Gruer meg så til ferie!!

[Anonym bruker]

Mannen møter jeg bare i døra, vi jobber veldig mye motsatte vakter og vi snakker kun om praktiske ting rundt ungene. Nærhet og samhørighet eksisterer ikke lenger, sex enda mindre.. Mannen hører ikke når jeg snakker og han er ikke interessert i mitt liv, virker det som..

Vi pleier å feriere med andre fordi vi da har en grei tone oss imellom når andre er tilstede. Når vi er alene, blir det så alt for tydelig hvor stor distansen mellom oss er..jeg klarer ikke ha sex med en som ikke engang kan gi meg et smil eller en klem og som er sur hele tiden, han kjefter og irriterer seg av både meg og ungene.. Nå skal vi være en uke uten andre.. Grøss og gru!!!

Hvordan skal vi klare å få en fin ferie!?

 

Anonymous poster hash: 39824...e64

[Anonym bruker]

Men få vakter slik at dere kan være sammen i hverdagen, evt om jo ben nekter dere det så får dere bytte jobb? Er jo ikke ferien som er det store problemet. Det er jo kun en uke du gruer deg til. Er alle de andre ukene, hverdagene, som må endres. Men jeg forstår du gruer deg til ferie, når ting er som det er. Lykke til

 

Anonymous poster hash: 2ed5d...281

[Babykilo]

Dette bør dere nok snakke om, rett og slett. Dere trenger en ordentlig oppvask. Ta tak i forholdet deres nå, før det er for sent. Hvis begge er innstilt på det, kan kanskje ferien være starten på en ny giv. :-)

[Anonym bruker]

Dette bør dere nok snakke om, rett og slett. Dere trenger en ordentlig oppvask. Ta tak i forholdet deres nå, før det er for sent. Hvis begge er innstilt på det, kan kanskje ferien være starten på en ny giv. :-)

Mulig det er for sent.. 15 år med grugg.. Rekker ikke fikse det før ferien😩

 

Anonymous poster hash: 39824...e64

[Anonym bruker]

Vi er i samme båt som dere...

 

Jeg orker ikke mer. Nå må dette enten fikses eller så avslutter jeg forholdet. Men mannen vil ikke...

 

Anonymous poster hash: 9ca62...de2

[Anonym bruker]

Prøv å smil og være blid. Det smitter. Vet det sikkert er vanskelig, men kan være han slenger seg med hvis han ser du er positiv. Verdt et forsøk for å redde ferien, spesielt for barna? Velg deres kamper. Prøv å forføre han, se hva han gir tilbake

 

Anonymous poster hash: dfa66...fb7

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Følger med her for å se hva slags "tips" du får.

 

Anonymous poster hash: 62feb...1ce

[Anonym bruker]

Det er skikkelig ille. Tenker at her er det tre måter deres forhold blir hvis ikke dere aktivt gjør noe. 1. Dere skilles, 2. En av dere søker det hos en annen. 3. Dere ender opp som bitre og gneldrete.

 

Foreslår at du er helt ærlig ovenfor mannen din nå, før ferien. Få det ut. Dere kan ikke jobbe m forholdet hvis ikke dere begge ser at dette ikke holder. I ferien jobber dere med å finne det gode i hverandre. Det finnes plenty av bøker og tips på nett, men velg noe og følg den planen. Sett også av tid hvor dere begge får tid for dere selv. Avtal i forkant. Sørg for at dere legger planer som gir rom for at dere får litt tid hver dag for dere selv. Ta en kveld hvor dere deler en flaske vin, snakker om hvorfor dere falt for hverandre da dere traff hverandre og om hvilke drømmer dere har for fremtiden. Ikke snakk om hva som er galt og hva den andre gjør feil.

 

Anonymous poster hash: 39f19...6fe

[Anonym bruker]

Prøv å snu på det og se på ferien som en mulighet til å finne tilbake til hverandre! Stresset med høyt tempo og å rekke bhg/skole/jobb avtar, også jobb-stress og fokus, bruk energien på å skape god stemning ml dere - forhåpentligvis vil det smitte. Tenk over hyggelige ting dere kan gjøre eller snakke om, som du vet funker for dere to. Skap gode og lange måltider - både frokost med blomster på bordet, godt bakverk og kaffe, og sene middager med god vin. Slike ting funker strålende her, nå er jeg privilegert med et varmt og kjærlig forhold, men jeg merker jo godt at forholdet preges av hverdagsstress og at ferien gjenskaper forelskelsen mellom oss. Unner deg å oppleve en opptur med mannen, jeg lever lenge på de gode periodene og kan virkelig fremdeles kjenne "kribling" i magen etter å ha vært sammen i 16 år.

 

Anonymous poster hash: 7e964...fd3

[Anonym bruker]

Prøv sex dager:)

Anonymous poster hash: 53309...a5a

[Anonym bruker]

Sånn har vi det og. Vært sammen i elleve år. Går bra så lenge vi er sammen andre.

 

Vil liksom ikke gå fra ham heller.

