Jeg elsker barna mine, men..

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke å kose meg med de. Det er forferdelig. Jeg blir sliten av de og føler de maser. Når kvelden kommer er jeg lei meg over at jeg ikke strakk til i dag heller. Noen dager teller jeg sekunder til de skal legge seg.

 

Jeg er ikke deprimert, men det har vært et jævlig tøft år, barnefar ble borte(ikke død, men borte), han var voldelig og kontrollerende(ble slutt for lenge siden), og valgte til slutt å stikke av. Jeg er mutters alene med barna, og jeg er sliten. Sønnen min på seks går til bup pga store adferdsproblemer, men alt tar så lang tid. Har heldigvis god støtte i barnevernet og vi forsøker å finne et avlastningshjem så jeg får hentet meg inn. Men jeg er så sliten. Gutta mine krangler masse, og jeg har ikke noe å gå på lenger. Jobber redusert for å ikke møte veggen totalt, men frykter jeg møter den igjen snart. Jeg er lei meg fordi så mange år av livene våre har gått bort pga problemer med faren, og at jeg ikke klarte å gå. Jeg har gått til psykolog, og jeg følger opp barna. Men jeg føler meg så sliten, føler livet mitt er bare barn barn barn og mamma mamma mamma. Men jeg elsker de så innmari! Jeg bare klarer ikke kose meg med de. I stad kom den ene hjem etter å ha vært på besøk hos en venn og han hadde masse å fortelle men jeg følte meg helt kvalt!!! Jeg ble stressa av at han snakket og han sa så mye. Og jeg følte meg helt dust. Jeg vet at jeg er fryktelig sliten og at jeg har hatt vanvittig mye å stri med og tenger ro, men jeg må holde hodet over vann. Legen min og saksbehandler i barnevernet er veldig opptatt av å få meg til å senke kravene til meg selv, og jeg prøver. Men jeg har så dårlig samvittighet...

 

Vet ikke hva jeg ville med dette innlegget, men jeg måtte bare blåse ut. Verste er at noenganger føler jeg at uansett hvor koselig jeg prøver å gjøre det så blir det dritt.. Men det syns ikke barna merkelig nok. Og jeg ser at de er oppriktig stolte av meg og har det fint, men jeg er så lei meg fordi jeg har gjort så mye feil før, og jeg føler faktisk at all kjærligheten de gir meg er ufortjent. Uff:(

 

Anonymous poster hash: ea0d9...6e1

[Anonym bruker]

Ville bare sende deg en klem

 

Anonymous poster hash: 504f7...5f3

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke å kose meg med de. Det er forferdelig. Jeg blir sliten av de og føler de maser. Når kvelden kommer er jeg lei meg over at jeg ikke strakk til i dag heller. Noen dager teller jeg sekunder til de skal legge seg.

 

Jeg er ikke deprimert, men det har vært et jævlig tøft år, barnefar ble borte(ikke død, men borte), han var voldelig og kontrollerende(ble slutt for lenge siden), og valgte til slutt å stikke av. Jeg er mutters alene med barna, og jeg er sliten. Sønnen min på seks går til bup pga store adferdsproblemer, men alt tar så lang tid. Har heldigvis god støtte i barnevernet og vi forsøker å finne et avlastningshjem så jeg får hentet meg inn. Men jeg er så sliten. Gutta mine krangler masse, og jeg har ikke noe å gå på lenger. Jobber redusert for å ikke møte veggen totalt, men frykter jeg møter den igjen snart. Jeg er lei meg fordi så mange år av livene våre har gått bort pga problemer med faren, og at jeg ikke klarte å gå. Jeg har gått til psykolog, og jeg følger opp barna. Men jeg føler meg så sliten, føler livet mitt er bare barn barn barn og mamma mamma mamma. Men jeg elsker de så innmari! Jeg bare klarer ikke kose meg med de. I stad kom den ene hjem etter å ha vært på besøk hos en venn og han hadde masse å fortelle men jeg følte meg helt kvalt!!! Jeg ble stressa av at han snakket og han sa så mye. Og jeg følte meg helt dust. Jeg vet at jeg er fryktelig sliten og at jeg har hatt vanvittig mye å stri med og tenger ro, men jeg må holde hodet over vann. Legen min og saksbehandler i barnevernet er veldig opptatt av å få meg til å senke kravene til meg selv, og jeg prøver. Men jeg har så dårlig samvittighet...

