Har noen veldig ufine tanker rundt graviditeten.... :(

[Anonym bruker]

Jeg ønsker meg mange barn og var helt syk etter å bli gravid men fikk det ikke til og når jeg fikk det til så mistet jeg to stk tidlig. Dette fikk meg til å tro at jeg ikke klarte å bære frem et barn.. jeg ble overbevist om at dette ikke skulle skje meg men bare alle andre.

 

Dessuten hadde alle rundt meg barn og jeg følte meg ekstremt utenfor og alene og sykelig sjalu så det svidde i hjerterota hver gang noen jeg kjente kom rundt med babyer og gravid mager.

 

Jeg er 36 år og mannen min er snart 40 år.. følte vi hadde veldig liten tid også.

 

 

Men så ble jeg gravid etter to år igjen og var overbevist om at jeg kom til å miste den også og var hysterisk redd i mange måneder pluss ekstremt kvalme.. jeg gråt hver dag og hadde panikkanfall og tenkte vi aldri kom til å få bli foreldre.. alt jeg ville var å gi mannen min barn og lage en liten kopi av han. Jeg er ikke så glad i meg selv så jeg har vært fokusert på at hans gener skal bli ført videre på en måte.

 

 

Har vært livredd hele graviditeten og dårlig og syk og slitt med masse fysiske hindringer, og nå sitter Jeg her med tre uker igjen.... det er så uvirkelig og rart og jeg har mange tanker som ikke er fine.. ramser dem opp så det blir mere ryddig..

 

- jeg ønsket meg en kopi av han og var overbevist om at det var en gutt, så var det en jente. Kjente jeg ble skuffa.. (hva slags person er jeg?? Slem!)

 

- Føler ikke noe nærhet eller noen veldig glede over dette som jeg kanskje burde kjenne?? Men blir livredd når hun ikke beveger seg fordi jeg ikke vil feile foran alle igjen og miste barn.. (totalt feil å bry seg om det istedet for at man mister et barn ikke sant??)

 

- er veldig redd for at jeg ikke kommer til å bli glad i barnet og bry meg om det men føle at det bare er i veien. Jeg elsker livet mitt med mannen min og er vant med at det bare er meg og han. Og nå kommer det en baby som ødelegger denne idyllen? (Nå er jeg veldig ærlig)

 

- jeg bryr meg veldig lite om andre sine barn og babyer og har alltid måtte levere fra meg etter å ha koset med dem eller lekt med dem osv. Hva hvis jeg føler det samme ovenfor min egen datter?? At jeg ikke vil føle at jeg bryr meg om henne??

 

 

- Jeg er også redd for å bli sjalu på babyen i forhold til at mannen min bare vil bry seg om henne og ikke meg, glemme meg og oss (forholdet vårt)..

 

 

 

Nå er jeg VELDIG ærlig.. hva skal jeg gjøre med disse stygge tankene? Er jeg så kald og følelseskald at jeg ikke klarer å føle den gleden som alle andre gravide føler? Jeg son var så misunnelig på dem og nå er jeg en av dem og bryr meg ikke noe særlig liksom?

 

Hjelp er dette normalt...

 

 

Samtidig elsker jeg jo mannen min og hun er jo en liten han! Men vil jeg kjenner ett bånd til henne når jeg får henne på brystet? Eller vil jeg ikke bry meg og føle at hun ikke er min?? Er så redd og tankene mine er så ufine som dere ser..

 

Anonymous poster hash: ba6d7...a7b

[Anonym bruker]

Sånn som jeg leser det, så vil du ikke ha barn, du vil ha en idyllisk familie med din mann, som du er sykelig opptatt av. Du er så opphengt i han at var jeg deg ville jeg søkt hjelp. Dette mener jeg bare godt med, selvom det kanskje låter litt vel strengt... Du må begynne å tenke at barnet er DITT. DIN unge. Det er også hans barn, men det gjør det ikke mindre DITT. Du skal amme det, stelle det og ikke minst - passe på det. Nå kan det hende at du har blitt litt ødelagt av dine egne destruktive tanker, men for meg kom ansvars- og morsfølelsen som en tsunami like etter fødselen. Bare noen timer. Det var helt vilt. Jeg var sånn passe distansert, og fikk helt sjokk. Faktisk så ble jeg dårlig av det - jeg turte ikke å sove, i frykt for at de skulle slutte å puste om jeg ikke fulgte med. Så det er håp for deg. Men du må tåle å fokusere litt mindre på hva mannen din synes om deg. Han skal faktisk hjelpe deg i barseltiden, du skal ikke være groupien hans som gir han et barn i gave. DU bestemmer og det er DIN unge, og han er heldig som får barn MED, ikke AV deg.

Anonymous poster hash: 0d8b6...391

[Anonym bruker]

Huff. Jeg fikk litt følelse av at du er sykelig opptatt av mannen din. Litt sånn "kaninkoker"

Jeg ville søkt hjelp hadde jeg vært deg.

