Jeg merker jeg begynner å gi opp..

[Anonym bruker]

Det føles som om hele livet mitt har vært en arbeidsoppgave. Jeg har kjempet og kjempet, og uansett hvilken innsats jeg legger ned får jeg det bare ikke til! Jeg strever med å forholde meg til andre mennesker, hadde venner som ung, men de har blitt veldig perifere. De få jeg har blitt kjent med under studier og div jobber har sklidd ut, kanskje mest pga meg. Jeg orker ikke folk! Jeg er redd for andre og det vekker så mye ubehag å være i samtale med noen, omgås, delta på foreldremøter o.l. så jeg har det bedre hjemme - alene. Jeg har virkelig virkelig prøvd - men det føles ukomfortabelt, slitsomt, ensomt, kontaktløst, og med evige tankespinn om hvor hva jeg skal dele om meg, hvordan ta imot det de sier osv.. Jeg får det ikke til! Nesten uansett hvor lenge jeg prøver, med de samme over tid og med ulike personer.. Men så er det selvfølgelig kontakt med andre jeg savner aller mest i livet mitt.

 

Jeg synes jeg har jobbet med dette hele livet og det blir ikke bedre. Jeg har vært medisinert, jeg har gått i årelang terapi og jeg har eksponert meg, utfordret meg..

 

Og nå er jeg 40 år!! Det begynner å bli fryktelig ydmykende!

 

Og jeg kjenner jeg begynner å gi opp.. all denne kjempingen fører ikke til noe, og når det i tillegg er vondt - da kan jeg vel heller gi opp nå? Eller vil jeg da bli enda dårligere?

 

Av og til hater jeg meg selv. Noe så tåpelig som å kaste bort livet sitt på denne måten! Og stakkars barna mine som har en slik mor. Aldri er det folk og liv og røre i huset, bortsett fra det de og vennene deres bidrar med selv..

 

Hva er poenget med å fortsette å utfordre seg hele tiden egentlig? Kanskje jeg får det bedre ved å innse at ingen vil være venner med meg og at jeg må stole på meg selv, ordne opp for meg selv, slutte å sammenligne meg med andre og slutte å hige etter noe som er urealistisk.

 

Anonymous poster hash: 898c2...8c1

[Anonym bruker]

Det føles som om hele livet mitt har vært en arbeidsoppgave. Jeg har kjempet og kjempet, og uansett hvilken innsats jeg legger ned får jeg det bare ikke til! Jeg strever med å forholde meg til andre mennesker, hadde venner som ung, men de har blitt veldig perifere. De få jeg har blitt kjent med under studier og div jobber har sklidd ut, kanskje mest pga meg. Jeg orker ikke folk! Jeg er redd for andre og det vekker så mye ubehag å være i samtale med noen, omgås, delta på foreldremøter o.l. så jeg har det bedre hjemme - alene. Jeg har virkelig virkelig prøvd - men det føles ukomfortabelt, slitsomt, ensomt, kontaktløst, og med evige tankespinn om hvor hva jeg skal dele om meg, hvordan ta imot det de sier osv.. Jeg får det ikke til! Nesten uansett hvor lenge jeg prøver, med de samme over tid og med ulike personer.. Men så er det selvfølgelig kontakt med andre jeg savner aller mest i livet mitt.

 

Jeg synes jeg har jobbet med dette hele livet og det blir ikke bedre. Jeg har vært medisinert, jeg har gått i årelang terapi og jeg har eksponert meg, utfordret meg..

 

Og nå er jeg 40 år!! Det begynner å bli fryktelig ydmykende!

 

Og jeg kjenner jeg begynner å gi opp.. all denne kjempingen fører ikke til noe, og når det i tillegg er vondt - da kan jeg vel heller gi opp nå? Eller vil jeg da bli enda dårligere?

 

Av og til hater jeg meg selv. Noe så tåpelig som å kaste bort livet sitt på denne måten! Og stakkars barna mine som har en slik mor. Aldri er det folk og liv og røre i huset, bortsett fra det de og vennene deres bidrar med selv..

 

Hva er poenget med å fortsette å utfordre seg hele tiden egentlig? Kanskje jeg får det bedre ved å innse at ingen vil være venner med meg og at jeg må stole på meg selv, ordne opp for meg selv, slutte å sammenligne meg med andre og slutte å hige etter noe som er urealistisk.

 

Anonymous poster hash: 898c2...8c1

Stor klem! Livet er beintøft, men ikke gi opp! Noen av oss må kjempe og stri mye mer enn alle andre, og det føles ikke verdt det, jeg vet. Men ikke gi opp. Vi må ikke la mismotet ta oss.

 

 

Anonymous poster hash: 91946...dd5

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Og opplever å ha fått det bedre. Det som funket for meg var intens, langvarig samtaleterapi (og antidepressiva, men de var ikke essensen). Jeg gikk i terapi 2-3 ganger i uken i seks år. Det var verdt det.

Anonymous poster hash: d1b2f...f10