 

Vet ikke hva jeg ville med dette innlegget, men jeg måtte bare blåse ut. Verste er at noenganger føler jeg at uansett hvor koselig jeg prøver å gjøre det så blir det dritt.. Men det syns ikke barna merkelig nok. Og jeg ser at de er oppriktig stolte av meg og har det fint, men jeg er så lei meg fordi jeg har gjort så mye feil før, og jeg føler faktisk at all kjærligheten de gir meg er ufortjent. Uff:(

 

Anonymous poster hash: ea0d9...6e1

Om du har levd med en voldelig mann, både i og utenfor et forhold, så er det vel ikke så rart at du føler deg mindre brukanes og at du har opplevd så mye at det rett og slett er overload i hodet og følelsene? Er det mulig å få en sykemelding slik at du kan ha litt mer overskudd til å møte barna? Håper avlastningshjemmet kommer i stand fort!

 

Jeg koser meg heller ikke så ofte med barna som jeg føler jeg burde. Og det å lage det koselig for så å føle det blir mislykka tror jeg flere føler på. Sier ikke dette for å bagatellisere det du opplever, for jeg ser av det du skriver at du har det vondt, men de fleste av oss sliter med ting selv om vi kan se happy ut. Barna vil som regel henge seg opp i de merkeligste ting om hva som er kult og gøy. Du har jo gitt dem den beste gaven: du beskytter dem mot en voldelig og sint pappa.

 

 

 

Anonymous poster hash: 33b22...60d

[Anonym bruker]

Føler mye av det samme som du, selv om jeg er gift med en god mann som er tilstede for barna.

Når ettermiddagen og helgen kommer er vi slitne, orker ikke gjøre så mye med barna.

Synes de er masete og krevende, egentlig er det deilig når de ser på tv eller bruker ipad. Huff, får dårlig samvittighet.

Alle ferier er ikke ferie for meg, selv om jeg elsker barna og gjør alt jeg kan for at de skal ha det bra.

Anonymous poster hash: 8e05c...2f4

[Anonym bruker]

Om du har levd med en voldelig mann, både i og utenfor et forhold, så er det vel ikke så rart at du føler deg mindre brukanes og at du har opplevd så mye at det rett og slett er overload i hodet og følelsene? Er det mulig å få en sykemelding slik at du kan ha litt mer overskudd til å møte barna? Håper avlastningshjemmet kommer i stand fort!

 

Jeg koser meg heller ikke så ofte med barna som jeg føler jeg burde. Og det å lage det koselig for så å føle det blir mislykka tror jeg flere føler på. Sier ikke dette for å bagatellisere det du opplever, for jeg ser av det du skriver at du har det vondt, men de fleste av oss sliter med ting selv om vi kan se happy ut. Barna vil som regel henge seg opp i de merkeligste ting om hva som er kult og gøy. Du har jo gitt dem den beste gaven: du beskytter dem mot en voldelig og sint pappa.

 

 

 

Anonymous poster hash: 33b22...60d

Hei begge dere to, takk for klem fra første anonym og takk for ditt svar her siste anonym.

 

Nei, det er jo ikke så rart, og jeg vet jo det, det er bare forventningen til meg selv og alt som hele tiden feiler føler jeg. Jeg føler på en måte at alt alle andre gjør er bedre enn det jeg gjør. Jeg er litt sånn at hvis en venninne av meg med mann og barn sier at hun er sliten så tilbyr jeg meg å hjelpe med en gang. Jeg er litt skada etter forholdet enda, men jeg er merkelig nok psykisk frisk.

