Nei, jeg har ikke lyst....

[Anonym bruker]

Jobber 140%. 100% dagtid og 40% på hjemmekontor på kveldstid etter barna er i seng. Dette er for på endene til å møtes. Mannen går på AAP pga depresjon.

Med 3 barn er det en hektisk hverdag.

Han har heller ikke lappen, såfall kjøring ligger på meg.

 

Han vil ikke stå opp, vil ikke klippe plen, vil ikke bli med på ukeshandel, vil ikke følge på trening.. Vil ikke...for, jeg har ikke lyst.

 

Jeg vet det er lite konstruktiv, men jeg har mest lyst til å BRØLE opp i ansiktet hans at voksne ikke alltid kan velge... Jeg VIL ikke alt jeg heller, men som foreldre er det mye vi MÅ.

Jeg har brølt før, og vet han blir vanskeligere da. Surere mot meg, mot ungene. For 'han velger ikke å være deprimert'.

Han er lykkelig et sted, foran datamaskina.

Han ler, skravler, linker opp til 8-9 timer.

Men til familien sier han nesten bare enstavelsesord eller overser oss.

 

Jeg forstår at det er tøft å være deprimert, men jeg føler meg samtidig utnyttet.

Vi skal liksom være to i dette..

 

Er på nippet til å si 'Pakk sakene dine, og dra. Nå er det min tur å si-Jeg har ikke lyst.'

 

Anonymous poster hash: 629d3...ddc

[LeTwinsA]

Altså dette hadde jeg ikke giddi !!! 

[Anonym bruker]

Hvordan var han før, bidro han da?

 

Har hatt depresjon selv og da var ingenting gøy så jeg stusser over at han er sååå deprimert, men ler og koser seg foran dataen...

 

Anonymous poster hash: edab1...7a0

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med deprisjon og det er vanskelig å finne motivasjon og overskudd til noe som helst. Når det er sakt så har jeg vert deprimert og perioder alene med 2 barn. Jeg ville sakt at enten tar han tak i ting og tar en liten del i det minste ellers hadde jeg gått fra han...

 

Anonymous poster hash: c44de...c7d

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke vært på nippet til å be ham pakke og dra - jeg hadde bedt ham gjøre det for en god stund siden.

 

Jeg hadde ikke akseptert at han bruker 8-9 timer i døgnet på spill, kan oppføre seg normalt der, men så ikke bidrar med noe, hverken praktisk eller personlig i familien.

 

Går han i terapi? I så fall, snakk med behandleren hans, fortell hvor mye han spiller, at han i spillverdenen er tilsynelatende lykkelig og blid, fortell at han ikke gjør noe fornuftig hele dagene, at han nekter å bidra hjemme og hvordan han gjemmer seg bak sykdommen når du stiller krav til ham.

Du skal ikke se bort fra at mannen din er spillavhengig også.

 

Her tror jeg du må stille ultimatum. Han må følge opp behandlingen, han må gjøre en innsats for å bli frisk selv. Nå gjør han ikke noe. Jeg ville krevd at han fulgte noenlunde normal døgnrytme, at han gjorde sine oppgaver i hjemmet og at han begynte å bli fysisk aktiv. I tillegg ville jeg krevd parterapi. Og begrensning på datatid.

Å ikke stille krav til ham nå er det motsatte av å hjelpe ham.

 

Parterapi og snuoperasjon - eller flytt. Slik du holder på nå så går det ikke lang tid før du også blir syk. Da er det bedre å komme seg unna ham om han ikke vil gjøre noe selv for å bli frisk.

Anonymous poster hash: 6e1a7...c8c

[Anonym bruker]

Dette hørtes trasig ut! Får han noen form for hjelp? Samtaler? Medisiner? Det må være et minstekrav mener jeg. Og parterapi også.. Han må utfordre seg litt, hvis ikke blir han ikke frisk. Dette må han innse selv, det nytter ikke at du prøver å banke det inn i han.. Det kan kjennes fryktelig for en deprimert å høre at han har et valg for det føles ikke sånn, men han har det! Han kan velge å la seg fange av depresjonen og han kan velge å kjempe imot. Depresjonen vil forsøke å "overtale han" til å sitte foran pcen, ikke gå ut, kanskje ikke engang dusje, men det er destruktivt å lytte til den stemmen selv hvor komfortabelt det er. Jeg mener på ingen måte at det er lett og at det er gjort på en to tre å komme ut av depresjon men han må velge å kjempe. Jeg har vært deprimert selv, over flere år, og det begynte å snu når det virkelig gikk opp for meg at jeg må ta ansvaret selv oh at det virkelig er mulig å snu det såpass at man kan fungere i hverdagen.. Jeg har fremdeles tendens til mørke tanker, til å devaluere meg selv og til energiløshet men jeg havner sjelden helt i kjelleren..