 

Anonymous poster hash: fd306...172

[Anonym bruker]

Takker for svar!

Er veldig i vurdering etter ferien.. Ungene er uansett nesten ikke vant til at vi er hjemme samtidig, vi vil komme til å bo i samme nabolag, sannsynligvis vil en av oss kunne beholde huset. Vi kommer til å ha delt omsorg. Og sist men ikke minst: ungene vil slippe den trykkende dårlige stemningen og kranglene våre. Om alt!

Ungene mener faren aldri smiler, at han er alt for streng, at han ikke eier humor.

Og jeg er igrunnen helt enig.. Vi gjør hverandre deprimert! Livet mitt er egentlig kjempefint! Bare ikke når han er hjemme!

 

Anonymous poster hash: 39824...e64

[Anonym bruker]

Dere er enige om én ting, HI - begge mener forholdet ikke fungerer.

 

Da er spørsmålet om dere ønsker å legge litt arbeid i å redde forholdet, eller om følelsene er helt borte hos begge?

Hva er fordelene hvis dere greier å finne tilbake til hverandre?

Hva må til for at dere skal få et bedre forhold? (endre jobbtider, snakke sammen, være kjærester, være positive mot hverandre, løse konflikter?)

 

Slik du beskriver livet deres så er dere egentlig ikke sammen, dere bare deler samme hus og seng, men dere er ikke et par.

Da er det heller ikke rart at dere sliter.

Dere kan ikke forvente at noe skal fungere som par når dere ikke gjør noe for å være et par.

 

Jeg ville tatt en ordentlig samtale med ham. Ikke krangle, ikke beskyld hverandre for noe. Gjør som en over sa, se om dere begge kan fortelle den andre hva som gjorde at dere falt for den andre. Hva savner du, hva savner han?

Hvilke ønsker har dere for fremtiden?

Og tenk praktisk, er dere villige til å gjøre et siste forsøk på å finne tilbake til hverandre? Eller er en eller begge ikke villige til det?

 

Om dere ikke har forsøkt parterapi så kan det å bli enige om å prøve det være nok til at dere blir litt mer velvillig innstilt til hverandre i ferien også. Bestill en time til familievernkontoret eller til en parterapeut, da vet dere at dere har en avtale etter ferien. Om det da likevel viser seg at det beste er å gå fra hverandre så vet dere i hvert fall at dere har forsøkt.

 

Uansett - lykke til videre.

Anonymous poster hash: 9a545...d1b

[Anonym bruker]

 

Dere er enige om én ting, HI - begge mener forholdet ikke fungerer.

 

Da er spørsmålet om dere ønsker å legge litt arbeid i å redde forholdet, eller om følelsene er helt borte hos begge?

Hva er fordelene hvis dere greier å finne tilbake til hverandre?

Hva må til for at dere skal få et bedre forhold? (endre jobbtider, snakke sammen, være kjærester, være positive mot hverandre, løse konflikter?)

 

Slik du beskriver livet deres så er dere egentlig ikke sammen, dere bare deler samme hus og seng, men dere er ikke et par.

Da er det heller ikke rart at dere sliter.

Dere kan ikke forvente at noe skal fungere som par når dere ikke gjør noe for å være et par.

 

Jeg ville tatt en ordentlig samtale med ham. Ikke krangle, ikke beskyld hverandre for noe. Gjør som en over sa, se om dere begge kan fortelle den andre hva som gjorde at dere falt for den andre. Hva savner du, hva savner han?

Hvilke ønsker har dere for fremtiden?

Og tenk praktisk, er dere villige til å gjøre et siste forsøk på å finne tilbake til hverandre? Eller er en eller begge ikke villige til det?

 

Om dere ikke har forsøkt parterapi så kan det å bli enige om å prøve det være nok til at dere blir litt mer velvillig innstilt til hverandre i ferien også. Bestill en time til familievernkontoret eller til en parterapeut, da vet dere at dere har en avtale etter ferien. Om det da likevel viser seg at det beste er å gå fra hverandre så vet dere i hvert fall at dere har forsøkt.

 

Uansett - lykke til videre.

 

Anonymous poster hash: 9a545...d1b

Takk for et veldig fint svar!

 

Anonymous poster hash: 39824...e64

[Anonym bruker]

Takk for et veldig fint svar!

 

Anonymous poster hash: 39824...e64

 

En ting til - jeg synes du beskriver situasjonen hos dere bra, og du beskylder ikke ham for å være skyld i alt, men at dere ikke fungerer sammen slik dere fungerer nå.

Kanskje du kan skrive ut denne tråden og be ham lese den, det kan kanskje være et godt utgangspunkt for en konstruktiv samtale mellom dere

 

Anonymous poster hash: 9a545...d1b

[Anonym bruker]

Det er muligens en god ide, vi klarer uansett ikke kommunisere verbalt.. Jeg kommer ikke på hva jeg skal si, blir sint eller begynner å gråte.. og han blir overdrevent pedagogisk og behandler meg nedlatende.. Snakker til meg som om jeg er tilbakestående..

 

 

Anonymous poster hash: 39824...e64