 

Om noen ringer meg og sier de er slitne og ikke får til noe så blir jeg alltid veldig oppgitt over de og fremhever alt de gjør bra, sier det er lov å være sliten osv. Men når folk sier det til meg så preller det av, jeg tenker feks at 'ja det sier dere bare for å være greie'. Jeg får en del kjeft av bestevenninna mi for dette. Noenganger sier folk til meg at de beundrer meg for alt jeg får til og da tenker jeg at de er spik spenna gærne.

 

Jeg sliter som dere skjønner med selvtilliten min som mor etter mange kjipe år, og nå er jeg på vei mot veggen. Legen min har stort ønske om å sykemelde meg. Sjefen min er klar over situasjonen min og sender meg ofte hjem så jeg ikke skal brenne meg ut. Men det er så viktig for meg å jobbe for ellers blir jeg sittende hjemme å tenke og da blir jeg enda mer sliten.

 

Selv om jeg kanskje trenger det. Jeg har tatt ut ferie fra mandag av for å hente meg inn, sjefen ba meg om å komme meg til legen for å sykemelde meg slik at jeg ikke skulle bruke opp ferien min.. Herregud.

 

Jeg håper at jeg får noe vlastining snart ja. Tror faktisk selv bare 24 timer vil hjelpe. ❤️

 

 

Anonymous poster hash: ea0d9...6e1

[Anonym bruker]

 

Føler mye av det samme som du, selv om jeg er gift med en god mann som er tilstede for barna.

Når ettermiddagen og helgen kommer er vi slitne, orker ikke gjøre så mye med barna.

Synes de er masete og krevende, egentlig er det deilig når de ser på tv eller bruker ipad. Huff, får dårlig samvittighet.

Alle ferier er ikke ferie for meg, selv om jeg elsker barna og gjør alt jeg kan for at de skal ha det bra.

 

Anonymous poster hash: 8e05c...2f4

Dette kjenner jeg meg VELDIG igjen i!!!

 

Av og til så får jeg helt hetta av ungene, spesielt når de skal fortelle noe og alle omveiene de tar i historiene. Jeg skammer meg etterpå.

 

Noenganger prøver jeg å ta ipadene så vi kan snakke sammen istedet men det er jo ikke de så opptatt av, noe jeg skjønner siden de er barn.. Kanskje du også trenger litt tid for deg selv - UTEN mann og barn:)

 

 

 

Anonymous poster hash: ea0d9...6e1

[Anonym bruker]

Det jeg tror tar knekken på meg er at jeg av og til blir helt overveldet av ansvarsbyrden, at jeg alltid må være noe for noen, og at jeg vet jeg er 'alt' de har. Redselen for å bli syk, noe skal skje osv. Jeg føler ofte at jeg gjør alt 'riktig' med barna mine men at det ikke er nok, og egentlig tror jeg at jeg bare må gå et kurs i å senke skuldrene

 

Anonymous poster hash: ea0d9...6e1

[Anonym bruker]

Du, sånn er vi mange som har det.

Jeg har sånne dager rett som det er. Jeg er et utpreget A-menneske, mens min mellomste sønn er et utpreget B-menneske. Når kvelden kommer er jeg så innmari sliten, mens han får mer og mer energi. Han snakker og snakker og snakker så jeg tror ørene mine skal falle av. Lunten er kort. Og jeg har en super mann som er mye til stede, foreldre og nettverk av naboer og venner som kan hjelpe de dagene det kniper.

Du må ikke være så streng med deg selv. Det er lov å være sliten på kvelden. Prøv å tenke at du gjør en god jobb. Ingen unger trenger perfeksjonisme. De fleste unger trenger foreldre som gjør det godt nok og da er det som regel mer enn nok.

 

En god klem til deg fra en annen sliten småbarnsmor sent en fredag.

 

Anonymous poster hash: 806b8...165

[Anonym bruker]

Hei begge dere to, takk for klem fra første anonym og takk for ditt svar her siste anonym.