 

Anonymous poster hash: 7cc32...d1e

[Anonym bruker]

Min mann har også vært deprimert og holdt på sånn. Krevde at han la seg inn slik at han kunne få hjelp og det ikke skulle gå utover ungene. Hvis ikke var alternativet at han fikk pakke sammen. Han valgte å legge seg inn, og var masse bedre etter en mnd. Kom hjem normal igjen. Dette må du IKKE godta. Han må ha riktig mengde søvn, trening, mat, medisiner og noen å snakke med

 

Anonymous poster hash: f77a7...d5b

[Anonym bruker]

Sånn kan du jo bare ikke ha det. Selg huset, ta med deg barna, flytt og skaff au pair. Mannen får klare seg selv.

 

Anonymous poster hash: cf5e3...8ca

[Anonym bruker]

Er dette han engelskmannen?

 

Anonymous poster hash: 9712c...c79

[Anonym bruker]

Dette endre med at du også møter veggen. Han må ta tak i situasjonen, eller så må han flytte ut til han kommer seg igjen. Da får du i det minste støtte som alenemor og slipper å jobbe 140%.

Anonymous poster hash: c5a22...81c

[Anonym bruker]

Er dette han engelskmannen?

 

Anonymous poster hash: 9712c...c79

?

Han er helnorsk..

 

 

Anonymous poster hash: 629d3...ddc

[Anonym bruker]

Han er ikke deprimert. Han er lat. Hvis ikke du setter grenser, kommer han til å bruke deg opp.

 

Anonymous poster hash: 10fbf...758

[Anonym bruker]

Han er medisinert.

Han har mot legens råd prøvd å slutte.. Da ble han så ille at jeg dro bort med ungene til han hadde startet på medisinene igjen..

 

Det er vel på tide å dra hodet helt ut av sanden og sette hardt mot hardt...

Jeg er så lei av å kjempe. Jeg er sliten av å jobbe så mye, av alt ansvaret hjemme med hus, hage og bil, kjempe mot sinnet og frustrasjonen som bygger seg opp.. Sliten sv å late som om dette er greit. Sliten av å holde fasaden. Lage unnskyldninger...

Det var ikke slik livet skulle bli.

 

Anonymous poster hash: 629d3...ddc

[Anonym bruker]

Han blir ikke frisk av å fortsette som dette. Men du når heller ikke frem til ham ved å kjefte. Inviter ham til en samtale. Fortell ham hvordan du skulle ønske dere hadde det sammen. At du skjønner at han ikke fungerer pga depresjonen, men at du har lyst til at han skal bli frisk slik at dere kan leve et godt liv sammen som en enhet og en familie. Få ham til å tenke på hva han kan gjøre for at det skal bli bedre. Finn konstruktive løsninger fremfor å fokusere på det som ikke fungerer.

 

Anonymous poster hash: c8011...189

[Anonym bruker]

Pakk tingene hans og kast han på dør.

Han der klarer du deg mye bedre uten.

Han har vondt i viljen, og er arbeidssky og suttrete.

 

Hvis han hadde vært så deprimert hadde han ikke hatt et liv med latter og gøy forann dataen.

 

 

 

Nei, hiv latsekken ut, og begynn å lev.

 

Anonymous poster hash: 8099f...576

[Anonym bruker]

Hvis han kun går på medisiner og ikke går til annen behandling hadde eg krevd at han gikk til annen behandling. Medisiner mot depresjon er ikke en langvarig løsning, han kan ikke bli bedre utelukkende av medisin hvis han kun sitter hjemme. Jo, lengre han blir sittende lenge, desto mer tid tar det å komme seg ut av dette svarte hullet.

 

Jeg hadde stilt krav til han eller bedt han flytte/flyttet selv.

 

Anonymous poster hash: 31478...e13