Hva har skjedd med meg??

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn, kjæresten min to - som han har med seg en gang i blant til oss. Av en eller annen grunn så sa noe litt stopp inni meg sist helg, litt småting som toppet seg i løpet av helgen. Hans barn er 4 og 7, mine er alle over 10.

 

Jeg har frem til nå hatt det fint sammen kjæresten min og har det fint ellers i livet. Litt slitsom jobbsituasjon som vedvarer, men ikke noe alvorlig egentlig.

 

Hadde en litt slitsom helg forrige helg, men ikke noe utover det jeg kan klare. Men merket at jeg psykisk ble litt satt ut og rett og slett lei. Lei barna hans, som er så små at de krever sitt. Samtidig som at de ikke er mine og at de ikke fungerer likt som meg. 

 

Lei at jeg faktisk endte opp med å lage middag, IGJEN, til alle sammen.

 

Lei av at døtrene mine må dele rom (de deler allerede rom seg i mellom) med to små jenter. Selv om det kun er for én natt innimellom, så begynner de å bli så store nå at de synes det er slitsomt. Og veldig deilig når de jentene drar.

 

Mandag og tirsdag gikk fint, onsdag skjedde det noe med meg. Plutselig hadde jeg ikke lyst til at kjæresten min skulle komme. Hadde bare lyst til å være for meg selv og jeg svartmalte hele forholdet. Ikke hadde jeg lyst på han mer, i hvert fall ikke barna hans som bare blir slitsomt for meg. Jeg fant bare negative ting med kjæresten - måten han er på, hvordan livet hans er, osv. Ingenting var bra og han skulle komme om et par timer.

 

Jeg prøvde å tenke på noe annet, men jeg klarte ikke annet enn å tenke at jeg ikke orket å "kaste bort" mer av livet på den fyren og barna hans som er så små, og at jeg føler at jeg egentlig ikke får levd livet mitt sånn jeg egentlig ønsker - og ikke minst at jeg noen ganger føler at han kommer hit og jeg må "stelle for én til" (det er litt sånn, men han hjelper også til).

 

Uansett, det kom fram masse grums og når han endelig kom så måtte jeg ta meg sammen for å være hyggelig mot han. Jeg merket at jeg ikke klarte det bra og skyldte på at jeg hadde vondt i magen og ikke var bra - når han til slutt spurte hva som var i veien. 

 

Jeg klarte så vidt å dra på et smil og satt hele kvelden og bare gledet meg til at han skulle dra dagen etter. Det har ALDRI vært sånn før og jeg har alltid gledet meg til når han kommer.

 

I det han gikk i dag, og jeg kunne pustet lettet ut (jeg fatter ikke hvorfor) så tenkte jeg at jeg skulle gi det to dager til før jeg evt nevnte det for han. For jeg kan ikke oppføre meg slik nok en gang, det var ekstremt lite hyggelig av meg og det var også veldig vondt.

 

 

Over til saken: hva har skjedd med meg?? Jeg sitter med en klump (bokstavelig talt...jeg får alltid det når jeg er stresset) i halsen og føler at jeg aldri har lyst til å se han igjen....at jeg bare kan knipse han ut av livet mitt. Har null behov for å se han eller snakke med han og det skremte meg at jeg til en viss grad ikke hadde lyst at han skulle ta på meg da han var her i går. Får både dårlig samvittighet og blir lei meg over at jeg har disse tankene, men jeg får de bare ikke bort.

 

 

Vet heller ikke hva jeg skal si til han, for man ønsker jo ikke å såre hvis man kan unngå det. Jeg kan ikke styre følelsene mine, men noe klikka i hodet mitt her om dagen og jeg skjønner ikke hvorfor.

 

Selv nå når jeg sitter her alene foran pc'n så kjenner jeg at det er slitsomt å tenke glade tanker. I hvert fall om han.

 

Må bare presisere at jeg ikke er deprimert eller noe - når barna mine er rundt meg så ler vi og snakker helt normalt - da glemmer jeg disse tankene. Men så snart jeg er alene så er de der igjen.

Anonymous poster hash: 87ac4...997

[Anonym bruker]

Men hvis det er ekstra stress i livet ditt nå, og det alltid er du som må lage mat og ordne alt da de er der. Så toppet det seg vel bare for deg. Hadde bare prøvd å gi det noen dager. Hvor du da ikke møter han, i hvert fall ikke hvis barna må være med.