 

Nei, det er jo ikke så rart, og jeg vet jo det, det er bare forventningen til meg selv og alt som hele tiden feiler føler jeg. Jeg føler på en måte at alt alle andre gjør er bedre enn det jeg gjør. Jeg er litt sånn at hvis en venninne av meg med mann og barn sier at hun er sliten så tilbyr jeg meg å hjelpe med en gang. Jeg er litt skada etter forholdet enda, men jeg er merkelig nok psykisk frisk.

 

Om noen ringer meg og sier de er slitne og ikke får til noe så blir jeg alltid veldig oppgitt over de og fremhever alt de gjør bra, sier det er lov å være sliten osv. Men når folk sier det til meg så preller det av, jeg tenker feks at 'ja det sier dere bare for å være greie'. Jeg får en del kjeft av bestevenninna mi for dette. Noenganger sier folk til meg at de beundrer meg for alt jeg får til og da tenker jeg at de er spik spenna gærne.

 

Jeg sliter som dere skjønner med selvtilliten min som mor etter mange kjipe år, og nå er jeg på vei mot veggen. Legen min har stort ønske om å sykemelde meg. Sjefen min er klar over situasjonen min og sender meg ofte hjem så jeg ikke skal brenne meg ut. Men det er så viktig for meg å jobbe for ellers blir jeg sittende hjemme å tenke og da blir jeg enda mer sliten.

 

Selv om jeg kanskje trenger det. Jeg har tatt ut ferie fra mandag av for å hente meg inn, sjefen ba meg om å komme meg til legen for å sykemelde meg slik at jeg ikke skulle bruke opp ferien min.. Herregud.

 

Jeg håper at jeg får noe vlastining snart ja. Tror faktisk selv bare 24 timer vil hjelpe. ❤️

 

 

Anonymous poster hash: ea0d9...6e1

Vet du, noen ganger viser man mere mot ved å tørre å vise sin sårbarhet enn å innbille seg selv at man ikke trenger å være svak. Det er viktig å vise seg svak. Det er et lim i relasjonene vi har. Hvis vi ikke trenger noe eller noen, så trenger vi ikke felleskapet og da er vi ikke mennesker.

 

Selv om du ikke havner i klinisk område for sykdom, så kan det hende du fortsatt sliter med ettervirkninger av traumer. Hjernen din har rett og slett låst seg i et mønster som var viktig da du bodde med din eks, men som ødelegger for deg nå.

 

Ta i mot den sykemeldingen. Bruk tida på å lese litteratur om emnet, meld deg på yoga kurs, begyn med meditasjon, gå turer i skogen. Begyn å sanse, kanskje du begynner å føle igjen?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 33b22...60d

[Anonym bruker]

Du, sånn er vi mange som har det.

Jeg har sånne dager rett som det er. Jeg er et utpreget A-menneske, mens min mellomste sønn er et utpreget B-menneske. Når kvelden kommer er jeg så innmari sliten, mens han får mer og mer energi. Han snakker og snakker og snakker så jeg tror ørene mine skal falle av. Lunten er kort. Og jeg har en super mann som er mye til stede, foreldre og nettverk av naboer og venner som kan hjelpe de dagene det kniper.

Du må ikke være så streng med deg selv. Det er lov å være sliten på kvelden. Prøv å tenke at du gjør en god jobb. Ingen unger trenger perfeksjonisme. De fleste unger trenger foreldre som gjør det godt nok og da er det som regel mer enn nok.

 

En god klem til deg fra en annen sliten småbarnsmor sent en fredag.

 

Anonymous poster hash: 806b8...165

Uff jeg vet jeg vet!! Skulle bare ønske jeg klarte å tro det. Jeg kjenner jo bare sympatien velte ut av meg fordi jeg syns at dere har mer lov til å være sliten enn meg, og at jeg gjerne skulle hjulpet dere! Kanskje jeg kunne trengt hypnose eller noe😅

 

 

Anonymous poster hash: ea0d9...6e1

[Anonym bruker]

Vet du, noen ganger viser man mere mot ved å tørre å vise sin sårbarhet enn å innbille seg selv at man ikke trenger å være svak. Det er viktig å vise seg svak. Det er et lim i relasjonene vi har. Hvis vi ikke trenger noe eller noen, så trenger vi ikke felleskapet og da er vi ikke mennesker.

