Har du god selvtillit?

[Anonym bruker]

Er du fornøyd med deg sjøl? Kropp, utseende, personlighet osv.?

 

Anonymous poster hash: 33337...8d7

[Anonym bruker]

Ja, jeg er selvsikker selv om jeg ikke nødvendigvis er fornøyd med alt ved meg selv  

Anonymous poster hash: 08f7d...5fa

[Anonym bruker]

På noen ting, ja. F.eks mammarollen, jobben min, som familiemedlem osv

 

På andre ting, nei. F.eks utseende, jeg er overvektig og skammer meg over det.

 

Anonymous poster hash: 8c3d7...81e

[Anonym bruker]

På selvbilde har jeg god selvtillit. Selvfølelsen derimot er ikke altid så god..😔

 

Anonymous poster hash: e8494...e25

[Anonym bruker]

Jeg har nok relativt høy selvtillit. Liker utseende mitt og personligheten min. Jeg er ikke tjukk, men er heller ikke kjempefornøyd med kroppen. Hadde sikkert ikke hatt vondt av å stramme opp litt. Men det er ikke så ille at det påvirker meg nevneverdig.

 

Anonymous poster hash: 7a6e5...f2a

[Anonym bruker]

Skammelig dårlig! Det ødelegger livet mitt!

 

Anonymous poster hash: ca4d6...c6f

[Elsker livet]

Ja jeg har god selvtillit og selvbilde. Jeg er spesielt fornøyd med at jeg ikke lar selvbildet mitt styres av at jeg ikke er perfekt verken på den ene eller andre måten. Men jeg er god nok, god nok til at mine meninger, behov, relasjoner og bidrag er like viktige som andres.

[Anonym bruker]

Jeg har veldig god selvtillit. Er dyktig i jobben min og ledende på et spesifikt område i Norge. Er på mange måter født med en sølvskje i munnen også, ressurssterk familie osv. Tror faktiske endel av selvtilliten min er medfødt.

 

Men, når det er sagt har jeg mindre god selvfølelse på kropp og utseende nå enn før. Det plager meg fordi det er virkelig indre verdier, relasjoner og en rekke andre ting som kommer før utseende, for meg - mener jeg bestemt.

 

Nå har det vært lange perioder med alfor mye jobb, og jeg har ikke trent regelmessig på flere år. Kombinert med for lite søvn, har jeg virkelig tapt meg, i både utstråling og utseende. Som sagt, plager dette meg virkelig. Jobber med selvdidiplinen nå, for å endre dette. En god begynnelse er å legge seg nå - god natt!

 

 

 

Anonymous poster hash: 13c28...edb

[Anonym bruker]

Jeg har desverre dårlig både selvfølelse og selvtillit.. Jeg hadde nok unngått mye trøbbel om jeg bare hadde hatt troen på at jeg er verdifull.. Det føles ofte som om jeg ikke oppfyller en eneste funksjon, og at jeg blir fort glemt når jeg dør..

Ingen ville nok trodd det: jeg er utadvendt, morsom, vennlig, omtenksom og veldig godt likt! Jeg har mange nydelige venner.

 

Hjemme er alt bare trist og tungt, forholdet til mannen er mildest talt dårlig. Han kritiserer alt jeg gjør og han heier aldri på meg! Jeg får aldri oppmuntring eller klapp på skulderen for innsatsen, ofte kjeft og hakking og han henger seg opp i pirk jeg ikke gjør godt nok (i hans øyne) Ingen kan gjøre meg så usikker som han..

Jeg er visstnok veldig pen også..men han gjør meg usikker der også, aldri et kompliment å spore..

 

Anonymous poster hash: f5cbd...b50

[Anonym bruker]

Jeg har ingen grunn til å ha god selvtillit. Jeg er et dårlig menneske. Svak og evneveik. Jeg var god til jobben min. Var en god mamma. Men nå greier jeg ingenting. Jeg har til tider vært veldig frustrert fordi jeg ikke strekker til. Psyken min er svak. Jeg er håpløs som ikke greier å ta meg sammen. Fortjener ikke å ha det bra.

 

Jeg er rett og slett en verdiløs dritt. Så er jeg patetisk også. Fordi jeg sutrer over dette i stedet for å skjerpe meg. Fysj, for et elendig menneske jeg er!