Synes og du kan si at han må hjelpe til, at du har perioder du er mer sliten, og nå som du er vant til at barna dine er store, så blir det iblant slitsomt med hans barn som er små.

 

Tenker det er helt greit for deg, å si fra hva du tenker, bare si det på en pen måte. Det er jo ikke lett med forhold med dine og mine barn. Jeg er selv singel på 8. året, da jeg ikke orker andre sine barn. Har nok med mine to på fulltid.

Anonymous poster hash: 30960...d47

[Anonym bruker]

Panikk ved tanken på storfamilien?

 

Du skriver mye, men du skriver ikke én gang at du er glad i ham, noe positivt om ham, om du tenner på ham.

Har du følelser for ham lenger?

 

 

Anonymous poster hash: b2d69...3cd

[Anonym bruker]

Er det du som skrev den tråden om at du ikke ville flytte sammen med kjæresten din på grunn av barna hans?

 

Anonymous poster hash: 20173...0ad

[Anonym bruker]

 

Panikk ved tanken på storfamilien?

 

Du skriver mye, men du skriver ikke én gang at du er glad i ham, noe positivt om ham, om du tenner på ham.

Har du følelser for ham lenger?

 

 

 

Anonymous poster hash: b2d69...3cd

 

HI

Det er vel ganske spot on. Poenget er at barna hans er hos oss ca 1 gang i måneden og det er ikke mye. Men siden mine barn også er hos pappaen sin så har de jo bare to helger her hos meg i mnd, og jeg føler det blir ekstra fullt her når han har med sine barn også.

 

Han har vært frampå om å flytte sammen ( jeg bor i en fireroms, 90 kvadrat, men det er egentlig ikke plass til flere enn oss fire) inn til meg og så kan vi se etter noe større sammen. Mulig det er det som plager meg, det å flytte fra her vi bor hvor vi egentlig har det veldig fint. Likeså at jeg vet at økonomisk sett så blir det dyrt for oss (for dyrt) å finne noe større og dyrere, for akkurat her vi bor så er det veldig dyrt å bo.

 

Jeg er også litt redd for at han da skal ha barna mer her hos oss, for da kan han ikke ha de hos seg lenger slik han gjør det nå. 

 

Jeg vet at jeg ikke skriver at jeg er glad i han, for det skjedde noe denne uka som jeg aldri har følt før. Eller rettere sagt IKKE FØLT. Jeg klarer ikke å tenke noe positivt om han, selv om jeg godt vet at han har mange gode sider. 

 

Panikk er vel ordet ja. For storfamilien, for å miste noe frihet, redd for at han skal synes at det er behagelig at noen styrer hverdagen han i forhold til renhold, matlaging og alt det der. 

 

Kan følelsene forsvinne fra en dag til en annen?

 

Anonymous poster hash: 87ac4...997

[Anonym bruker]

Er det du som skrev den tråden om at du ikke ville flytte sammen med kjæresten din på grunn av barna hans?

 

Anonymous poster hash: 20173...0ad

HI

Ja det er mulig det er meg ja. Sikkert flere av oss, men dette gnager på meg.

 

Anonymous poster hash: 87ac4...997

[Anonym bruker]

 

HI

Det er vel ganske spot on. Poenget er at barna hans er hos oss ca 1 gang i måneden og det er ikke mye. Men siden mine barn også er hos pappaen sin så har de jo bare to helger her hos meg i mnd, og jeg føler det blir ekstra fullt her når han har med sine barn også.

 

Han har vært frampå om å flytte sammen ( jeg bor i en fireroms, 90 kvadrat, men det er egentlig ikke plass til flere enn oss fire) inn til meg og så kan vi se etter noe større sammen. Mulig det er det som plager meg, det å flytte fra her vi bor hvor vi egentlig har det veldig fint. Likeså at jeg vet at økonomisk sett så blir det dyrt for oss (for dyrt) å finne noe større og dyrere, for akkurat her vi bor så er det veldig dyrt å bo.

 

Jeg er også litt redd for at han da skal ha barna mer her hos oss, for da kan han ikke ha de hos seg lenger slik han gjør det nå. 

 

Jeg vet at jeg ikke skriver at jeg er glad i han, for det skjedde noe denne uka som jeg aldri har følt før. Eller rettere sagt IKKE FØLT. Jeg klarer ikke å tenke noe positivt om han, selv om jeg godt vet at han har mange gode sider. 

