Er det verdt å kjempe mer for? (Forhold)

[Anonym bruker]

Det sitter langt inne å skrive her.

Samboeren min er egentlig en fantastisk mann, på alle mulige måter.

 

Problemet ligger i at vi er meget forskjellige i være måte og hva vi verdsetter i et forhold.

Han er en typisk gamer type, mens jeg er sosial og aktiv.

På et år har han lagt på seg nesten 30 kg, han er sur, utilpass og føler seg tykk. Han orker minimalt, og alt må ende i en krangel før han gjør noe.

Jeg har oppmuntret han til trening og kostholdsendring. Da han sier at han trenger et spark bak, og ønsker å gå ned i vekt. Alikevel klarer han ikke gjennomføre som sliter på meg som ønsker en aktiv far, med overskudd og energi. Ikke en som sitter å tripper for alt han vil er å spille.

(Han var aktiv med trening og sosiale ting for et år siden, og før vekt oppgang. Stoppet bare brått når vi flyttet, og det ble for langt unna der han trente)

 

Problemene fortsetter når det kommer til husarbeid og praktiske gjøremål, han orker ikke gjøre noe. Han er rett og slett så lat at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. ALT er negativt, huff og et ork. Det tærer noe vanvittig på humøret mitt også.

Det som skuffer meg mest er at han ikke klarer å hjelpe meg når jeg trenger det. Det er blitt et etmanns forhold, hvor jeg gjør alt. Matlaging, husarbeid, husdyr, vask av hus, klesvask...

Det er rett og slett blitt sånn, fordi jeg er lei av å krangle meg til at han skal bidra, det ender i at jeg gjør det selv fordi jeg ikke orker kampen.

 

Dette har vi hatt lange, ordentlige samtaler om sikkert 6-7 ganger. Hvor han lover endring, han lover at alt skal bli bedre. Ingenting skjer, det er som om det er glemt dagen etter.

Jeg har fortalt alvorligheten dette påvirker meg, og mine følelser til forholdet.

Vi er jo kommet dit at jeg ønsker ikke nærkontakt av han lenger.

 

 

Han sier selv at det bunner i vektoppgangen og en evig ondsirkel av at han er inaktiv. Og at han klarer ikke snu det.

 

Jeg er jo veldig glad i han, og savner det mennesket jeg hadde for et år siden. Nå føler jeg meg helt rådløs om hva jeg skal gjøre for å få det tilbake.

Når er nok nok? Vi venter jo vårt første barn. Og alt jeg klarer å tenke er; jeg klarer ikke dette med en liten baby itillegg. Samtidig som jeg ikke vil bryte opp familien før den har fått en sjangse.

 

Noen tanker fra dere?

 

Anonymous poster hash: b55f4...ea3

[Fandens Oldemor]

Dette hadde jeg aldri i verden orket. Det blir jo som å være sammen med et barn? 

Synes dere burde søke profesjonell hjelp, og hvis det fortsatt ikke nytter så synes jeg absolutt du burde tenke at nok er nok. 

[Anonym bruker]

Nei! Hva med skriftlig arbeidsfordeling? Hvis han ikke følger opp, si at dette er ikke det du vil og hadet om han ikke følger opp.

 

Anonymous poster hash: 92a88...f8c

[Anonym bruker]

30Kg opp på 1år?

 

Da er det jo her du må begynne.

 

Ingen fungerer normalt når de har gått opp 30Kg på 1 år!

Finn årsaken til dette, altså psykologisk, ikke bare kostholdsmessig, og mye av det andre løser seg av seg selv.

 

Anonymous poster hash: a5ceb...c80

[Anonym bruker]

Jeg har forsøkt å snakke med han om det, om han er deprimert eller hva det er.

Jeg har kjøpt vitaminer og mineraler for at det ikke skal være grunnen.

Har bedt han om å oppsøke lege..

 

Nei, han sier at det er bare blitt en ond sirkel fordi han var for sløv til å ikke bytte treningssenter med engang.

 

Jeg føler at jeg prøver og prøver, men stanger hodet i en vegg.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: b55f4...ea3

[Anonym bruker]

Vi har husarbeidsfordeling hjemme hos oss. Han har ansvaret for kjøkkenet (dette innebærer oppvaskmaskin, handling, lage middag, vaske av skuffer/skap/kjøleskap osv ved behov) og uteting (dette gjelder også bil). Jeg har resten. Funker bra det. Lager han ikke middag, blir det ikke middag utenom at han spør om jeg vil fordi han er syk eller må jobbe osv.