 

Anonymous poster hash: 27a49...741

[Anonym bruker]

Langt i fra god selvtillit. Det er ødeleggende for meg selv. Jeg har bestandig vært sjenert og fant aldri min plass i klassen. På ungdomsskolen tror jeg det kreves at man selv er veldig utadvendt om man skal få henge i "den populære gjengen". Jeg kjente endel av jentene fra de andre klassene også pga barneskolen, men falt på en måte litt midt i mellom de og de minst populære. Jeg var litt usynlig, men hadde mine egne venner. Ei veldig snill ei og ei som også var populær, men som aldri klarte å holde på hemmeligheter. Vi var mye sammen, men til slutt gled vi fra hverandre pga at jeg ikke var populær nok. Har prøvd å legge hun til på Facebook nå 10 år senere, men hun har avvist meg 2 ganger så jeg tar hintet! Kan ikke skjønne hva som var galt med meg. Husker hvordan ei av de mest populære bare overså meg da jeg hadde en fot innafor. Jeg er ikke stygg, og faktisk penere enn flere av jentene i gjengen. Jeg er snill, men tar sikkert for lite plass vil jeg tro. Uansett fortsatte det inn i vgs, der jeg siste året havnet i en klasse med bare sånne som pratet høyest. Derfor fikk jeg ingen venner i den klassen og så ikke noe poeng i å være med på russefeiring. Flyttet rett inn til kjæreste et stykke unna etter vgs og så fikk jeg to barn noen år senere. Nå sitter jeg igjen med egentlig ingen venner og har problemer med å klare å få meg noen faste venner fordi jeg ikke ønsker å trenge meg på allerede "etablerte" folk. Tenker alltid de sikkert ikke ville takket ja til kino eller lignende fordi de sikkert har nok venner. Dette ble veldig langt, men eneste jeg har god selvtillit i er mammarollen. Har null problemer med å snakke med nye folk og jeg tror jeg oppfattes veldig hyggelig, men jeg kan overanalysere etterpå og føle meg skikkelig dum. Utseendemessig føler jeg meg helt okey. Har dager jeg synes jeg er skikkelig fæl og tjukk, der jeg dagen før følte meg tynn feks. Klarer ikke tro på komplementer jeg får av andre menn feks, og tror de bare vil ha meg til sengs.

 

Anonymous poster hash: f2d86...aef

[Anonym bruker]

Har god selvtillit på det sosiale. Jeg er ikke redd for å ta ordet i store forsamlinger, si hva jeg mener på jobb, bli kjent med nye mennesker osv...

 

Kroppen... Tja... har ikke mye selvtillit, men det er takket meg selv. Jeg har 5 kg for mye og er litt slapp... Så har ikke direkte dårlig selvtillit der heller, da jeg vet det er selvforskyldt og at det bare er skjerpings som må til. Man kan hvis man vil, he he... Slutte å se på netflix hele kvelden og heller ta meg en joggetur

 

Ellers er jeg veldig usikker når det kommer til min faglige kompetanse eller generelt ting i jobbsammenheng. Tror liksom ikke på ledere som sier at jeg er faglig dyktig... Blir overrasket når kolleger kommer til meg for råd, hvis noen kommer til meg for et eller annet på jobben, så tror jeg automatisk at jeg har gjort en graverende feil...  Har lite eller ingen tro når leder gir meg ros for en jobb jeg har gjort. Takker og smiler og sier at det var teamarbeid... 

 

Kan være fordi jeg har dyskalkuli/mattevansker. Har hatt problemer med tall og matte hele barndommen, Klarer ikke enkle regnestykker i hodet... Og i en alder av 30 kan jeg ikke gangetabellen... Må ha kalkulator. 

 

Jobber ikke innen et felt som krever matte kunnskaper en gang?! Allikevel føler jeg at jeg ikke duger nevneverdig.

Tror det ligger i at jeg ofte følte meg stokk dum når jeg var barn. Kunne ikke de letteste ting innen matte.. Strøk på alt av prøver... Skulle utredes på videregående, men skolen hadde ikke penger eller tid til det fikk 2 er i matte som standpunkt kun fordi jeg hadde vært på hver eneste matte time og tatt vær eneste prøve. Skammet meg dypt over å være så "dum"... Har 5 og 6 i alle andre fag... Men det sitter dypt at jeg ikke klarer å tenke riktig. Har da til tross for beviser om og om igjen, liten tro på at jeg er god i andre ting.. Som i jobben min. 

Anonymous poster hash: a268e...46b