 

Selv om du ikke havner i klinisk område for sykdom, så kan det hende du fortsatt sliter med ettervirkninger av traumer. Hjernen din har rett og slett låst seg i et mønster som var viktig da du bodde med din eks, men som ødelegger for deg nå.

 

Ta i mot den sykemeldingen. Bruk tida på å lese litteratur om emnet, meld deg på yoga kurs, begyn med meditasjon, gå turer i skogen. Begyn å sanse, kanskje du begynner å føle igjen?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 33b22...60d

Ja, du har helt rett, jeg har låst meg totalt fast i dette mønsteret. Det verste er jo at jeg VET det, og ikke får til å endre det. Jeg er jo åpen med disse tingene til andre, det måtte jeg nesten, og det var veldig befriende.

 

Kanskje jeg skal dra til legen og si at jeg allikevel ønsker å sykemelde meg..

 

Jeg må rett og slett ta mot til meg å tenke litt mer på meg selv, tenke litt mindre på alt annet. Jeg vet jo at barna mine har det de trenger, og jeg vet de er flotte barn, så noe rett må jeg jo ha gjort for å få så fin en gjeng..

 

Det med traumer er veldig sant, og det vet jeg. Det nærmer seg tiden for noen av disse traumene nå og da kommer reaktiveringen, uansett hvor mye jeg prøver å unngå det. Jeg jobber utrolig mye med meg selv altså!! Jeg har klart å plassere skyld der den hører hjemme, og jeg vet også hva som er mitt og ikke, men jeg tror rett og slett at jeg trenger litt fri. Sette meg i bilen å besøke venner lenger unna, uten barn. Være litt meg.

 

 

Anonymous poster hash: ea0d9...6e1

[Anonym bruker]

Uff jeg vet jeg vet!! Skulle bare ønske jeg klarte å tro det. Jeg kjenner jo bare sympatien velte ut av meg fordi jeg syns at dere har mer lov til å være sliten enn meg, og at jeg gjerne skulle hjulpet dere! Kanskje jeg kunne trengt hypnose eller noeAnonymous poster hash: ea0d9...6e1

Jeg har masse hjelp, snille og enkle barn, men 100% jobb og ulike verv på skole/bhg/idrett. Poenget mitt er at det er lov å være sliten. Unger skjønner jo som regel også at mor av og til er sliten. Det hender jeg sier til sønnen min at jeg gjerne vil høre historiene hans, men det må vente til i morgen for nå må hodet mitt ha 30 minutter pause før jeg sovner. Han godtar det uten å få arr i sjelen av den grunn.

 

Anonymous poster hash: 806b8...165

[Anonym bruker]

Jeg har masse hjelp, snille og enkle barn, men 100% jobb og ulike verv på skole/bhg/idrett. Poenget mitt er at det er lov å være sliten. Unger skjønner jo som regel også at mor av og til er sliten. Det hender jeg sier til sønnen min at jeg gjerne vil høre historiene hans, men det må vente til i morgen for nå må hodet mitt ha 30 minutter pause før jeg sovner. Han godtar det uten å få arr i sjelen av den grunn.

 

Anonymous poster hash: 806b8...165

Ja, det er lov å være sliten. Jeg er jo enig:)

 

Jeg tror at noenganger når jeg sier sånt så får jeg dårlig samvittighet fordi de har sett så mye de ikke skal se osv. Også vet jeg jo innerst inne at det er en STOOR forskjell på mishandling og be om fem min... Jeg må ta meg sammen før jeg sliter ut meg selv eller i verste fall barna...

 

 

Anonymous poster hash: ea0d9...6e1

[Anonym bruker]

Ja, du har helt rett, jeg har låst meg totalt fast i dette mønsteret. Det verste er jo at jeg VET det, og ikke får til å endre det. Jeg er jo åpen med disse tingene til andre, det måtte jeg nesten, og det var veldig befriende.

