Blir så trist av å lese så ofte her inne om

[Anonym bruker]

alle som finner seg så håpløse menn, og enda verre, får barn med dem. Om det er fysisk eller psykisk mishandling, latskap, alkoholproblemer, festing og livsstil som 18-åringer, økonomiske problemer eller bare er vanskelige.. Hvorfor går man videre i forhold med slike menn? Hvordan kjøper man hus med slike folk? Og tar den store beslutningen om å få barn?

 

Forstår vel at man kanskje er blind av forelskelse, eller at denne oppførselen kommer frem eller utvikles over tid. Men er bare så leit at ikke alle har et godt forhold med en flink og god mann.

 

Jeg og min mann var kjærester i 7 år før vi kjøpte hus og giftet oss og deretter fikk barn. Da visste vi begge godt hva vi gjorde og hvem vi skulle dele livet med. Men alle har kanskje ikke like god tid? Og ting kan selvsagt skje uplanlagt. Men blir litt sjokkert over alt jeg leser her. Synes synd på de det gjelder og håper alt ordner seg for de til slutt! <3

 

Anonymous poster hash: 11c50...85d

[Anonym bruker]

Man skriver jo om problemer her, så er de med problematiske forhold som skriver her, så da hører man jo kun om de forholdene. De med gode forhold trenger jo ikke tips til hvordan å få et godt forhold. Derfor man bare hører om negative forhold

 

Anonymous poster hash: be4b7...47a

[Anonym bruker]

I tillegg må du huske at noen ikke har tid til å vente så lenge med å få barn. For min del så mistet jeg samboeren min i en ulykke og måtte starte helt på nytt. Det tok mange år å bli klar for en ny partner, deretter skal man gjerne være sammen noen år og hvis man da vil ha mer enn ett barn så må man nesten bare kjøre på litt fortere enn man av og til en komfortabel med. Jeg har ønsket meg barn siden jeg var 19 år, men rakk aldri å få barn med den første siden vi ville vente til økonomi, hus osv var på plass. Da det skjedde døde han rett etterpå, så tok det vel 6-7 år før jeg klarte tanken på en ny mann og når det skjedde så fikk vi barn etter 2 år sammen. For kort tid egentlig, men samtidig kunne jeg ikke vente så mye lenger og trodde at denne mannen var den riktige for meg. Så endret han personlighet straks barnet var født.

Anonymous poster hash: 93a16...31e

[Anonym bruker]

Det har ikke slått deg at enkelte menn forandrer personlighet ved endret livssituasjon, depresjon/ sliten/ stressa? Dessuten, drømmemannen med ett barn og hus og hjem, er ikke sikkert at han forblir slik med tre barn, hus og hjem... Arbeidsledighet, psykisk sykdom, søvnmangel, ja listen er lang over ting som kan spille inn og forandre den mannen som tidligere var McDreamy!

 

Anonymous poster hash: c9486...8f2

[Anonym bruker]

Jeg skriver jo at det kanskje utvikles eller vises over tid eller at man ikke alltid har tid til å vente mange år.. Og klart det er en overvekt her inne hvor man kan få ut frustrasjon eller kan be om råd. Bare synes det er trist at det for en del blir slik.

 

Anonymous poster hash: 11c50...85d

[Anonym bruker]

alle som finner seg så håpløse menn, og enda verre, får barn med dem. Om det er fysisk eller psykisk mishandling, latskap, alkoholproblemer, festing og livsstil som 18-åringer, økonomiske problemer eller bare er vanskelige.. Hvorfor går man videre i forhold med slike menn? Hvordan kjøper man hus med slike folk? Og tar den store beslutningen om å få barn?

 

Forstår vel at man kanskje er blind av forelskelse, eller at denne oppførselen kommer frem eller utvikles over tid. Men er bare så leit at ikke alle har et godt forhold med en flink og god mann.

 

Jeg og min mann var kjærester i 7 år før vi kjøpte hus og giftet oss og deretter fikk barn. Da visste vi begge godt hva vi gjorde og hvem vi skulle dele livet med. Men alle har kanskje ikke like god tid? Og ting kan selvsagt skje uplanlagt. Men blir litt sjokkert over alt jeg leser her. Synes synd på de det gjelder og håper alt ordner seg for de til slutt! <3

 

Anonymous poster hash: 11c50...85d

Ting forandrer seg mye etter at man får barn..

 

Anonymous poster hash: 88c76...8e4

[Ylva og Mathilde]

Men tenk så trist det er å LEVE livene, å innse at de største valgene man har gjort her i livet er feil, at man har fått barn med, og bundet seg resten av livet til et menneske man ikke kan utstå. Å innse at man har sviktet barna, og at alt skal være litt ekstra vanskelig økonomisk, logistisk, praktisk og emosjonelt resten av livet.

Allikevel legger vi oss ikke ned og synes synd på oss selv. Vi gjør vårt ytterste for at barna ikke skal lide noen nød eller merke at de ikke har det samme som andre barn, vi biter oss i tunga og smiler, når vi egentlig har lyst til å be eksen brenne i helvete, vi hever oss over stigmatiseringen som "alenemor", og håper at innsatsen betaler seg til slutt.