 

Panikk er vel ordet ja. For storfamilien, for å miste noe frihet, redd for at han skal synes at det er behagelig at noen styrer hverdagen han i forhold til renhold, matlaging og alt det der. 

 

Kan følelsene forsvinne fra en dag til en annen?

 

Anonymous poster hash: 87ac4...997

 

 

Hva ville du føle om han her og nå slo opp med deg, da?

 

Anonymous poster hash: b2d69...3cd

[Ylva og Mathilde]

Høres ut som eggløsning/PMS, spør du meg. Jeg mister alle følelser for kjæresten når jeg har det, trenger ham ikke, han er bare en belastning, vil være alene resten av livet, vil ikke ha han på besøk osv.

Så går det en uke, og jeg vil bli gammel med ham igjen.

MEN, han har ikke barn, så jeg er jo ikke helt i din situasjon.

[Anonym bruker]

 

Hva ville du føle om han her og nå slo opp med deg, da?

 

Anonymous poster hash: b2d69...3cd

 

HI

Akkurat nå: så ville jeg vel følt en slags tomhet. Og lettelse. Men det er akkurat her og nå hvor jeg sitter og ikke akkurat føler meg helt vel. Hvordan jeg hadde følt det om noen dager er en annen ting.

 

Saken er vel at vi har det kjempefint sammen, gøy og moro. MEN, noen ganger er han litt tung. Prater lite og jeg føler at jeg må dra i gang samtalen ellers så snakker vi ikke sammen. 

Noen ganger føler jeg samtalen likevel ikke kommer i gang. 

Noen ganger føler jeg at jeg har lyst til å leve helt alene, slik at jeg kan bestemme hele tiden over meg selv. 

Noen ganger er jeg lei av å ta hensyn til en person til, og i hvert fall til barna til denne personen. 

Noen ganger føler jeg at jeg skulle ønske at han ikke hadde barn. 

Noen ganger føler jeg at han må dras igang.

Noen ganger føler jeg at det er jeg som tar det meste av ansvar og at han kun er ansatt og kan gjøre ting om han blir bedt om det.

 

Fram til denne uka så tenkte jeg alt dette også, men det fine vi hadde overskygget dette litt slitsomme. Ingen er perfekt og han er fin på så mange måter utenom dette. 

 

Men det var lettere å være singel. 

 

Anonymous poster hash: 87ac4...997

[Anonym bruker]

Høres ut som eggløsning/PMS, spør du meg. Jeg mister alle følelser for kjæresten når jeg har det, trenger ham ikke, han er bare en belastning, vil være alene resten av livet, vil ikke ha han på besøk osv.

Så går det en uke, og jeg vil bli gammel med ham igjen.

MEN, han har ikke barn, så jeg er jo ikke helt i din situasjon.

HI

Har hormonspiral - har verken mensen eller eggløsning da (eller har man eggløsning...ble usikker nå)?

 

Anonymous poster hash: 87ac4...997

[Anonym bruker]

Ta en uke eller to uten å treff han, kjenn på om du savner han?

 

Anonymous poster hash: b0555...01d

[Anonym bruker]

 

HI

Akkurat nå: så ville jeg vel følt en slags tomhet. Og lettelse. Men det er akkurat her og nå hvor jeg sitter og ikke akkurat føler meg helt vel. Hvordan jeg hadde følt det om noen dager er en annen ting.

 

Saken er vel at vi har det kjempefint sammen, gøy og moro. MEN, noen ganger er han litt tung. Prater lite og jeg føler at jeg må dra i gang samtalen ellers så snakker vi ikke sammen. 

Noen ganger føler jeg samtalen likevel ikke kommer i gang. 

Noen ganger føler jeg at jeg har lyst til å leve helt alene, slik at jeg kan bestemme hele tiden over meg selv. 

Noen ganger er jeg lei av å ta hensyn til en person til, og i hvert fall til barna til denne personen. 

Noen ganger føler jeg at jeg skulle ønske at han ikke hadde barn. 

Noen ganger føler jeg at han må dras igang.

Noen ganger føler jeg at det er jeg som tar det meste av ansvar og at han kun er ansatt og kan gjøre ting om han blir bedt om det.

 

Fram til denne uka så tenkte jeg alt dette også, men det fine vi hadde overskygget dette litt slitsomme. Ingen er perfekt og han er fin på så mange måter utenom dette. 