 

Kanskje jeg skal dra til legen og si at jeg allikevel ønsker å sykemelde meg..

 

Jeg må rett og slett ta mot til meg å tenke litt mer på meg selv, tenke litt mindre på alt annet. Jeg vet jo at barna mine har det de trenger, og jeg vet de er flotte barn, så noe rett må jeg jo ha gjort for å få så fin en gjeng..

 

Det med traumer er veldig sant, og det vet jeg. Det nærmer seg tiden for noen av disse traumene nå og da kommer reaktiveringen, uansett hvor mye jeg prøver å unngå det. Jeg jobber utrolig mye med meg selv altså!! Jeg har klart å plassere skyld der den hører hjemme, og jeg vet også hva som er mitt og ikke, men jeg tror rett og slett at jeg trenger litt fri. Sette meg i bilen å besøke venner lenger unna, uten barn. Være litt meg.

 

 

Anonymous poster hash: ea0d9...6e1

You go girl 😊

 

En ting er å forstå og tenkte med hodet at man har vært utsatt for noe og hva det har gjort med en. Og å reflektere over hva msn ksn og bør gjøre med saken. Men når du er redd for livet ditt, er det ikke tenkehjernen som skades (den kobler ut), det ligger dypt i deg, kroppslig. Det er kanskje der du må begynne. Det var derfor jeg nevnte yoga 😊

 

 

 

Anonymous poster hash: 33b22...60d

[Anonym bruker]

Hi, hvis jeg kom til deg og fortalte samme historie til deg som du har fortalt til oss - hva ville du ha rådet meg til å gjøre nå?

 

Det å komme seg ut og over et slikt forhold som du har vært i, det tar tid. Du virker jo også veldig reflektert rundt det.

Du sier du sliter med dårlig samvittighet fordi du ikke gikk tidligere. Men hvis du er helt ærlig med deg selv - hadde du kreftene og motet som skulle til til å gå tidligere? Jeg tror ikke det, for hadde du gått ville du ha gått tidligere. Eneste måten en mishandlende mann kan ha kontroll på en kvinne er ved å ta fra henne selvtilliten, få henne til å tvile på sine egne evner, sine egne krefter, sin egen verdi... for når alt dette er fratatt henne, da har hun ikke lenger motet som skal til for å komme seg unna.

Jeg tror at hvis du er helt ærlig med deg selv så vil du se at det var slik. Å sitte i etterkant å si "hvis bare", det har ingen hensikt, for det sies ut fra dagens situasjon, ikke slik situasjonen din var tidligere!

Jeg tror at hvis du tar dette inn over deg, da kan du også greie å tilgi deg selv. For jeg får inntrykk av at der din eks tidligere trykket deg ned, der er det nå du selv som trykker deg selv ned. Du rakker ned på deg selv fordi du ikke gikk før, du rakker ned på deg selv for å være for sliten, for følelsen av å ikke ha nok tålmodighet med barna, for å føle at du ikke strekker til.

Men kjære deg, se hvordan situasjonen din var, og så tilgir du deg selv, for tidligere var du ikke klar til å gå.

Så tilgi deg selv, ikke se på ting ved fortiden du ikke kan forandre.

Fokuser på nåtiden og fremtiden og ros deg selv for alt det gode du tross alt vet at du gjør!

 

Du gjør masse bra for barna dine! Du har gjort masse riktig med å oppsøke psykolog for din egen del. Du følger opp hjelp til det barnet som trenger oppfølging. Du har skapt et godt og trygt hjem for barna dine. Ros deg selv for det! Du fortjener den rosen!

 

Og en ting til slutt - du har en lege som ser deg, en arbeidslege som ser deg, venner som ser deg. De ser alle hva du trenger. De ser at du er typen som ikke sluntrer unna, men som stiller opp. Men de ser også at du nå trenger mer ro for å hente deg inn igjen. Greier du å unne deg selv tid til å ta vare på deg selv? Bildet fra fly er ganske godt, vet du - ta alltid på din egen oksygenmaske før du hjelper andre.