Har denne bindingen din til mannen vært et problem i forholdet? Kontrollbehov og sjalusi?

Nå er jeg ikke psykolog så mitt svar er bare ut fra magefølelsen jeg fikk av å lese det du skrev.

Jeg tenker at du nå snart får en liten å ta vare på. Litt skremmende at du skal være alene med dette barnet.

 

Anonymous poster hash: 586e8...8f7

[Anonym bruker]

Nå syns jeg dere overtolker LITT mye her. Å ønske seg en kopi av mannen man elsker er ikke sykelig, og det er lov faktisk - ja!- å bli skuffet over å få jente og ikke gutt.

 

Hi har forsøkt å få barn lenge, og føler seg mislykket. Nå er hun gravid og redd fordi hun står ovenfor en STOR omveltning i livet sitt, og det er lov å bli overveldet og tilogmed utvikle tvangstanker og depresjonslignende tanker.

 

Snakk med jordmor HI.

 

Anonymous poster hash: 81563...16b

[Anonym bruker]

Nå syns jeg dere overtolker LITT mye her. Å ønske seg en kopi av mannen man elsker er ikke sykelig, og det er lov faktisk - ja!- å bli skuffet over å få jente og ikke gutt.

 

Hi har forsøkt å få barn lenge, og føler seg mislykket. Nå er hun gravid og redd fordi hun står ovenfor en STOR omveltning i livet sitt, og det er lov å bli overveldet og tilogmed utvikle tvangstanker og depresjonslignende tanker.

 

Snakk med jordmor HI.

 

Anonymous poster hash: 81563...16b

Ved å snakke med jordmor oppsøker hun jo hjelp. Ingen som skriver noe om lovlydighet her, det er bare ikke greit å bli sjalu på sitt eget barn. Enkelt og greit.

 

 

Anonymous poster hash: 0d8b6...391

[Anonym bruker]

Haha! Dårlig ordvalg 😂

 

Anonymous poster hash: 0d8b6...391

[Anonym bruker]

Ved å snakke med jordmor oppsøker hun jo hjelp. Ingen som skriver noe om lovlydighet her, det er bare ikke greit å bli sjalu på sitt eget barn. Enkelt og greit.

 

 

Anonymous poster hash: 0d8b6...391

 

Slutt a. Klart det er lov å føle sjalusi ovenfor eget barn. Hun har levd et helt liv uten barn og dette er en omveltning. Man må ikke sykeliggjøre slike tanker i det vide og det brede, selv om man ikke har tenkt de selv. Det blir litt som fordømmelsen visse her inne gir mødre som sier de 'hater' barna sine eller kaller de drittunger. Det er mye som er normalt som allikevel ikke er diagnose.

 

 

Anonymous poster hash: 81563...16b

[Anonym bruker]

Slutt a. Klart det er lov å føle sjalusi ovenfor eget barn. Hun har levd et helt liv uten barn og dette er en omveltning. Man må ikke sykeliggjøre slike tanker i det vide og det brede, selv om man ikke har tenkt de selv. Det blir litt som fordømmelsen visse her inne gir mødre som sier de 'hater' barna sine eller kaller de drittunger. Det er mye som er normalt som allikevel ikke er diagnose.

 

 

Anonymous poster hash: 81563...16b

Skriver ikke noe om diagnoser, jeg. Jeg skriver at det ikke er greit. Du gir henne samme råd som meg.

 

 

Anonymous poster hash: 0d8b6...391

[Anonym bruker]

Skriver ikke noe om diagnoser, jeg. Jeg skriver at det ikke er greit. Du gir henne samme råd som meg.

 

 

Anonymous poster hash: 0d8b6...391

Jeg syns bare det er litt vilt å si at hun virker som en kaninkoker og sykelig opptatt av sin mann. Det skaper bare mer skyld og skam.

 

 

Anonymous poster hash: 81563...16b

[hol(L)y COW]

For noen svar!

 

Dette er normale tanker som nesten helt sikkert går over når du har født.

 

Mange gravide har tanker og følelser rundt kjønn, mange tror de angrer på barn nesten hele graviditeten, og mange opplever heller ingen fantastisk wow-følelse med en gang når barnet blir født.

 

Det er ikke sykt, det er helt normalt. Og det går over! Og da får du kanskje dårlig samvittighet over at du følte det slik. Men tanker og følelser kan man ikke styre, så bare si til deg selv at slik er det for flere. Det er bare så tabu å snakke om, man skal jo boble over av kjærlighet og morslykke får man følelse av. Men det er like vanlig å ikke gjøre det!

 

Om du vil kan du snakke med jordmor om det, hun kan berolige deg. Du blir med 99,999% sikkerhet så glad i akkurat dette barnet ditt at du ikke kunne tenke deg livet uten. For mange skjer det med en gang etter fødsel, for andre tar det dager eller kanskje uker.

 

Får du en fødselsdepresjon så kan det ta lenger tid. Det er også vanlig, men så lenge du er obs på det selv og deler tankene dine med helsesøster så får du hjelp. Og selv om det da tar lenger tid våkner du en dag og skjønner ikke hvordan du kunne leve uten barnet før!