 

Men det var lettere å være singel. 

 

Anonymous poster hash: 87ac4...997

 

 

Hm... virker nesten som om du en stund har vurdert forholdet?

Vi har jo en tendens til å overse en del ting mens vi er forelskede som vi ellers ikke finner er kompatibelt med et forhold for oss. Men det er vanskelig å vite hva som er med deg.

 

Ut fra det du skriver her så får jeg inntrykk av at dere har problemer med kommunikasjonen.

Siden dere har hatt mye bra sammen så ville jeg ha prøvd å snakke med ham, gå litt mer i dybden med ham.

Om du føler han gjør for lite av felles ansvar, snakk om det. Om du er bekymret for plass om dere flytter sammen, snakk om det. Spør hvor mye samvær han ønsker å ha med ungene sine på sikt.

Og gå også i dybden med deg selv, ønsker du egentlig å ha en familie med så små barn?

Og om du går fra ham, hvordan vil det være å møte en ny mann som ev. har barn?

Finn ut om dere har felles mål for forholdet, felles drømmer, felles verdier. Og sammenligne det med den hverdagen dere har sammen, ta opp ev. forskjeller på det som sies og det som gjøres - både hos deg og ham.

Vær ærlige sammen.

Snakk sammen.

 

Selv må jeg ha en mann jeg kan kommunisere godt med, en mann som gjør meg glad og som jeg gjør glad, en mann jeg tenner på og har det morsomt med, en mann som har en naturlig grunnleggende omtanke og respekt for de rundt seg. Men uten kommunikasjonen kan jeg ikke ha noe forhold, da dør jeg sakte fordi jeg går på akkord med meg selv. Jeg er altfor flink til å tilpasse meg, være flink pike, og jeg ønsker ikke gå på akkord med meg selv og mine egne følelser. Så om jeg ikke kan kommunisere med en mann, da er det slutt for min del. Men er dette på plass, da kan jeg tåle nesten hva som helst.

Så først og fremst, vær ærlig med deg selv. Men snakk med ham.

 

Anonymous poster hash: b2d69...3cd

[Fandens Oldemor]

Har lest den forrige tråden din også. Selv om det på en måte er forståelig at du tenker som du gjør, får jeg likevel vondt i meg for barna hans. De er jo i veien for deg. Synes overhodet ikke det høres ut som en god ide at dere flytter sammen. 

[Anonym bruker]

Er dere ikke bare kjærester med hver sine barn da?

 

Kan du ikke bare si det som det er. Du har begynnt å tvile på forholdet, og akkurat nå vet du ikke hva du føler?

 

Så er det jo bare å avslutte forholdet. Etterhvert.

Dette vil aldri fungere, siden du ikke takler hans unger engang. M

 

 

Konklusjon: gå ifra han!

 

Anonymous poster hash: 596df...d65

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det kan være så enkelt som at du trenger litt alenetid, er lov til det selv om man har en partner.

 

Anonymous poster hash: 524a6...aab

[Anonym bruker]

Stebarn er et farlig tema her inne på dib, men du har fått overraskende finne svar.

Jeg ville stolt på magefølelsen, men ikke trukket noen konklusjon før dere har pratet skikkelig sammen. Forhold det det er barn inne i bildet fra før er VANSKELIG! Jeg lever selv i et slikt forhold, hvor han har barn fra før som vi har en gang i mnd. Jeg er veldig glad i faren hans, som har vært en del av livet mitt i mange år nå. Men det er også en del vanskelige og utfordrende situasjoner som jeg ikke tenkte på før jeg gikk inn i forholdet. Så derfor er det bra du reflekterer over hva du ønsker fremover. Det jeg har erfart som vanskelig er:

Barnet får en total annerledes oppdragelse enn den barna mine får. Det er snakk om grunnleggende verdier.

Alltid samarbeide (iallefall forsøke) med en eks.

Utfordringer ved familiekriser (å skjerme hans barn).

Å få venner her vi bor (venner blir veldig viktig).

Følelsen til barnet som bare er her en gang i blant. Tror det er vanskelig å føle at vi også er familie.

Pluss mange andre utfordringer som kommer på løpende bånd.

 

Anonymous poster hash: d410d...011

[Anonym bruker]

Stebarn er et farlig tema her inne på dib, men du har fått overraskende finne svar.