Du har foreløpig sørget for godt med oksygen til barna dine. Nå trenger du det selv også.

 

Så vær så snill, hør på legen og arbeidsgiveren din og de andre som bryr seg om deg. Ta imot den sykemeldingen.

Er det aktiv på dagtid i din kommune? I så fall kan du være med på det, meld deg på et yogakurs som en over nevnte, begynn å ta vare på deg selv, fysisk med trening, psykisk med psykolog, meditasjon, kombiner det med yoga, qigong o.l. Les gode bøker om selvutvikling, om gode kjærlighetshistorier. Ut og gå tur, nyt dagene. Tillat deg selv å bare sitte og puste og nyte solen eller vinden.

Så hør på dem som ser deg bedre enn du i øyeblikket se dine egne behov. Eller, det er jo ikke helt rett at du ikke ser dine egne behov, for du sier det jo selv - du trenger litt fri, du trenger å stoppe litt opp for å komme deg videre. Du sier det egentlig veldig tydelig selv. Så hvorfor ikke bare ta imot den sykemeldingen og bruk den på å få det overskuddet du trenger fremover?

 

Bare bestem deg - nå er det på tide å sette på din egen oksygenmaske, og er det vanskelig er det ikke noe galt i å la noen hjelpe deg med å få den på. Så la lege, psykolog, arbeidsgiver og venner/familie få hjelpe deg. Da hjelper du deg selv også.

Bare bestem deg!

Anonymous poster hash: 4a1ba...528

[Anonym bruker]

 

Hi, hvis jeg kom til deg og fortalte samme historie til deg som du har fortalt til oss - hva ville du ha rådet meg til å gjøre nå?

 

Det å komme seg ut og over et slikt forhold som du har vært i, det tar tid. Du virker jo også veldig reflektert rundt det.

Du sier du sliter med dårlig samvittighet fordi du ikke gikk tidligere. Men hvis du er helt ærlig med deg selv - hadde du kreftene og motet som skulle til til å gå tidligere? Jeg tror ikke det, for hadde du gått ville du ha gått tidligere. Eneste måten en mishandlende mann kan ha kontroll på en kvinne er ved å ta fra henne selvtilliten, få henne til å tvile på sine egne evner, sine egne krefter, sin egen verdi... for når alt dette er fratatt henne, da har hun ikke lenger motet som skal til for å komme seg unna.

Jeg tror at hvis du er helt ærlig med deg selv så vil du se at det var slik. Å sitte i etterkant å si "hvis bare", det har ingen hensikt, for det sies ut fra dagens situasjon, ikke slik situasjonen din var tidligere!

Jeg tror at hvis du tar dette inn over deg, da kan du også greie å tilgi deg selv. For jeg får inntrykk av at der din eks tidligere trykket deg ned, der er det nå du selv som trykker deg selv ned. Du rakker ned på deg selv fordi du ikke gikk før, du rakker ned på deg selv for å være for sliten, for følelsen av å ikke ha nok tålmodighet med barna, for å føle at du ikke strekker til.

Men kjære deg, se hvordan situasjonen din var, og så tilgir du deg selv, for tidligere var du ikke klar til å gå.

Så tilgi deg selv, ikke se på ting ved fortiden du ikke kan forandre.

Fokuser på nåtiden og fremtiden og ros deg selv for alt det gode du tross alt vet at du gjør!

 

Du gjør masse bra for barna dine! Du har gjort masse riktig med å oppsøke psykolog for din egen del. Du følger opp hjelp til det barnet som trenger oppfølging. Du har skapt et godt og trygt hjem for barna dine. Ros deg selv for det! Du fortjener den rosen!

 

Og en ting til slutt - du har en lege som ser deg, en arbeidslege som ser deg, venner som ser deg. De ser alle hva du trenger. De ser at du er typen som ikke sluntrer unna, men som stiller opp. Men de ser også at du nå trenger mer ro for å hente deg inn igjen. Greier du å unne deg selv tid til å ta vare på deg selv? Bildet fra fly er ganske godt, vet du - ta alltid på din egen oksygenmaske før du hjelper andre.

