Dere andre med fire barn (eller flere)

[Anonym bruker]

Nå har jeg prøvd å formulere dette oppe i hodet mitt flere ganger for å få det til å høres ut slik jeg faktisk mener det, men uansett blir det liksom litt "overlegent" eller hva jeg skal kalle det enda det ikke er ment slik. Så det får heller bare stå til.

 

Det jeg lurer på er hvordan dere andre med mange barn responderer eller tenker rundt kommentrarer fra de med færre barn om det å ha det travelt, liten tid, være sliten osv. Jeg skiller på to ulike ting her.

 

1. De som "hele tiden", i det minste tilsynelatende, beundrer en fordi man orker å ha fire barn. Som stadig spør om ting som "hvordan orker du?", "hvordan får du tid til alt dette?", "er du ikke sliten?" osv. Det er selvsagt hyggelig at noen uttrykker beundring for en, for all del, men jeg kjenner i hvert fall på at jeg begynner å bli litt lei av å bli sett på som et slags merkelig "supermenneske" bare fordi jeg kombinerer fire barn med et ellers normalt liv (jobb, studier, trening, venner osv). Jeg vet rett og slett ikke helt hvordan det er forventet at jeg skal respondere på denne "bundringen" og blir utilpass av det. Dere andre, hvordan svarer dere? Føler dere også ubehag over dette, eller er jeg helt rar?

 

2. Og da omvendt nesten. De som da har ett-to barn og veldig ofte syter og klager over at de har det sååå travelt og er såååå sliten og aldri får tid til verken det ene eller andre. Da lurer jeg alltid så veldig på hvordan det er mulig å ikke få tid til for eksempel å gå en liten tur, lese en bok osv. Nå tenker jeg på de som ellers er i mye samme livssituasjon som meg selv, altså med noenlunde store barn (minste er over 4-5 år), i et forhold der begge foreldrene stiller opp osv. Av og til har jeg litt lyst til å spørre om hva i all veren de driver på med som klager over aldri å ha tid til å lese en bok, altså hvordan kan de ikke ha tid? Jeg får jo tid, og jeg vet jeg har mer på tapeten enn de har. Andre med mange barn som også tenker slik innimellom? Jeg føler meg litt slem som gjør det, men jeg klarer liksom ikke helt å la være.

Anonymous poster hash: 8fcc3...6aa

[Anonym bruker]

Her er jeg gress-enke med 4 barn under 9 år, jobber 100%, trener på tredemølla hjemme 2-3 ganger i uken. Og tar fag på BI. Ja,jeg har venner og er sosial. Blir til at de må komme til meg,siden jeg er gress-enke. Får høre fra omtrent alle hvordan i helv*** jeg orker alt dette! Skjønner ingenting jeg.. Har aldri hatt problemer med å takle min tilværelse. Sier bare: folk er forskjellig!!!!

 

Anonymous poster hash: e1102...d1e

[Anonym bruker]

Her er jeg gress-enke med 4 barn under 9 år, jobber 100%, trener på tredemølla hjemme 2-3 ganger i uken. Og tar fag på BI. Ja,jeg har venner og er sosial. Blir til at de må komme til meg,siden jeg er gress-enke. Får høre fra omtrent alle hvordan i helv*** jeg orker alt dette! Skjønner ingenting jeg.. Har aldri hatt problemer med å takle min tilværelse. Sier bare: folk er forskjellig!!!!

 

Anonymous poster hash: e1102...d1e

 

Men synes du det er litt plagsomt, eller går det helt greit? Her er barna mine eldre, så kanskje jeg bare har gått lei?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8fcc3...6aa

[Anonym bruker]

Ikke så vanlig problemstilling kanskje?

 

HI

Anonymous poster hash: 8fcc3...6aa

[Anonym bruker]

Etter jeg fikk tvillingene så har jeg skjønt en ting : det spiller liten rolle hvor mange barn man har, større rolle hvordan det er. Jeg kunne sikkert håndtert 3 av tvilling 1 før det blir i nærheten av den jobben tvilling 2 krever.

 

Anonymous poster hash: 81dc7...16d

[beef sister]

Jeg svarer ikke på slike kommentarer, hva skal jeg liksom si? Hvis jeg sier noe, er det kanskje litt latter og "ja, men det går fint". Når det gjelder spørsmål nummer to, tenker jeg at folk har ulik kapasitet, mulighet til avlastning, livssituasjon etc. Det er mye jeg ikke skjønner at folk kan bruke så mye tid og energi på, når jeg selv kanskje bruker 30% av tiden og energien på å gjøre akkurat det samme. Svaret er selvfølgelig at vi er ulike, har ulik kapasitet og alt det der - og det kan overføres til alle arenaer i livet.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke samme erfaring, dessverre. Vi har tre barn og er i tillegg beredskapshjem. For tiden har vi fem barn og opplever ingen beundring. Snarere at familien er sjalu fordi vi ikke kan bli med på så mye og må skjerme beredskapsbarna litt. Skulle ønske de heller kunne si noen fine ord og være litt rause. 😬

 

Anonymous poster hash: 56b14...b16

[Anonym bruker]

1: Jeg sier at å ha mange barn (vi har fem, alle felles) er en livsstil. Vi har alltid ønsket oss fem barn, og livet er lagt opp etter det.

 

2: Jeg husker hvor dødslisten jeg kunne være som ettbarnsmor. Alle har sitt.

 

Anonymous poster hash: b0d38...0ff