Endret 12. juni 2016 av Ylva og Mathilde

[Anonym bruker]

Det er lett å være kjæreste, foreldre osv når livet er A4 og man ikke møter motgang.

Vi har hatt mye motgang gjennom vårt 15 års samliv og dette har forandre både jeg og min mann.

Jeg har tatt valget å bli i forholdet tross det at vi har vokst fra hverandre og sliter med å samarbeide da jeg vet en skilsmisse opp på tap av et barn, alvorlig sykdom, flytting og mye annet vil være en veldig stor stressfaktor for barna.

 

Selv om dette er et valg jeg har tatt så trenger jeg noen ganger lufte min frustrasjon over min situasjon. MIn mann er heldigvis ikke voldelig eller alkoholiker, men egoistisk og lite fleksibel over for andre ting enn det han holder på med.

Anonymous poster hash: 9c4c0...7cd

[Anonym bruker]

Dessverre ikke altid man ser hvor ille det er når man lever oppe i det. Og man blir på en måte vant til det og tror nesten at det er sånn det skal være.

 

Så går man ut av forholdet og ettertid så skjønner man ikke helt hva man har drevet med.

 

Anonymous poster hash: e8b7d...600

[Anonym bruker]

Men tenk så trist det er å LEVE livene, å innse at de største valgene man har gjort her i livet er feil, at man har fått barn med, og bundet seg resten av livet til et menneske man ikke kan utstå. Å innse at man har sviktet barna, og at alt skal være litt ekstra vanskelig økonomisk, logistisk, praktisk og emosjonelt resten av livet.

Allikevel legger vi oss ikke ned og synes synd på oss selv. Vi gjør vårt ytterste for at barna ikke skal lide noen nød eller merke at de ikke har det samme som andre barn, vi biter oss i tunga og smiler, når vi egentlig har lyst til å be eksen brenne i helvete, vi hever oss over stigmatiseringen som "alenemor", og håper at innsatsen betaler seg til slutt.

Jeg har klart å ikke gråte over bruddet med barnas far en eneste gang, men nå gjør jeg det. Dette er spot on. ❤️

 

Anonymous poster hash: 7dbd7...f6d

[Anonym bruker]

Det har ikke slått deg at enkelte menn forandrer personlighet ved endret livssituasjon, depresjon/ sliten/ stressa? Dessuten, drømmemannen med ett barn og hus og hjem, er ikke sikkert at han forblir slik med tre barn, hus og hjem... Arbeidsledighet, psykisk sykdom, søvnmangel, ja listen er lang over ting som kan spille inn og forandre den mannen som tidligere var McDreamy!

 

Anonymous poster hash: c9486...8f2

Om han ER idiot eller BLIR idiot senere, hva spiller det for rolle? Hvorfor fortsette i forholdet?

 

Anonymous poster hash: ab4bb...72d

[Ylva og Mathilde]

Jeg har klart å ikke gråte over bruddet med barnas far en eneste gang, men nå gjør jeg det. Dette er spot on. ❤️

 

Anonymous poster hash: 7dbd7...f6d

Lett å være sterk i motgang, problemet er når noen "ser deg" og gir deg trøst. Stå på, dette klarer du! 💚

[Anonym bruker]

alle som finner seg så håpløse menn, og enda verre, får barn med dem. Om det er fysisk eller psykisk mishandling, latskap, alkoholproblemer, festing og livsstil som 18-åringer, økonomiske problemer eller bare er vanskelige.. Hvorfor går man videre i forhold med slike menn? Hvordan kjøper man hus med slike folk? Og tar den store beslutningen om å få barn?

 

Forstår vel at man kanskje er blind av forelskelse, eller at denne oppførselen kommer frem eller utvikles over tid. Men er bare så leit at ikke alle har et godt forhold med en flink og god mann.

 

Jeg og min mann var kjærester i 7 år før vi kjøpte hus og giftet oss og deretter fikk barn. Da visste vi begge godt hva vi gjorde og hvem vi skulle dele livet med. Men alle har kanskje ikke like god tid? Og ting kan selvsagt skje uplanlagt. Men blir litt sjokkert over alt jeg leser her. Synes synd på de det gjelder og håper alt ordner seg for de til slutt! <3

 

Anonymous poster hash: 11c50...85d

Jeg var sammen med min eksmann i 5 år før vi giftet oss (jeg var da gravid), på bryllupsnatta gav han beskjed om at han nå var gift og han trengte ikke oppføre seg lenger og fra den dagen ble livet fylt med fysisk og psykisk mishandling. Jeg holdt ut i 2 år, men når barnet var 1,5 år dro jeg. Livet er fortsatt et helvete nå 6 år etter da han ikke godtar skilsmissen, men jeg holder meg flytende og barnet blir beskyttet mot sin far. Dette er nok en spesiell situasjon, men dette påpeker at selvom man har vært sammen lenge så kan det ligge mørke sider ved vedkommende som har blitt skjult i lang tid. Forøvrig er jeg en ressurssterk kvinne med direktørstilling og er meget engasjert i nærmiljøet, og det er få som tror at jeg kunne bli utsatt for en slik mann.

 

 

Anonymous poster hash: e5be2...fb0