[Anonym bruker]

Utifra historikken HI skriver om her, skjønner jeg godt at følelsene kan bli litt blandede og kompliserte. Det er ingen av disse tingene som er så veldig uvanlig, men det er kanskje ikke så mange som opplever alle disse tingene på en gang.

Først og fremst synes jeg HI skal vite at det å være helt kokko i pappen i alle mulige slags retninger under en graviditet er veldig vanlig. For å ikke si normalt.

Også skal HI vite at de hun kan søke hjelp hos i forbindelse med dette har sett alt dette før og nok er ganske flinke til å berolige.

 

Kroppen gjør så utrolig mange rare ting for å forbrede deg på fødsel og mamma-liv, og ikke alt er like enkelt å forstå seg på.

Lykke til, HI!

 

Anonymous poster hash: 6e53d...6c1

[Anonym bruker]

Du må ikke bli redd hvis du ikke blir stormende forelsket i barnet med en gang hun kommer. Det er ikke unormalt, og det kommer etterhvert. Jeg har to barn, og likte ikke å være gravid. Hadde ingen følelser for barnet i magen, og kjente ingen særlig tilknytning etter de ble født heller. Det var små fremmede som jeg måtte bli kjent med, og jeg bruker tid på å bli kjent med noen. Med yngste tok det 6 mnd. før jeg følte at hun var min. Nå er de 3 og 6 år, og for meg er de alt i verden. Det er en stor forandring i livet å få barn, men man tilpasser seg. Selv om jeg tenker tilbake og husker lykken og friheten jeg og mannen hadde før vi fikk barn, så ville jeg ikke hatt det tilbake for alt i verden.

 

Anonymous poster hash: 8de2c...091

[Anonym bruker]

Jeg håper du leser mine og de siste svarene her HI!! Ikke la deg skremme av de to første!

 

Anonymous poster hash: 81563...16b

[Anonym bruker]

Er det virkelig vanlig å bli sjalu på ungen sin? Å føle at den konner imellom seg selv og partneren? Å føle at man går gravid for å skjenke noen en gave? Jeg synes det høres forferdelig trist ut. Hvis dette er normalt så blir jeg oppriktig fortvila. Jeg mener det er langt mellom dette og det å ikke føle tilknytning med det samme. Det er summen av det som står i HI som ikke virker helt bra, selvom kanskje ikke alt er like ille.jeg står på mitt

 

Anonymous poster hash: 0d8b6...391

[Anonym bruker]

Er det virkelig vanlig å bli sjalu på ungen sin? Å føle at den konner imellom seg selv og partneren? Å føle at man går gravid for å skjenke noen en gave? Jeg synes det høres forferdelig trist ut. Hvis dette er normalt så blir jeg oppriktig fortvila. Jeg mener det er langt mellom dette og det å ikke føle tilknytning med det samme. Det er summen av det som står i HI som ikke virker helt bra, selvom kanskje ikke alt er like ille.jeg står på mitt

 

Anonymous poster hash: 0d8b6...391

Det er i hvert fall veldig vanlig at menn blir sjalu når ungen er ute fordi mor blir så fokusert på baby.

Herregud, hi har vært gjennom mye og er hormonell nå som hun endelig snart får babyen sin. Tror ingen av følelsene hennes er unormale!

 

Anonymous poster hash: a0d6a...862

[Anonym bruker]

Jeg har lest om veldig mange som føler de tingene du beskriver, og noen av dem har jeg følt selv også. Forskjellen er at det kommer som et sjokk på de fleste. Du har tenkt gjennom dette på forhånd og er forberedt. Da vil jeg tro du er bedre rustet til å takle det også.

 

Men snakk gjerne med noen om du føler du trenger det, det kan hjelpe veldig mye.

Anonymous poster hash: 647a2...8fd

[Anonym bruker]

Kjære HI slapp av, pust med magen dette kommer til å gå bra! Jeg var litt lik deg, redd for ikke å bli glad I barnet o.s.v men jeg kan love deg . Det blir du! Noen innen 3 minutter, noen innen 3 dager, noen dessverre lenger, men du blir glad I henne. Nå har du hormoner I hele kroppen, du er stresset pga. Tidligere historie. ... pust med magen, jeg kan love deg at det ordner seg. God klem!

 

Anonymous poster hash: fcea6...ca7

[Anonym bruker]

Ta det helt med ro, dette kommer til å gå seg til. Når fødselen er over er de tankene glemt og erstattet med lykke og kjærlighet.

Anonymous poster hash: 3bc75...f5e

[Anonym bruker]

Helt normalt 😊 jeg hadde litt av det samme siste graviditet. Men ettersom jeg har to barn fra før så skjønte jeg litt at det kom til å gå over etter fødsel. Og det gjorde det. 😀 Har du derimot fødselsdepresjon må du be om hjelp. Lykke til med baby 😊

 

Anonymous poster hash: 44159...d4c