Så slipper jeg å spørre om han kan gjøre ditt eller datt.

Anonymous poster hash: 23b0e...edf

[Superdolly]

Du begynner med å skrive: "Samboeren min er egentlig en fantastisk mann på alle måter." Men i resten av innlegget beskriver du IKKE en fantastisk mann. Jeg tillater meg å rette på deg: Det kan godt hende at samboeren din en gang VAR en fantastisk mann, men han ER ingen fantastisk mann.

 

Han gjør slett ikke husarbeid, uansett om du trygler og ber eller krangler.

Han stiller ikke opp for deg på noen som helst måte.

Han tar ikke tak i sitt eget liv. Han sier at han vil ha et spark bak for å komme i gang med trening og kostholdsendring, men når du prøver å hjelpe ham, saboterer han.

Han lyver for deg. Han lover bot og bedring, men gjør ingenting for å endre på noe som helst.

 

Så jeg sitter her og lurer på: Hva er så fantastisk med denne mannen? Jeg kan ikke med min beste vilje se noe som helst.

 

Jeg synes du skal ta en siste alvorsprat med ham. Lag en liste, om du trenger det, og skriv opp alt husarbeid og alt annet som må gjøres for å få A/S Familien til å gå rundt. Kryss av alt du gjør (tett oppunder hundre prosent, om jeg ikke tar feil), og spør ham om han synes dette er rettferdig. Spør ham hvorfor han synes det er greit å se kvinnen han elsker slite seg ut som hans ubetalte tjener, mens han selv spiller dataspill som en annen unge.

 

Deretter ringer du familievernkontoret. Fortell ham at han har å møte opp, og at dette er hans siste sjanse. Det hjelper ikke lenger å komme med tomme (og løgnaktige) løfter om at nå skal alt bli bedre. Nå må han vise vilje og evne til endring, ellers er han singel. Så får han ta valget og stå for konsekvensene.

 

(Jeg er så kjip at jeg hadde avsluttet absolutt all service i heimen i tillegg. Jeg hadde sluttet å vaske klærne hans. Jeg hadde sluttet å lage middag til ham.)

[Anonym bruker]

Det ble litt av en eksplosjon når han kom hjem. Jeg sa rett ut at jeg ikke orker mer. At jeg ikke kan gå rundt som en mor for han, og slite meg ut.

Humøret hans påvirker meg, i negativ retning. Og alt jeg får er tomme lov ord om endring. Han har lovet så mange ganger, uten noen som helst handling.

 

Innerst inne så er han jo en god mann, med flott humør, humor og som drar meg opp når jeg er nede.

 

Nå, så føler jeg at jeg har forsøkt ALT. Jeg har tatt det opp med han mange ganger, hvor vi har hatt lange gode, konstruktive samtaler uten at det har vært en krangel eller diskusjon først. Hvor jeg har følt at han har tatt meg serriøst. Så viser det seg at det har gått for tomme ører.

Jeg er dødssliten av å være den ene som holder forholdet og hverdagen igang.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: b55f4...ea3

[Anonym bruker]

Du skrev at du er gravid og venter deres første barn....

 

Er det lenge til termin?

 

Jeg ville sagt at fra og med i dag så får han vise at han kan ta ansvar for livet sitt og begynne å gjøre sin del av ting i hjemmet, for du vil ikke sitte med en ufødt og måtte ta vare på en voksen mann i tillegg som ikke gidder gjøre noe.

Så ville jeg sagt at hvis han ikke har vist fra og med i dag og frem til en måned før fødsel så vil du flytte fra ham før du føder.

 

Og om han snur om så må han selvfølgelig fortsette å jobbe med seg selv og dele ansvar i hjemmet også etter du har født.

 

Så ville jeg tilbydt meg å bli med ham til legen for å snakke med legen hvordan han har endret seg siste året og ikke takler å ta vare på egen helse og eget liv. Jeg ville krevd at han fikk en ordentlig sjekk mtp. mangler eller hormonproblemer og ev. depresjon. Jeg ville forventet at han fulgte opp hvis legen fant noe galt.

 

Dette må du bare finne ut av før du føder!

Anonymous poster hash: ecf1e...945