Føler meg som en forferdelig mamma: (

[Anonym bruker]

Har et barn (snart 13) som har vært veldig vanskelig.Har vært på bup en gang tidligere, og har nå fått begynt igjen etter flere år. Ting er litt lettere nå, men er fortsatt vanskelig.Hatt mye raserianfall, er totalt respektløs og ved en spesiell episode så ble jeg sparket i magen mens jeg var gravid, spyttet på osv da barnet sparket og slo. (vet barn skal roe seg selv-men denne gangen holdt barnet det gående i flere timer der barnet skrek høyt og raserte rommet sitt). Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, i et forsøk på å prøve å roe ned, få barnet til å slutte, jeg fant meg ikke i dette, prøvde jeg å forsvare meg ved å holde henne fast.Barnet fikk et lite klapp på kinnet, men ikke av den grad at det kunne vært vondt e.l. Var vel mest jeg som tenkte at nå gikk jeg langt over grensen på hva som var greit.Dette er ikke noe jeg er redd for å fortelle om..forskjell på slag og et lite klapp..men jeg burde jo så absolutt ikke gjort det. : ( Var på helsestasjon dagen etter å snakket med helsesøster. Er det andre som har opplevd lignende??? Hva skal jeg si på bup. redd de tar fra meg barnet e.l. på dette. Dette er flere år siden nå, og har ikke vært lignende episoder etter dette, barnet har heller ikke hatt lignende utbrudd.. er bare vanskeligheter med respekt o.l. Er dette noe jeg burde fortelle om der, eller burde jeg la være å si det? 

Anonymous poster hash: 4c4f8...a83

[Anonym bruker]

Ville nok unngått å si at du klappet til han på kinnet den ene gangen så lenge det var et engangstilfelle og aldri skjer igjen. Har du feil helsesøster får du virkelig problemer. Jeg tror ikke de fleste skjønner hvordan det er med voldelige barn... Vi har selv en gutt som har vært ekstremt voldelig mot oss (diagnose innenfor autismespekteret+ mobbeoffer). Han tok ut sinnet over mobbingen på oss hver dag, og vi var helt rådville. Måtte holde han fast både i armer og bein for at han ikke skulle skade oss alvorlig, men det var virkelig ille der over flere år mens vi ventet på at bup skulle bli ferdig med utredning. Han kunne hamre løs på meg på skolen eller hjemme, og det samme om vi var to voksne. Spark, slag, biting, klyping, skalle ned, spytting og rasering. Etter mye tilrettelegging, ny skole uten mobbing og fjerning av frustrasjoner utover skoledagen gikk vi fra å ha en gutt som var voldelig mot oss nesten hver skoledag til å kun ha sinneepisoder anhver måned. Vi har måttet holde han nede under de verste episodene, men han har nå lært seg å roe seg selv ned i de mindre.

Er ingen som forteller deg hvordan du skal håndtere voldelige barn- er jo lagt opp til at det er barna som må beskyttes, men i slike tilfeller må man faktisk holde med skikkelige holdegrep (fikk også lære noen nye av bup). Våre episoder varte gjerne opptil litt over en time, og jeg (som i ditt tilfelle) var også gravid ved en av sinneepisodene. Mistet barnet i sa et par dager etterpå, men det kan ha vært av andre ting (mannen min vet heldigvis ikke om at jeg lå på gulvet mens gutten sparket&slo løs på meg). Er uansett lenge siden nå, og vi har nå en rolig og harmonisk gutt etter MYE hjelp. Han er nå klar for at en baby skal komme og ser jeg at han begynner å bli sint så får jeg han til å sitte på rommet alene med ipad eller film slik at han roer seg selv. Medisinering kan også være en nødvendighet- ikke utelukk dette. Det er viktig at ALLE basisbehov er oppfylt (dvs mat, søvn, kos, passe temperatur og påkledning) og at alle ting forberedes i god tid slik at det ikke er overraskelser.

 

Bup har et akutt-team som man kan få tak i ved kriser- eller så er det politiet eventuelt barnevernet. Jeg føler med deg! Vet at det kan gå fra å være HELT horribelt (slik at man bare vurderer å sende vekk ungen), men samtidig kan det komme til å gå bra til slutt (som i vårt tilfelle). Skjønner hvordan du har det, og du er absolutt ikke alene. Er tabu å snakke om slike ting og uansett hvor mye jeg googlet fant jeg ikke ut hva man skulle gjøre med voldelige barn slik. Håper at dette innlegget hjelper deg litt på vei mot å finne en løsning som kan passe dere.

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: efe11...28e

[Anonym bruker]

Takk for svar : ) Ja håper på litt hjelp fra bup. er ikke lett: ( Men det er heldigvis bedre nå enn det har vært oppigjennom. Har vært vanskelig.

Anonymous poster hash: 4c4f8...a83

[Anonym bruker]

Så lenge dette er mange år siden og noe som aldri har gjentatt seg, så ser jeg ingen grunn til at dette er noe du må fortelle videre.

 

Anonymous poster hash: 7dc96...439

[Anonym bruker]

ser ingen grunn til det jeg heller... men i tilfelle barnet forteller om det selv, og når det er slik at barnet har en tendens til å overdrive veldig så tenkte jeg at det kanskje var bedre å fortelle om det selv før barnet evt gjør det. I noen tilfeller kan ting bli blåst veldig opp og plutselig er jeg barnemisshandler som har slått barnet mitt. men ikke helt lett å skulle fortelle om det med tanke på hvordan man skal forklare det.

Anonymous poster hash: 4c4f8...a83

[Anonym bruker]

 

ser ingen grunn til det jeg heller... men i tilfelle barnet forteller om det selv, og når det er slik at barnet har en tendens til å overdrive veldig så tenkte jeg at det kanskje var bedre å fortelle om det selv før barnet evt gjør det. I noen tilfeller kan ting bli blåst veldig opp og plutselig er jeg barnemisshandler som har slått barnet mitt. men ikke helt lett å skulle fortelle om det med tanke på hvordan man skal forklare det.

 

Anonymous poster hash: 4c4f8...a83

Er dette noe barnet selv er opptatt av? Er det noe som du tenker mye på og som dermed "skygger" litt for måten du er i samspill med barnet på? I så fall er det grunn til å ta det opp. De kommer ikke til å melde bekymring til bvtj basert på denne ene hendelsen som du også er klar over var feil. Barneverntjenesten ville heller aldri tatt frs noen et barn på så tynt grunnlag. Det virker ikke sånn i media og folk her inne har visst ymse erfaringer, men dette kan du være trygg på.

 

Jeg klemte min ene sønn så hardt i armen at han fikk merker. Jeg måtte bare ta det ansvaret ovenfor han og vise at det er lov for ham å si det til noen. Jeg hadde jo dødd av skam om hanhadde sagt noe eller noen hadde sett merkene, og måtte ha tatt ansvar for det, men jeg var ikke redd for å miste omsorgen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 8c643...b98