Du har foreløpig sørget for godt med oksygen til barna dine. Nå trenger du det selv også.

 

Så vær så snill, hør på legen og arbeidsgiveren din og de andre som bryr seg om deg. Ta imot den sykemeldingen.

Er det aktiv på dagtid i din kommune? I så fall kan du være med på det, meld deg på et yogakurs som en over nevnte, begynn å ta vare på deg selv, fysisk med trening, psykisk med psykolog, meditasjon, kombiner det med yoga, qigong o.l. Les gode bøker om selvutvikling, om gode kjærlighetshistorier. Ut og gå tur, nyt dagene. Tillat deg selv å bare sitte og puste og nyte solen eller vinden.

Så hør på dem som ser deg bedre enn du i øyeblikket se dine egne behov. Eller, det er jo ikke helt rett at du ikke ser dine egne behov, for du sier det jo selv - du trenger litt fri, du trenger å stoppe litt opp for å komme deg videre. Du sier det egentlig veldig tydelig selv. Så hvorfor ikke bare ta imot den sykemeldingen og bruk den på å få det overskuddet du trenger fremover?

 

Bare bestem deg - nå er det på tide å sette på din egen oksygenmaske, og er det vanskelig er det ikke noe galt i å la noen hjelpe deg med å få den på. Så la lege, psykolog, arbeidsgiver og venner/familie få hjelpe deg. Da hjelper du deg selv også.

Bare bestem deg!

 

Anonymous poster hash: 4a1ba...528

Uff, dere er jammen fine. Nå begynte jeg å gråte, ikke fordi dere sa noe slemt, men for jeg vet det er rett. Jeg vet at jeg ikke kunne gått før og jeg vet det er hans feil, og jeg vet jo alt dette, jeg vet at barna har det bra.

 

Tusen tusen takk for svarene, jeg vet det er på tide at jeg setter på meg oksygenmasken!

 

Om noen fortalte meg det jeg forteller dere hadde jeg svart akkurat det samme som dere.. Jeg er for hard mot meg selv!

 

Følte meg litt klarere i hodet av å gråte litt egentlig. Tusen tusen takk for de fine svarene deres!!!!!

 

 

Anonymous poster hash: ea0d9...6e1

[Anonym bruker]

Så bra, Hi - velg å ta vare på deg selv fra og med i dag!

 

Anonymous poster hash: 4a1ba...528

[Anonym bruker]

 

Så bra, Hi - velg å ta vare på deg selv fra og med i dag!

 

 

Anonymous poster hash: 4a1ba...528

Jeg skal i alle fall prøve uten å gi opp!! Jeg må jo bare det, ellers går jeg på en smell igjen og det er helt idiotisk når jeg vet at det er lov å dra i håndbrekket.. Jeg vet ikke hvem du er og du vet ikke hvem jeg er, men jeg håper du forstår at du forandret dagen min og ga meg en mental oppvekker av de helt sjeldne!!!

 

 

Anonymous poster hash: ea0d9...6e1

[Anonym bruker]

Jeg skal i alle fall prøve uten å gi opp!! Jeg må jo bare det, ellers går jeg på en smell igjen og det er helt idiotisk når jeg vet at det er lov å dra i håndbrekket.. Jeg vet ikke hvem du er og du vet ikke hvem jeg er, men jeg håper du forstår at du forandret dagen min og ga meg en mental oppvekker av de helt sjeldne!!!

 

 

Anonymous poster hash: ea0d9...6e1

 

Det jeg og de andre gjorde var egentlig bare å hjelpe deg til å se klarer det du allerede visste selv.

 

Siden du er så god på å hjelpe andre, så er det viktig å huske å være like snill med deg selv!

 

Masse lykke til videre 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4a1ba...528

[MJ<3]

Hvis du bor i nærheten av Oslo så send meg en pm, så kan jeg avlaste deg litt innimellom! Har en på 8 som jeg er alene med og det er alltid hyggelig med besøk 😊