Jeg ville stolt på magefølelsen, men ikke trukket noen konklusjon før dere har pratet skikkelig sammen. Forhold det det er barn inne i bildet fra før er VANSKELIG! Jeg lever selv i et slikt forhold, hvor han har barn fra før som vi har en gang i mnd. Jeg er veldig glad i faren hans, som har vært en del av livet mitt i mange år nå. Men det er også en del vanskelige og utfordrende situasjoner som jeg ikke tenkte på før jeg gikk inn i forholdet. Så derfor er det bra du reflekterer over hva du ønsker fremover. Det jeg har erfart som vanskelig er:

Barnet får en total annerledes oppdragelse enn den barna mine får. Det er snakk om grunnleggende verdier.

Alltid samarbeide (iallefall forsøke) med en eks.

Utfordringer ved familiekriser (å skjerme hans barn).

Å få venner her vi bor (venner blir veldig viktig).

Følelsen til barnet som bare er her en gang i blant. Tror det er vanskelig å føle at vi også er familie.

Pluss mange andre utfordringer som kommer på løpende bånd.

 

Anonymous poster hash: d410d...011

Glad i barnet, ikke i faren hans.. autokorrektur... og pluss mange andre feil..

 

 

Anonymous poster hash: d410d...011

[Anonym bruker]

HI 

Ja, takk for mange fine svar (jeg er selv overrasket over at tankene mine ikke ble dømt nedenom og hjem og jeg ble stempla som egoist straight away).

 

Jeg føler meg bedre i dag og kjenner på dette med alenetid og den plikten jeg føler på å varte opp/ta meg av både han og barna når de er her sammen, og han når han er her alene. Jeg trives altfor godt i mitt eget selskap og når han er på besøk så føler jeg at jeg ikke bare kan gjøre akkurat det jeg vil slik det passer meg - nettopp fordi da blir jo han bare sittende der.

 

Han er en mann som liker å finne på ting, men alene, det har han problemer med å være. Da sitter han gjerne med hodet ned i mobilen og bruker tiden slik. Han vil gjerne "forandre" seg, men det er skikkelig tiltak hvis han skal være så aktiv som meg hele tiden. Jeg har mange små hobbyer og tusen ting jeg kan finne på hele tiden - kjeder meg aldri. Han er nesten litt motsatt.

 

Jeg tror han føler at han hjelper til - kanskje er det aldri nok for meg, fordi jeg føler virkelig at ansvaret hele tiden står og faller på meg. 

 

Jeg har prøvd å spørre meg selv om det er dette livet jeg vil ha, men det er vanskelig å svare faktisk. Han er jo som han er, og han har masssse gode kvaliteter også. De ble bare litt bortglemt denne uka for meg

 

Han er nok litt lite flink til å sette seg inn i andres situasjon. Jeg på min side er litt FOR flink til dette - med det resultat at jeg tenker mindre på meg selv og mere på at de rundt meg skal ha det bra. Og så kræsjer jeg i veggen innimellom.

 

Jeg tror hvis jeg kunne ha valgt, så ville jeg ha valgt frihet under ansvar..hehe. Dvs. at jeg ser på oss som to likeverdige individer, men som av og til har forskjellige behov. 

 

Jeg tror også at han ikke ser hvor mye arbeid/energi som går med til å planlegge en hel uke med tre barn som trenger oppfølging selv om de er store. Jeg tror ikke han ser hvor mye tid jeg bruker på å rydde, vaske og planlegge. Han kommer hit på besøk og alt er litt klappet og klart. Hender at han blir med i butikken hvis han må, men ellers så gjør jeg unna det meste når han ikke er her. Jeg vet han setter pris på hvor ryddig og fint og organisert det er her hos meg (for eks'en hans er et skikkelig rotehue) men tror også at han kanskje ikke innser hvor mye energi JEG bruker på det. Mens han bor alene i en liten leilighet hvor han vasker når det trengs og har klesvask og innkjøp stort sett for én person. Jeg har for fire - og det er hundre ganger renere og ryddigere her hos meg, nettopp fordi jeg gjør dette regelmessig. Jeg føler vel at jeg har stålkontroll (litt for mye kanskje) på denne organiseringen og er redd for at han tror han kan ta plass i dette ved å hjelpe til her og da. 

