Psykisk uhelse og avlysing av planer.

[Anonym bruker]

Vi har noen i nær familie som dessverre lider av depresjoner/angst.

Men, får behandling for å bli bedre.

 

Problemet er at det er ekstremt vanskelig å forholde seg til dette for omgivelsene.

Dette gjelder min bror. Han er egentlig en sosial fyr, men litt einstøing.

Han legger planer over en lav sko, men klarer ikke å følge opp. Og tar det som en selvfølge virker det som utad at vi andre bare godtar det.

Han bor alene, og er for tiden sykemeldt, men er på kurs og liknende med hunden, og mye turer.

 

Han blir aggressiv når jeg konfronterer ham med at han avlyser ting hele tiden og legger det over på meg. Men han ser ikke hvordan han også ødelegger for andre, som jo sitter der med middag og venter på ham, står på parkeringen for de skal gå tur osv.

Også klikker han på meg om jeg sier til ham.

 

Er det greit å si ifra om dette selv om de lider av angst/depresjon? Eller skal alle bare flyte med på deres premisser?

 

Anonymous poster hash: c3020...a22

[Anonym bruker]

Deprimerte mennesker klarer å forholde seg til rammer de også.

 

Jeg ville vært forsiktig med å la han lage avtaler "over en lav sko", og heller ikke gjort så mye planer hvor han er nødvendig. For en tid fremover.

 

Han får kanskje dårlig samvittighet senere av å avlyse så mye, så er til hans eget beste

 

Anonymous poster hash: 6e932...546

[Gjest Stjerneklart]

Jeg har en venninne som sliter med angst og det er absolutt ikke lett (for henne, altså). Hun har også laget avtaler som hun har avbrutt i siste minutt. Jeg lar det bare gå. Sier at jeg gjerne vil ha henne der og at hun gjerne må bli med neste gang, hvis hun føler hun klarer det.  Jeg har kjent henne siden vi startet på barneskolen. Jeg kjenner henne bedre enn de fleste, og jeg vet at angsten ikke er noe hun bruker som en unnskyldning fordi hun ikke har lyst. Når hun sier hun ikke klarer, så klarer hun ikke. Det godtar jeg.

 

Men det er klart, det er utrolig kjedelig å bli avlyst rett før man skal treffes. Det skjer heldigvis ikke så ofte hos oss nå lengre, da hun har blitt flinkere til å sette grenser for seg selv og si nei til ting hun vet på forhånd at hun ikke vil klare. Det høres ut som at broren din burde ha jobbet litt med det. Det er du som kjenner han best og som bør avgjøre om du faktisk bør snakke med han om dette. Tror ikke det finnes noen fasit.