opp. Forslår at du snakker med sambo/mannen din slik at han vet hvordan du føler det slik at du ikke er alene om tankene.

 

Vær så snill og vent minst 2 uker før dere prøver på nytt igjen. Vet at du ønsker å ha en baby raskt igjen, MEN infeksjonsfaren er stor (!) de første ukene. Om du hadde blitt gravid med en gang kunne det hende at du hadde blitt veldig syk og/eller mistet et nytt barn i sa/ma. Livmoren må trekke seg sammen og lege såret etter morkaka. Hvis du sliter med eggløsningen kan du få legen til å skrive ut pergotime til deg for å øke sjansene for at et egg slipper. Sex anhver dag fra dag 10. Kjøp el-tester fra Ebay og bruk dem morgen og kveld fra dag 7. Jeg forstår hvordan du har det, og du kommer til å komme deg videre etterhvert. Det vil fortsatt gjøre emosjonelt vondt i lang tid fremover, men det kommer til å ordne seg til slutt!

 

Jeg mistet min første med mannen i sa og var knust i månedsvis etterpå. Vi hadde prøvd i flere år, og etter sa'en fant sykehuset ut at jeg hadde alvorlige celleforandringer (cin3). Hadde ikke spontanaborten skjedd hadde det vært stor sannsynlighet for at jeg kunne utviklet det til kreft videre under svangerskapet. Trøster meg med at babyen mest sannsynligvis hadde en feil som gjorde at det gikk som det gikk.

Delte etter noen måneder sa'en for de på jobb og til svigermor (ikke andre i familien) da jeg trengtes dele hvorfor jeg var så lei meg + opererte. Det var en enorm bør som ble lettet av mine skuldre.

 

Nesten ett år etter operasjonen for celleforandringene ble jeg gravid på nytt, og er nå 23 uker på vei. I begynnelsen var jeg redd for at jeg skulle miste barnet i sa eller ma. Hadde en app hvor jeg noterte ned symptomer hver eneste dag, sjekket temperaturen morgen og kveld (magesmerter og lavere temperatur var de første tegnene på at ting var på vei til å gå galt gangen før), og hadde ikke sex før uke 13 igjen i frykt for en eventuell sa. Hadde ul i uke 7, 13, 14 (legen fant ikke hjertelyden med dopler) og 18/19. Skal ha nye i 27 og 35. Frykten for at noe skal gå galt har nå for det meste sluppet. Babyen sparker og jeg har tatt det med ro i svangerskapet. Hver dag er en seier og jeg er overbevist om at det skal gå bra denne gangen.

 

Jeg håper at dette kan hjelpe deg til å se litt framover. Det er tungt nå og vil være tungt lenge, men desto mer du får snakket om det desto mer får du bearbeidet det. Kanskje en sorggruppe kan være tingen?

Ønsker deg lykke til!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Kjerringa med agurken

Hcg bruker halveringstiden (samme som fordoblingstiden hvis jeg husker rett) så det vil ta tid før den er helt borte igjen

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...