 

Siden han jobber skift, så er han ofte trøtt og sover noe på dagen og er ganske uregelmessig i rutinene. F.eks her om dagen så var han her og vi skulle spise middag. Han sa at han ikke var noe sulten og skulle ikke ha noe særlig. Jeg kjøpte til meg og barna, og når han hadde våknet rett før middag så var han jo plutselig sulten. Jeg vet han ikke hadde sagt noe på hvis jeg hadde sagt at det ikke var nok til han, eller han hadde tatt seg noe annet - MEN jeg gjorde jo ikke det. Ble til at jeg tok færre fiskepinner og "delte" min porsjon mellom oss. Ikke noe stor ting, men et forstyrrende element. Dette skjedde denne berømte dagen hvor alt gikk galt, så det var kanskje derfor jeg reagerte.

 

Men jeg kjenner også på det at jeg tror det er for lite her til at han skal flytte inn. Vi kommer til å gå oppå hverandre og det er garantert en kilde til diskusjoner/krangling. Mer fra min side, men så er det jo også jeg som føler at jeg får alt ansvaret.

 

Uff...kanskje jeg er ment til å være singel

Anonymous poster hash: 87ac4...997

[Anonym bruker]

Jeg tror du absolutt ikke kan flytte sammen med han. Det blir jo helt feil!

Du tåler jo ikke å ha han der, sånn uten at går utover dine gode følelser for han. Dessuten kommer du alltid til å tenke at ungene hans er i veien for din frihet (jeg dømmer deg ikke, forstår det veldig godt - jeg hadde følt slik selv). Hadde ungene hans vært store og på tampen til å bli selvstendig hadde jeg rådet deg til å forbli sammen med han og vente med samboerskap til han har utflyttede barn. Men hans barn er jo så små at så lenge holder ikke et forhold som ikke skal bli storfamilie og involvere hverandres barn.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4c3a9...35d

[Anonym bruker]

Jeg tror du absolutt ikke kan flytte sammen med han. Det blir jo helt feil!

Du tåler jo ikke å ha han der, sånn uten at går utover dine gode følelser for han. Dessuten kommer du alltid til å tenke at ungene hans er i veien for din frihet (jeg dømmer deg ikke, forstår det veldig godt - jeg hadde følt slik selv). Hadde ungene hans vært store og på tampen til å bli selvstendig hadde jeg rådet deg til å forbli sammen med han og vente med samboerskap til han har utflyttede barn. Men hans barn er jo så små at så lenge holder ikke et forhold som ikke skal bli storfamilie og involvere hverandres barn.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4c3a9...35d

HI

Jeg tåler fint å ha han her, barna hans også. Det var plutselig denne uka som alt bare sa stopp og jeg skjønte ingenting.

 

Jeg er kanskje litt redd for at vi har ulike ønsker her i livet. Han ønsker en familie og tryggheten (litt redd for at han kanskje mest ønsker enn som styrer og ordner livet slik at alt går på skinner). Jeg ønsker å kunne gjøre ting for meg selv, med barna mine og være litt selvstendig, selv om jeg er i et forhold. Ferier f.eks tror jeg han ønsker at vi deler, mens jeg har familie på flere steder i landet som jeg elsker å besøke. Han får lov til å være med, men jeg ville aldri kreve dette. 

 

Siden han har små barn, og de faktisk er hans og ikke mine, så føler jeg ikke noe ansvar overfor dem. Jeg mener heller ikke at han skal føle en plikt til å delta bestandig i mine barns aktiviteter og liv. Men når han er her, så forventer jeg at jeg ikke må BE han om å gjøre ditt og gjøre datt. Venter litt initiativ uten å måtte være den som organiserer alt. Og det er det jeg frykter at det blir om han flytter inn. Menn er jo flinke til sånn.

 

Merker at jeg heller til å IKKE flytte sammen, for å unngå problemer og slik at vi kan ha vært for oss. Men det tror jeg ikke han har lyst til i flere år til.

 

Anonymous poster hash: 87ac4...997

[Anonym bruker]

Jeg tror dette har bygd seg opp ubevisst over tid og at det bare gikk opp ett lys for deg. Dette skjedde meg for noen år siden, gikk fra å være forelsket og glad til å plutselig kjenne at det var over dagen etter. Da hadde vi hatt et forhold i  4 år, ingen barn involvert. Jeg bare våknet den morgenen, kikket på han og følte på hele meg at jeg var ferdig, jeg ville ikke mer, følelsene var borte. For meg var det så sterkt at jeg sa det til han dagen etter og vi gikk hver vår vei som venner (gode venner). For meg var det helt riktig, sett i ettertid hadde jeg nok visst hele tiden at det ikke ville funke, men fordi han var så flott på så mange måter overså jeg alle de tingene som sa meg at vi ikke var ment til å være sammen. Og dette med stebarn er virkelig noe å tenke over, for det er jammen ikke lett. Er selv stemor nå og kan med hånden på hjertet si at dette velger jeg aldri igjen dersom det blir slutt mellom meg og mannen min. Jeg elsker stedatteren min høyt, men det er virkelig vanskelig å skulle få det til å fungere med ett barn som jeg ikke har noen stemmerett over og det at moren til enhver tid har så mye makt over oss. Som stemor skal man gi av hele seg uten å kunne kreve noe tilbake, og det fungerer virkelig ikke for alle. 

Anonymous poster hash: d601a...850

[Anonym bruker]

Jeg tror dette har bygd seg opp ubevisst over tid og at det bare gikk opp ett lys for deg. Dette skjedde meg for noen år siden, gikk fra å være forelsket og glad til å plutselig kjenne at det var over dagen etter. Da hadde vi hatt et forhold i  4 år, ingen barn involvert. Jeg bare våknet den morgenen, kikket på han og følte på hele meg at jeg var ferdig, jeg ville ikke mer, følelsene var borte. For meg var det så sterkt at jeg sa det til han dagen etter og vi gikk hver vår vei som venner (gode venner). For meg var det helt riktig, sett i ettertid hadde jeg nok visst hele tiden at det ikke ville funke, men fordi han var så flott på så mange måter overså jeg alle de tingene som sa meg at vi ikke var ment til å være sammen. Og dette med stebarn er virkelig noe å tenke over, for det er jammen ikke lett. Er selv stemor nå og kan med hånden på hjertet si at dette velger jeg aldri igjen dersom det blir slutt mellom meg og mannen min. Jeg elsker stedatteren min høyt, men det er virkelig vanskelig å skulle få det til å fungere med ett barn som jeg ikke har noen stemmerett over og det at moren til enhver tid har så mye makt over oss. Som stemor skal man gi av hele seg uten å kunne kreve noe tilbake, og det fungerer virkelig ikke for alle. 

Anonymous poster hash: d601a...850

[Anonym bruker]

Det er jo mange par (kjærester eller gifte) som ikke bor sammen. Ene værdama på tv2 og mannen bor vel i hver sin by?

 

Dere må ikke bo sammen og være sammen hver dag? Det virker som om at du føler du er helt ferdig med småbarn?

 

Og når han ikke tar initiativ til å hjelpe til i hjemmet nå, så blir det jo ikke bedre hvis han flytter inn ihvertfall.

 

Nei, bo hver for dere og vær kjærester, treffes når det passer dere osv

 

Anonymous poster hash: 92a26...a30

[Anonym bruker]

Det er jo mange par (kjærester eller gifte) som ikke bor sammen. Ene værdama på tv2 og mannen bor vel i hver sin by?

 

Dere må ikke bo sammen og være sammen hver dag? Det virker som om at du føler du er helt ferdig med småbarn?

 

Og når han ikke tar initiativ til å hjelpe til i hjemmet nå, så blir det jo ikke bedre hvis han flytter inn ihvertfall.

 

Nei, bo hver for dere og vær kjærester, treffes når det passer dere osv

 

Anonymous poster hash: 92a26...a30

HI

Jeg tror han er litt "gammeldags" akkurat der og holder fast på at det er normalt å flytte sammen, at alle som er kjærester etter et par år ønsker å dele hjem. 

 

Jeg synes at det ikke er noe must, men nå er det ofte han som kommer til meg fordi jeg har barna mine heltid + at vi har mye mer plass her og ligger mer sentralt til.

 

Jeg tror jeg bare blir nødt til å ta den "vanskelige" samtalen og legge alle korta på bordet. For om dette går over nå hos meg, så er det garantert at det kommer tilbake med tider og stunder. 

 

Den verste følelsen (panikk) er gått over i hvert fall, føler jeg har et litt klarere syn på "hva som er galt" og hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde. Ikke lett å forklare han dette, som jo kommer veldig uventet, men jeg får prøve på en noe klønete måte og håpe at han forstår hvor det kommer fra  og hva jeg ønsker.

 

Anonymous poster hash: 87ac4...997